Dette spørsmålet ble stilt 23.8.2010 og ble besvart 24.8.2010.

Spørsmål:

Hei, takk så mye for svare jeg fikk angående det med skole osv.

Denne perioden jeg har gått hjemme har jeg hat en stor tenking om jeg burde gå tilbake til skole eller ei. Vær gang jeg sa til meg selv "Jeg skal fullføre skolen" så ender jeg alltid med å stoppe opp. Jeg blir minnet på 10 år med mobbing av klassekamerater fra dag 1 på barneskolen til siste dag på ungdom skolen, og noen lærere så snakked nedlatende til meg pga de store lærevanskene jeg har.

Dette har medført til at jeg rett og slett er redd for å fullføre skole. Jeg vet nå at jeg er trygg for å ikke bli mobbet lenger, siden de som mobbet meg fra 1-8 klasse ser jeg aldri lenger og de fra 9-10 ser jeg sjeldent. Men det er det med lærerene. Jeg er redd for å bli snakket nedlatende til, føle meg som jeg er ubrukelig og ikke duger til noe. Dette har medført til at jeg har mistet selvtilitten min fullstendig som jeg hadde bygget opp igjennom fra 9 til 10 klasse, vi flyttet fra der jeg bodde før mot slutten av ungdomskolen.

Jeg hadde ingen selvtilit igjennom barneskolen pga mobbing, heller ikke på første året mitt av ungdomskolen. Jeg begynte videregående med stor selvtilit men som desverre ble sakte men sikkert ødelagt av noen lærere. Jeg har utrolig lyst til å snakke til dem om hvordan de har greid å ødelegge meg nok en gang, men samtidig føles det helt idiotisk at en 18-årig jente skal åpne munnen sin som en 10-åring til noen lærere. Men burde jeg det? Burde jeg snakke til dem om hvordan de har ødelagt meg? Ikke tatt hensyn til lærevanskene mine?

Jeg har fått en smule selvtilit tilbake igjennom de få dagene jeg har vært hjemme, men ikke nok til å føle meg vel. Men jeg går ikke rundt i huset å er deprimert. Jeg er ofte ute i byen hvor jeg møter venner og kjæresten min. Men alikevel føler jeg ikke at dette hjelper meg med selvtiliten min. De fleste av familien støtter meg for at jeg sluttet på skolen og ta ett friår.
 

Det var jo perioder i sommerferien da jeg ikke spiste, drakk eller hadde selvtilit og da ønsket jeg bare å dø for å få slutt på lidelsene mine. Men jeg er for "stolt" til å gjøre noe sånt mot megselv, derimot ser jeg på et par gamle arr jeg har etter perioden jeg gjore selvskading, for å minne meg på å ikke ødelegge meg mer enn hva jeg allerede har gjort.

Blandt venner tar jeg på en "maske" for å sjule det meste av sorgene mine for jeg vil ikke uroe dem for mye. Det er kun bestevenninnen min jeg åpner meg fullstendig til. Hun støtter meg alltid. Hun hjalp meg i den perioden søsteren min bodde hjemme med hennes familie. Det medførte til at jeg ofte var stresset, deprimert, sliten og ble skyvt ut av bildet. Men nå trenger jeg noe som jeg kan hjelpe meg selv med. Jeg trenger å komme meg videre i livet, komme meg ut av asken for å få en ny start med blanke ark.

Jeg har lyst til å starte å jobbe men jeg føler meg ikke helt klar enda. Pappa har sakt seg villig til å hjelpe meg på vei når jeg er klar, uansett hvor lang tid dette vil nå ta.

Off, rotete igjen, men jeg håper du/dere greier å se spørsmålene mine og svare på dem, for jeg trenger det virkelig

Innsendt av jente 18 år

(redigert)

Svar:

Hei jente 18 år.

Du har en vanskelig erfaring fra din skolebakgrunn, og dette er selvsagt erfaringer som vil prege deg. Samtidig er du nå voksen, og kan begynne og tenke om deg selv/forstå deg selv på en annen måte. Du ønsker å ta opp med tidligere lærere at du opplever at de har ødelagt din selvtillit. Jeg vet ikke om dette vil føre deg noe videre? Det viktigste er nok at du selv jobber med å bygge opp din egen selvtillit. Hvem som skal skyldes for at din selvtillit er dårlig, blir kanskje et noe negativt fokus? Det viktigste er som sagt at du kommer deg videre i din egen utvikling, slik at du kan begynne og bygge deg opp til en sterkere person, en person som er mer tydelig og selvstendig osv.

Jeg råder deg til å ta kontakt med din fastlege slik at du kan henvises til behandling hos en psykolog eller annen terapeut. Et slikt tilbud kan hjelpe deg til å begynne og sortere i dine egne følelser og din egen selvopplevelse, slik at du kan få til å skape nødvendige endringer i deg selv. Endringer som kan føre deg fram mot en mer moden og selvstendig personlighet, hvor du selvsagt samtidig jobber med å bygge opp din egen selvfølelse. Dette kan ta noe tid, men det er uansett vel verdt å investere tid og energi i. Dette handler om din egen utvikling, og ingenting er så mye verdt som nettopp å satse på dette i tidlig alder.

Det er flott at din far ønsker å hjelpe deg på veien til å få deg en jobb. Også NAV kan hjelpe deg på dette området, men da ofte i samarbeid med fastlege og eventuelt annen behandler. Dette kan være en god måte for deg å komme i gang med skole/arbeid som kan kvalifisere deg til å få en jobb og samtidig et sterkere selvbilde. Dette kan du også diskutere med din fastlege, slik at du kan få råd fra han/henne om hvordan veien videre kan bli.

Selv om du har hatt en vanskelig bakgrunn i skolesammenheng, så betyr ikke dette at det må være like betydningsfullt for deg for alltid. Det har vært viktige år selvsagt, men du har også en ny mulighet nå i voksen alder til å jobbe deg igjennom dette slik at du kan legge tidligere erfaringer bak deg - og slik at du kan begynne og gjøre selvstendige og ansvarsbevisste valg for din egen framtid nå som voksen!

Det er videre flott at du har en bestevenninne som du kan snakke med om alt, og som støtter deg i din egen utvikling. Alle mennesker har behov for nære venner som en kan stole på!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake