Dette spørsmålet ble stilt 26.2.2010 og ble besvart 3.3.2010.

Spørsmål:

Hei!

Jeg er en jente på 19, snart 20. Har hatt en veldig hard barndom, har ikke hatt et eneste gått skoleår i mitt liv. På barneskolen så måtte jeg flytte fra alle vennene mine i 2 klasse og bytta skole, fikk 2 gode venner, vi var sammen hele tiden, på skolen og etter skolen, i tredje klasse flytta begge to med bare noen månders mellomrom, etter det fikk jeg noen så kaldte venner, men de gikk bak ryggen på meg og snakket dritt om meg til alle, spredde falske rykter og tvang meg til ting jeg ikke ville, den ene stengte meg inne på et skjølerom i en halv time, så etter den persioden har jeg skrekk for små trange rom. Hele barneskolen var et rent helvette, ble bedt i bursdager men ble alltid satt i et hjørne, ble ikke valgt i det hele tatt i gymtimene til ballspill. Var alene nesten hele tiden. Da jeg begynnte på ungdomskolen fikk jeg en god venn, men vi kranglet hele tiden, vars ammen når vi var venner men moren hennes bad oss om og ikke være så mye sammen. Ble slått av en gutt hver dag i tre år, end ag slo han skikkelig til meg, dette ble aldri gjort noe med av læreren. Da jeg begynte på videregående fikk jeg en god venn der og, men hun satt i rullestol og kunne aldri være sammen emd meg etter skolen. I 2007 ble jeg stert preget av et dødsfall til den jeg så opp til kjente henne aldri men hun var allt, når jeg hadde dårlige dager så jeg på filmer av henne, har aldri kommet over barndommen eller dødsfallet hennes. Har dårlige dager og dårlige netter, går på skole nå, har venenr der som ikke har tid til meg etter skolen. Har også opplevd trusler og nettmobbing på facebook. Har til tider tenkt på selvmord, pappa har pratet med meg om det, men aldri gjort noe emd det, de vet ikke at jeg lider fremdeles.

Det jeg lurer på er om jeg er på vei til og bli pyskisk syk og hva kan jeg gjøre for og komme over barndommen?

Hilsen jente 19

Svar:

Hei,

Du skriver at du har hatt en veldig hard barndom, og du forteller om episoder gjennom oppveksten og ungdomsalderen som har vært tunge og vanskelige. Slik jeg forstår det du skriver, utsettes du fortsatt for mobbing, og det ser for meg som har du hatt liten støtte fra voksne rundt deg.

Det kommer frem at faren din har forsøkt å snakke med deg om det, men aldri gjort noe med det. Det er litt uklart om dette gjelder mobbingen på facebook, om det gjelder oppveksten din, eller om det gjelder det at du til tider har tenkt på selvmord. Uansett hva du sikter til her, virker det som faren din har fanget opp at du ikke har det lett. Men det er forståelig at du synes du kunne trenge at noen hadde gjort noe med situasjonen for deg.

Du skriver at du lurer på om du er på vei til å bli psykisk syk og hva du kan gjøre for å komme over barndommen.

Du har tålt mer enn mange. Spørsmålet ditt om du er på vei til å bli psykisk syk forteller meg at du kjenner at du sliter og at dette har med barndomsopplevelser å gjøre. Når du av og til tenker på selvmord, er dette en alvorlig tanke. Det er viktig at du gjør noe for å komme deg ut av slike tanker. Det kan du gjøre ved å la noen hjelpe deg. Hvis du klikker her, finner du nettadresser og telefonnumre hvor du kan henvende deg og få hjelp.

Bearbeiding av barndomsopplevelser og –erfaringer gjøres best i en terapi. Hos fastlegen kan du få henvisning til spesialisthelsetjenesten (psykisk helsevern) eller direkte til en privat psykolog med refusjonsavtale, det vil si at du bare betaler egenandel for behandlingen.

Gjennom en terapi vil du lære å forstå deg selv bedre, og du kan tilegne deg teknikker for å mestre tunge tanker og vanskelige situasjoner. Gjør et forsøk med dette.

Historien din viser at du har hatt mye håp, ikke gitt opp. På tross av atskillelser og avvisninger har du stadig har søkt og fått nye venner. Med en slik ”stayer-evne” har du mye å bygge videre på. Ikke gi opp nå. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake