Dette spørsmålet ble stilt 5.1.2010 og ble besvart 12.1.2010.

Spørsmål:

Jeg vet ikke hva som går av meg lengre. I disse juletider har jeg tenkt masse på hvordan ting kunne ha vært. Hva jeg går glipp av. Hva jeg ønsker meg mest av i hele verden.
Foreldrene mine skilte seg da jeg var 12. Før det hadde mamma vært psykisk syk. Jeg slet ganske mye på den plassen vi bodde på ettersom vi hadde flyttet dit da jeg var 10. Mobbing og utfrysning var noe jeg fikk oppleve hver dag.
Jeg trodde alt var fint da. Egentlig var det ikke det. Siden mamma var på mentalt sykehus i noen måneder, var jeg og mine to søskne ganske ustelt. Pappa brydde seg ikke om hvordan vi så ut. Jeg hadde langt, brunt hår som rakte nesten ned til rumpa. Det måtte bort da mamma kom tilbake.
Mamma og pappa brukte ofte å bare "kjøre en tur". Da de kom hjem kunne jeg kjenne en ekkel stemning; noe var galt.
Jeg fikk ikke vite hva som egentlig var galt med mamma. Hvorfor hun egentlig var borte de månedene.
Jeg trodde alt var fint.
Da jeg var rundt 11 år hadde jeg ofte vondt i magen. Jeg kunne ikke gå med trange gensere eller ha dyna mi over meg. Det var ubehagelig. Selv nå kan ingen røre magen min. Jeg får frysninger og... brekker meg på en måte.
Da mamma og pappa skilte seg, dro mamma med meg og søsknene mine til en annen plass. I begynnelsen bodde vi bare hos bestemor, men etterhvert måtte vi flytte siden jeg var ganske turbolent. Jeg ble trist for ingenting og brukte ofte å slå.
Jeg dro til psykolog med gjevne mellomrom. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gikk til psyokolog. Den gang. Alt var jo fint.
Da vi omsider fant eget hus og det nærmet seg jul, dro jeg og søsknene mine til pappa. Det var koselig. Vi feiret nyttårsaften med familien hans og spiste god mat.
Tidlig på nyåret var det påtide å dra hjem igjen. Jeg kunne se en fremmed bil stå utenfor huset. Da vi kom inn, kunne jeg nok en gang kjenne den dårlige stemningen i huset. Det var noe som ikke skulle være her.
Huset var ekstremt rotete. Mamma er ikke særlig ryddig av seg, men jeg har aldri sett lignede. I stua satt hun sammen med en mann.
Knapt en måned senere begynte han å være mer og mer hjemme hos oss. Han hadde flyttet inn. Det var knapt to måneder siden mamma gikk i fra pappa.
Han var ikke noe snill. Han var sur. Sa ting til meg med en aggresiv stemme. Jeg var ikke vant med det. Jeg var vant med at menneskene rundt meg, eldre mennesker, snakket til meg på en skikkelig måte. Ikke slik som han drev på.
En dag da jeg var hos psykologen, nevnte jeg det at mamma ikke greide å holde huset ryddig. Helt siden hun var syk hadde jeg måtte laget middag. Jeg dro på butikken og handlet mat. Vasket klær.
Da jeg kom hjem fra psykologen, hadde hun ringt mamma. Hun sa det jeg hadde sagt. Hun hadde sagt i fra til barnevernet.
De skulle komme på besøk.
Mamma bakte brød for første gang på en god stund, hun vasket rundt, handlet inn. Slik at de ikke skulle gjøre noe. Hun trengte jo ikke hjelp.
Jeg trengte noen å snakke med. De fleste vennene mine hadde aldri flyttet før. De hadde foreldre som var lykkelige og gift. Derfor gikk jeg noen ganger til helsesøstra. Det hjalp ikke særlig mye. Hun var dansk og jeg forsto ikke hva hun sa.
Etter en stund sa mamma at jeg måtte slutte å gå til henne. Hun kunne jo finne på det samme som psykologen gjorde.

Jeg mistrivdes hjemme. Gjør det enda forsåvidt. Jeg har aldri snakket til kjæresten til mamma. Jeg er redd for å plutselig bli alene med han. Om han begynner å kjefte på meg for noe, kommer tårene. Jeg er ikke vant med at folk kjefter på meg.

I 2009 begynte jeg å chatte på internett med folk fra hele verden. I mai fant jeg en kjempe grei gutt fra et annet land. Vi fikk et ganske nært forhold. Jeg smilte hver dag fra 18. mai til 16. august. Da fikk han seg kjæreste. Han var aldri på mer. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre.
Månedene uten han sneglet forbi. Plutselig var det advent.
Jeg var så livløs. Gjorde aldri noe. Var aldri ute med venner.
Jeg har enda ikke innsett at det er et nytt år. Jeg føler at det er oktober. Oktober. Det er så lenge siden. Tiden har dratt i fra meg.

De to første julene har jeg vært hos pappa. Julen 2009 var den første jeg feiret med bare mamma og kjæresten. Og søskenene mine da.
I det siste har jeg blitt flink til å fokusere positivt. Det eneste positive jeg fant ut med å prøve å feire jul sammen med mamma var at jeg fant ut at jeg aldri skal gjøre det igjen.
For meg handler julen om tradisjoner. Det å gjøre noe sammen. Bare ordet "sammen" får meg nesten til å gråte.
Kjæresten til mamma kjeftet på meg på selveste julaften. Mamma var på jobb. Jeg følte meg helt hjelpesløs. Lå i senga og gråt i to timer. På julaften.

Jeg er hos pappa akkurat nå. Har vært her siden andre juledag. Jeg skulle ønske at jeg kunne slippe å dra hjem. Jeg vil ikke hjem. Jeg har det mye bedre her. Jeg skulle ønske at jeg kunne bo her. Jeg kan ikke det. Pappa har dårlig råd. Jeg bodde her før og derfor har alle her allerede stemplet meg som noe galt.

Jeg tror ikke vennene mine vet at jeg ikke har det bra. På skolen smiler jeg. I de siste månedene har jeg trodd at alt var bra.
Jeg har ikke innsett før nå hvordan jeg egentlig hadde det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette og sender dette inn. Lurer jo egentlig ikke på noe. Det eneste jeg vil er å få noen oppmuntrende ord. Det å vite at noen skal lese dette er jo noe annet enn å skrive dagbok. Føles mer... fint. Trygt. Behagelig.

Innsendt av jente 14 år
(redigert)

Svar:

Hei,

Du avslutter innlegget ditt med å skrive at du egentlig ikke lurer på noe, men at du trenger noen oppmuntrende ord.

Du har rett i at det er forskjell på å skrive dagbok og det å vite at noen skal lese det du skriver. Jeg forstår det slik at du trenger noen kommentarer, noen oppmuntrende tilbakespill.

Slik jeg leser innlegget ditt har du klart deg gjennom mange vanskeligheter. Det virker som du har forsøkt å se det lyse i tilværelsen på tross av mobbing og avvisning. Jeg forstår det også slik at du har hatt vanskeligheter hjemme.

Det er en god ting at du nå klarer å se at mye av det du har opplevd ikke er så greit å vokse opp med. Det er en god ting å være fornøyd, men det er helt greit å se at mye kan være urett og vanskelig.

Det kommer frem i slutten av innlegget ditt at du har venner nå. Du skriver også at du tror at de ikke vet hvordan du har det. Det er ikke nødvendig for deg å fortelle dem hele din historie om du ikke ønsker det, men gode venner kan gjerne få vite at alt ikke er så lett bestandig. Det kan hjelpe venner til å forstå hverandre bedre.

Dersom du får anledning igjen, kan det være en god idé å snakke med helsesøster eller psykolog. På den måten slipper du å bære alt alene.

Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake