Dette spørsmålet ble stilt 13.1.2010 og ble besvart 15.1.2010.

Spørsmål:

Hei.

Jeg har et dumt problem, som opptar mye av min tankevirksomhet og kan til og med slite meg ut fysisk, og psykisk. Jeg ble mobbet på ungdomsskolen, spesielt av ei jente. Hun fikk også med mange av de andre i klassen til å slenge stygge bemerkninger til meg. Hun skulle sloss med meg i gangen en gang, mens hele klassen stod rundt.. Jeg ville ikke sloss med henne, men hun sa vi skulle, og flydde på meg. Hun lugga, dytta, og jeg prøvde å kjempe tilbake, men hun var kanskje såvidt litt sterkere enn meg.

Jeg husker jeg prøvde å gjemme meg bak mine venner, men ingen gjorde noe, gutta syntes det bare var morsomt. Jeg ville ikke vise sårbarhet, og jeg ville ikke innrømme til mine venner at jeg ble mobbet. Jeg hadde også vanskeligheter hjemme. Moren min drakk, og kjeftet hele tiden.

Hver kveld skalv jeg i senga, ville ikke sove, for så å våkne opp og dra på skolen. Jeg husket jeg dagdrømte om å bare for èn kveld å legge seg uten å være redd. Denne personen som var verst til å mobbe meg, var alltid på skolen, jeg håpet alltid på at hun ikke skulle være det, men hun kom alltid.

Hun gjorde flere virkelig ydmykende ting mot meg... Det verste var selvfølgelig den psykiske terroren. Hun så meg inn øya mens jeg var sjenert og prøvde å være hyggelig mot hun og lurte på hvorfor jeg brukte sminke, o.l..

Jeg tror jeg har klart å innse at dette faktisk har skjedd, og prøver å ikke fortrenge det, som jeg gjorde en lang stund. Men av en slik mobbehistorie får man ofte dårlig selvtillit, og ofte i dag fortsatt, tenker jeg at jeg ikke er noe verdt.

Mitt aller største problem, er at jeg går rundt å bærer nag. Jeg lurer på hvor lang tid det skal gå før jeg klarer å la det prelle av. Jeg vil nok aldri ha noe overs for de i klassen min som var onde mot meg, men problemet er at jeg går rundt å tenker på mord og lignende. Jeg ville selvfølgelig aldri gjort noe sånn, men ja, tankene om å torturere dem er der. Så de kan smake en brøkdel på hva de gjorde mot meg.. Og egentlig ser jeg på meg selv som ei normal jente, sosial og aktiv, men disse tankene dukker litt for ofte opp, og jeg vil da aldeles ikke ha sånne tanker, det er slitsomt.....

Har mest lyst å legge alt bak meg......

Innsendt av jente 20 år
(redigert)

Svar:

Hei jente på 20 år.

Å bli utsatt for mobbing, ikke minst av den typen hvor mange ser på men ikke gjør noe for å hjelpe, kan være svært ødeleggende for en person. Det er særdeles viktig at du får gjort deg selv i stand til å legge dette bak deg. Mobbingen vil ikke kunne gjøres ugjort, men du kan lære deg å se dette på en annen måte enn du synes å klare i dag.

Jeg tenker at du kan be din fastlege om å henvise deg til en psykolog eller annen terapeut ved en poliklinikk for psykisk helsevern, slik at du gir deg selv en mulighet til å sortere i de følelsene som du har i deg etter disse hendelsene. Det er en stund siden dette skjedde, men opplevelsene av å bli utstengt, ikke sett, ikke behandlet riktig, synes sterke for deg. Alle disse følelsene er reelle og de er også normale - men du kan hjelpe deg selv til å få dette på avstand på en annen måte enn du synes å klare på egenhånd. Dette handler på ingen måte om at du "lider av en psykisk sykdom", men du lar deg fortsatt plage av disse hendelsene.

Det er helt forståelig at du ikke har noe til overs for de som gikk i klassen din. Som så på, men som aldri grep inn og gjorde noe for å hjelpe deg. Jeg vil helt klart anta at den jenta som stod for mobbingen, var en jente som mange andre ikke turte å legge seg ut med - av frykt for å bli hennes neste mobbeobjekt. Dette er ikke uvanlig. Mobbing handler om gruppeprosesser i stor grad. Mobbing handler også om at det er den som mobber som har et stort problem med seg selv, selv om det oppleves svært vondt for den som blir mobbet. Hvis den jenta som mobbet deg har en noenlunde normal personlighet, så vil hun nok også gremmes over det hun har gjort i dag når dere er voksne. Hvis hun fremdeles er en som synes at det er i orden å plage et annet menneske på en slik måte, så har hun fremdeles store problemer med seg selv. Jeg vet ikke om det er noen trøst for deg, men du må bestemme deg for å ikke se på deg selv som et mobbe-offer. Du har vært UTSATT for mobbing av et annet menneske, og det er det andre mennesket som har skapt disse problemene. Det handler ikke om DEG som person, men om at den andre jenta har plukket deg ut som en hun kunne gjøre hva hun ville med.

Klart at dette er sår som setter seg i en person. Det skaper usikkerhet, utrygghet. Det kan skape en mistillit til mennesker rundt seg. Men - det er ikke verdt det! Det er ikke verdt å skulle bruke resten av sitt liv på å la seg plage av tanker som handler om slike forhold. Det er vanskelig å legge det bak seg, men det lar seg gjøre! Å gå i samtaler hos en erfaren terapeut, som kan hjelpe deg til å sortere i slike tanker og følelser, kan være gull verdt for din egen utviklings del. På den måten gir du deg selv en mulighet til å både få plassert dette på en måte som gjør at du kan gå videre, som en langt friere person - og du kan også vokse mye på å få bearbeidet disse opplevelsene. Det kan være kjempevanskelig å gjøre det på egenhånd, og det å ha en terapeut som samtalepartner og støttespiller i en slik prosess kan være svært gunstig for deg selv.

Å ha tanker om både å myrde de som var med på dette og å torturere disse, er også helt forståelig. Det er selvsagt en stor forskjell på å ha slike tanker, og det å skulle sette det ut i handling. Men tankene handler om at du er forulempet, urettferdig behandlet, uten at noen grep inn og gjorde noe for å hjelpe deg, og da blir også tankene naturlige. Det er naturlige reaksjoner på en svært vanskelig situasjon som du var i da du var i en alder hvor alle unge er svært sårbare for avvisning og utestengning. Jeg tror uansett at du kan hjelpe deg selv til å klare og legge dette vekk på en bedre måte, hvis du oppsøker en terapeut som du kan være ærlig og oppriktig til - slik at du får til å skape nødvendige endringer i din egen tenkning rundt disse opplevelsene. Det går an å få hjelp til dette, og jeg håper at du vil tillate deg å oppsøke slik hjelp!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake