Dette spørsmålet ble stilt 28.1.2010 og ble besvart 2.2.2010.

Spørsmål:

Jeg er ganske sur på pappa for han maser så mye om at jeg er en bortskjemt drittunge som har hatt et altfor enkelt liv. Nå er jeg altså totalt uenig, og føler at dette er ekstremt sårende. Grunnen til at han begynte å mase om det var at han fant ut at jeg holder på med selvskading og at jeg har bulimi, og jeg trodde at når han fikk vite det skulle han kanskje bli litt bekymret eller ønske å støtte meg litt. Men han er fremdeles ikke interessert i å høre på en ting jeg har å si. Og det har vært et stort problem for meg i oppveksten, jeg har overhodet ikke følt at de har brydd seg om mine følelser og hva jeg har å si. Det med at jeg ikke fikk dyre merkeklær og sånn selv om jeg ønsket meg det for ikke å skille meg ut, det kan jeg tilgi. Og jeg kan tilgi at de maste meg på skolen hver dag og faktisk bar meg bort om jeg nektet å gå, selv om jeg egentlig skulle ønske at de hadde tenkt at jeg hadde problemer på skolen siden jeg nektet å gå. Jeg ble nemlig mobbet mye, en gang ble til og med håret mitt satt fyr på, og en gutt prøvde å voldta meg på guttedoen mens alle sto rundt og filmet. Dette vet de om, men jeg måtte ta en overdose tabletter for at de skulle forstå at jeg faktisk hadde problemer, og de ringte til skolen, og nå skal liksom alt være glemt. Men sannheten er at det nesten er verre på skolen nå. Jeg føler meg ikke utrygg lenger, det er nå en positiv ting. Men jeg blir ignorert, ingen gidder å prate med meg fordi jeg skapte problemer for dem da jeg sladret. Og jeg syns det er ekkelt å arbeide alene og sitte alene alltid, og læreren er sur for det, men ingen vil jo arbeide med meg, ikke engang snakke med meg eller se på meg. Og jeg kan ikke tilgi pappa for at han kaller meg bortskjemt når han vet hva jeg har vært gjennom, og for at han ikke vil tro meg når jeg sier jeg fremdeles blir mobbet. Jeg må bare tåle det, sier han. MEn jeg vet ikke hvor mye mer jeg tåler. Alt begynte fordi jeg var den eneste i klassen som ikke hadde en bestemt bukse, da fant de ut at de skulle ødelegge den stygge, billige hmbuksa mi, og jeg måtte gå i gymshortsen hjem og det var bare ca 9 grader så jeg var iskald. Jeg blir plaget på skolen og føler at jeg blir plaget hjemme også. Hadde han bare ikke brydd seg, men han prøver å få meg til å tro at jeg bare må leve slik, og det vil jeg ikke. Jeg har pleid å skade meg selv for å få hjelpt itl å komme meg bort, men jeg er visst bare bortskjemt og vant til at alle skal gjøre som jeg vil, så.. Hva skal jeg gjøre`?

Svar:

Hei.
Det er fullt forståelig at du kjenner på mange ulike følelser nå. Du blir skuffet og føler deg misforstått. Det har skjedd endringer i skolesituasjonen, men du kjenner på en ensomhet og ønsker å være mer inkludert.

Du blir såret over pappas kommentarer. Kanskje handler det om hans usikkerhet og at han ikke helt vet hvordan han skal forstå din situasjon. Dere klarer ikke å prate sammen og da blir det mange misforståelser som opprettholder at du blir såret og kommuniserer med pappa på en måte som gjør at han sårer deg enda mer. Da kan det være lurt å få en annen voksen til å være sammen med dere slik at dere kan få snakket sammen og få fram andre perspektiver. Helsesøster kan være en slik person. Hun kan også legge til rette for et samarbeid med lærer slik at du kan unngå å føle at lærer blir sur på deg.

Det er bedre at du snakker om hvordan du har det istedenfor at du skader deg selv for å få hjelp. Du skal ikke tåle mobbing og du skal ikke behøve å gjøre ting for å vise at du har det problematisk. De voksne må lytte til ordene dine og ta deg på alvor. Det er ikke sikkert du og pappa kan bli enig om hvordan dere forstår situasjonen, men dere kan få hjelp til å forstå hverandres opplevelse slik at pappa kan være den forelderen som du trenger når du har det vanskelig.

Lykke til videre.
Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake