Dette spørsmålet ble stilt 24.1.2012 og ble besvart 27.1.2012.

Spørsmål:

Hei!

Jeg en mann på tyve år og jeg har et utrolig frustrerende problem.

Mine foreldre vil ikke la meg bli uavhengig.

Jeg har diagnosene Aspergers Syndrom of ADHD som selvfølgelig betyr at jeg trenger mer hjelp med ting i hverdagen og det forstår jeg ganske godt, men foreldrene mine prøver ikke lenger å hjelpe meg i gang med noe som helst. Det virker rett og slett som at de prøver å sabotere meg.

Etter at jeg fylte atten og fikk egen inntekt har jeg ikke kunnet fått den friheten jeg ønsker. Det begynte ålreit, med noen personlige innkjøp fra min side...men etter hvert som jeg brukte mer og mer penger (jeg innrømmer at det er et problem for meg med såkalt stress-kjøping) virket det som at de ble mer og mer irriterte på meg.

Spesielt i fjor ble dette forsterket under en av våre mange krangler hvor Mor (som har lavere inntekt enn meg) uttrykte og innrømmet sjalusi. Bare noen måneder før hadde både Mor og Far overtalt meg (les: tvunget) til å betale dem husleie for å kunne bo der (fast månedlig utgift til tross for at jeg hadde sagt at de bare kunne ta penger fra kontoen min hvis det ble trangt for dem med mat osv.), og litt etter dette så tok de fra meg bank-brikka som genererer koder slik at jeg får tilgang til nettbanken.
Dette gjorde de da for å hjelpe meg med problemet jeg har med stress-kjøping og jeg så logikken i det da, så jeg sa meg enig i det. Desverre så begynte dette å bli et ganske stort problem.

I første omgang så har både Mor & Far fullmakt til å kunne gå inn på kontoen min og overvåke aktiviteten på den (i tilegg til å overføre penger mellom deres og min egen konto) og dette var et resultat av at Far var vergen min inntil ganske nylig og det i seg selv gjør at jeg føler meg fanget her i huset.
Jeg veit at jeg bare kan gå til banken og ta vekk den fullmakten men det er virkelig ikke så enkelt som det høres ut som;

Så snart jeg prøver å gjøre noe som har med MINE penger å gjøre klikker Mor i vinkel og begynner å kjefte meg huden full... spesielt hvis jeg har klart å bruke pengene mine før de har kunnet flytte inntekten min fra brukskontoen til sparekontoen min (som jeg ikke har tilgang til noe lengre). Og for å være helt ærlig, jeg prøver å bruke pengene mine før de kan flytte dem vekk i protest fordi at den første og siste gangen jeg spurte om jeg kunne få bankbrikka mi tilbake (og dermed kontroll over min egen bankkonto) så endte det i krangel og moren min brukte sine sykdommer mot meg slik at jeg bare måtte gi opp.
Nå føler jeg at jeg må tigge som en eller annen hund for å kunne få tilgang til det som egentlig er rettmessig mitt.

Ikke kan jeg gjøre noe med det heller siden jeg fikk en trussel om å bli lovlig umyndiggjort hvis jeg "ikke kunne lære å ta vare på meg selv."

Jeg er sliten. Ikke bare fysisk, men mentalt sliten og jeg veit ikke hvor mye mer av dette jeg takler. Og jeg har bare såvidt skrapet overflaten av problemene her i huset.

Jeg har ikke noen friheter her; alt som er i kjøleskapet er reservert til Mor (og dette blir opprettholdt av Far) hvis hun liker det og OK, Mor har problemer med matlysten så jeg kan forstå dette, men når det bare blir kjøpt inn ting som hun liker sitter jeg igjen med restriksjoner på hva jeg kan spise. Jeg er faen meg livredd for at jeg skal ta av noe som jeg ikke burde og få kjeft for det...det overrasker meg fortsatt at jeg kan spise brød uten kritikk.
Jeg har heller ingen bil så jeg er totalt avhengig av foreldrene mine hvis jeg vil dra noe sted, og jeg kommer desverre aldri til å skaffe meg en heller da jeg av en eller annen merkelig grunn har en frykt for sjåførsetet og egentlig bilen generelt.

Ikke får jeg lært noe heller fordi foreldrene mine holder meg vekk fra ting some kunne ha hjulpet meg å klare meg når jeg flytter ut, og i tillegg så sier de hele tiden ting som at "jeg er ikke klar til å flytte ut enda" eller "du må kunne klare å kontrollere pengebruken din før du flytter ut", men for svarte--

Jeg kommer aldri til å lære hvis de fortsetter å isolere meg på denne måten. De lyver; de vil ikke at jeg skal flytte ut. Jeg er overbevist om det. Ikke kan jeg krangle på det heller;
grunnet tilstanden min (Aspergers Syndrom og ADHD), og et kraftig tilfelle av angst (som er forårsaket av Mor & Far, og jeg har forsøkt å fortelle dem det gang på gang men de fortsetter bare å avvise det) så klarer jeg ikke å argumentere vokalt.
Jeg tenger flere timer på meg for å kunne formulere bra argumenter og dette vet mine foreldre utmerket godt, og de utnytter denne svakheten for å vinne absolutt alle krangler vi har... for så snart jeg slutter å snakke for noen sekunder så bytter de halvveis tema til noe annet som kanskje er relevant til krangelen (men ikke nødvendigvis det jeg prøvde å svare på) slik at jeg ikke kan formulere et bra argument.

Og når jeg faktisk klarer å backe dem opp i et hjørne så begynner Mor å gråte og skriker om at hun aldri kommer til å bli bra når ting foregår på denne måten og klandrer sykdommene hennes, jadda jadda.
Og jeg veit hvor dårlig ho er så jeg blir jo nødt til å gi meg. Og dette tar hun meg på hele tiden.

Det er ikke bare Mor som er problemet heller; Far klarer ikke å ta vare på henne fordi at han ikke bryr seg og når alt kommer til alt så ender jeg opp met å ta heten fra begge to.

Og jeg sitter normal bare oppe på rommet mitt og gjemmer meg hele dagen, lidende gjennom stressanfall så fort noen øker stemmen nede i stua, og prøver å drømme meg bort i rollespill og online samtaler.

Det absolutt verste er at de har nylig begynt å klage over at jeg ikke viser dem noe lojalitet men ærlig f*cking talt; hvordan skal jeg kunne ha noen lojalitet til dem når de undertrykker meg på denne måten?
Greit nok at NOEN ganger så hjelper de meg, men hver gang jeg lar dem hjelpe meg ender det met at de bruker det mot meg i en krangel. Jeg skjønner ikke at jeg aldri lærer å ikke ta imot hjelp fra dem...

Jeg har en kjæreste i utlandet som har hjulpet meg med å forbli ved mine fulle fem, men jeg frykter at det bare har utsatt det uungåelige. Jeg sitter på rommet mitt nå om dagen og hører svake stemmer som høres ut som foreldrene mine og kaller på meg over og over igjen, og noen ganger så blir det så høylytt at det høres ut som om jeg har gjort noe galt og da spurter jeg til trappa for å høre hva det er, og de forteller meg at de ikke har ropt på meg.
Jeg er bekymret... nei, heller redd. Jeg er livredd for at alt dette stresset og all den undertrykkelsen begynner å bryte meg ned mentalt. Jeg har til òg med begynt å se skygger hvor det ikke finnes noen til å lage dem.

Det er begrenset hva jeg kan snakke med psykiateren om òg. Jeg har gått til psykiater siden jeg var 12 år gammel og da jeg var liten spurte alltid mamma meg om jeg hadde sagt noe dårlig om dem, og sa at jeg måtte være forsiktig med hva jeg sa til psykiatere ellers så kunne jeg risikere å bli tatt fra dem.
Dette har gjort et kraftig nok inntrykk på meg til at jeg nå ikke klarer å fortelle psykiateren min akkurat hva det er som foregår.

Jeg er fange her hos mine egne foreldre og jeg hølder på å tørne. Det som er aller verst er at jeg dagdrømmer stadig mer og mer om å kunne ta igjen fysisk med foreldrene mine og dette er ikke en type person som jeg har lyst til å være. Jeg har lyst til å være sunn, både fysisk og mentalt, for både min egen del og for kjærestens.

Jeg trenger hjelp, raskt, og før noe drastisk skjer. Men jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette...

Innsendt av gutt 20 år
(redigert)

Svar:

Hei gutt 20!

Det høres ut som du har det vanskelig og jeg kan godt forstå at du er frustrert hvis din opplevelse av situasjonen hjemme stemmer. Jeg synes det er veldig bra at du skriver inn til Klara Klok og søker hjelp. Det er tydelig at du ikke helt vet hvordan du skal takle dette. Ut i fra hvordan du beskriver din engstelighet, frustrasjon og ikke minst stemmene dine, så ville jeg helt klart rådet deg til å ta opp alle dine problemstillinger med din psykiater. Jeg forstår at moren din sine kommentarer om at du kunne bli tatt fra dine foreldre har gjort deg engstelig, men skal du få det bedre må du trosse den engsteligheten og erfare at det faktisk går helt bra. Ingen kommer å tar deg vekk fra din familie selv om du hadde sagt noe negativt om dem. Det kommer heller ikke på tale nå som du er over 18, selv om de er dine verger. Ønsker du deg selvstendighet i forhold til dine foreldre så må du også noen ubehagelige valg, som er en del av det å være voksen. Du må forklare dette til psykiateren din som igjen kan snakke med hele familien. Dette er din psykiske helse og det blir ditt ansvar å sørge for at det skjer noen forandringer slik at du ikke blir noe dårligere. Det er tydelig at dere som familie trenger hjelp til å løse konfliktene deres. Selv om det kanskje ikke blir helt slik du skulle ønske deg så kan det allikevel føre frem til noen kompromisser. Når det gjelder dine penger så må noe av det automatisk settes av til regninger og viktige fast utgifter. Det burde dog kunne gjøres en skriftlig avtale som gjorde at dine foreldre forpliktet seg til å bruke deler av inntekten til å kjøpe opplevelser/aktivitetstilbud slik at du kom deg ut av leiligheten din. Man kunne også lagd avtaler om at med dine penger skulle foreldrene dine kjøpe inn mat som du liker og at det ble satt av en egen plass i kjøleskapet til din matvarer. Dette er bare et par eksmepler på avtaler dere kunne kommet frem til hvis dere hsammen hadde hatt en time med din psykiater. Når forholdene hjemme er så ille at de påvirker din psykiske helse på denne måten så er det på tide å ta tak i probmestillingen. Hvis dikke du tar tak i dette så er det ingen andre som vil gjøre det. 

Du kan også prøve å kontakte bufetat og finne ut om de kan hjelp deg ut av din situasjon. Sjekk ut denne og denne linken og forhør deg om dere kan få hjelp til å megle om forholdene hjemme som alle familiemedlemmer kan akseptere.

Håper dette var til hjelp for deg!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake