Dette spørsmålet ble stilt 24.1.2012 og ble besvart 27.1.2012.

Spørsmål:

jeg har skikkelig mange problemer for tiden. det største problemet mitt er vel egentlig at jeg alltid er skikkelig sur på foreldrene mine, uten at jeg egentlig vil det, og så blir jeg skikkelig lei meg, og sur på meg selv etterpå, for jeg vil ikke at det skal være sånn.
Det andre problemet er at jeg har akkurat fått vite at en av mine beste venner egentlig ikke liker meg fordi jeg er alt for frekk (jeg er ikke sånn som jeg er med foreldrene mine når jeg er med vennene mine. når jeg er med dem føler jeg egentlig at jeg er veldig grei, men det er jeg visst ikke) og jeg er skikkelig lei meg nå, for jeg vil ikke at det skal være sånn at jeg ikke vet helt hva jeg kan gjøre for å endre på det, og hun går rundt og hater meg og baksnakker meg, for hun er skikkelig frekk hun også...
Kan du vær så snill å sette ord på hva jeg føler, og hva jeg kan gjøre for å løse de to problemene jeg nevnte ovenfor?
Takk:)

Innsendt av jente 14 år

Svar:

Hei jente på 14 år.

Å oppleve en periode hvor samspillet med ens egne foreldre er vanskelig, spesielt i den alderen hvor du er nå, er både naturlig og normalt. Dette handler nok i første omgang om at du er i en livsfase hvor dette med løsrivelse fra egne foreldre, overgang fra barn til ungdom, utprøving av egne grenser osv. er viktige forhold som du må igjennom. Du blir sur på foreldrene dine, dere opplever konflikter sammen, og du blir lei deg i etterkant fordi du egentlig ikke vil ha det på denne måten. Jeg råder deg til å forsøke og snakke med dine foreldre om dette, slik at de kan bli klar over hvordan du har det akkurat nå i forhold til dem. Husk at dine foreldre også har vært i din alder en gang, og det kan godt tenkes at de vil kunne få en langt større forståelse for deg og dine reaksjoner hvis dere får til å ha en åpen tone om dette. Irritasjon og frustrasjon i fht egne foreldre er som sagt en naturlig del av ens egen utviklingsprosess. Det kan gjøre det langt lettere for deg å håndtere disse følelsene hvis du klarer å snakke med dine foreldre om dette. Jeg råder deg til å tenke igjennom om du kan forsøke dette, og jeg råder deg også til å gjøre dette når du selv ikke føler deg stresset eller i dårlig form. Det kan godt tenkes at du i eller etter en slik samtale vil oppleve at du blir sint eller frustrert på nytt, men det tenker jeg også vil være en naturlig reaksjon. At dine foreldre forstår at du er i en utviklingsfase hvor dette er vanskelig for deg, kan uansett være til hjelp både for deg og for dem. Selv om de har vært unge de også, og kanskje ikke har turt å vise egen frustrasjon overfor egne foreldre (eller at de kanskje ikke har hatt det på samme måten), gjør ikke umiddelbart at foreldre klarer å sette seg inn i dette ut fra seg selv. Om du tar sjansen på å være åpen og ærlig til disse om dette, kan gi deg selv en mulighet til å ikke bli så frustrert over dette etter hvert.

Din venninne har uttalt at hun egentlig ikke liker deg fordi du er for frekk, handler kanskje om henne? Du skriver at du ikke er frekk sammen med dine venner, men kanskje har du vært det likevel? I forhold til henne? Om du ikke har vært frekk, og følgelig ikke har noe du trenger å unnskylde til henne, så er det kanskje et tegn på at hun enten har misforstått noe du har sagt eller gjort, eller at dette handler om hennes egne vanskelige følelser. Å ta dette opp med henne kan gi deg et svar på hva dette handler om. Hvis du opplever at hun går rundt og baksnakker deg og hater deg, så er det kanskje lurt av deg å si fra til henne om at du opplever det slik og at du lurer på hva dette handler om. Hvis du gjør det, så kan hun selvsagt reagere på ulike måter - men din opplevelse av at du blir holdt utenfor eller at hun hater deg (ikke liker deg?) er like fullt den opplevelsen som du har. Det er bare du selv som kan avgjøre om du skal ta dette opp med henne eller ikke. Noen ganger kan dette hjelpe for ens egen del. Ikke at hun skal komme til å like deg igjen, men du har i alle fall fått sagt noe om hvordan du opplever dette og du har fått markert hvor dine grenser går i forhold til å bli behandlet på denne måten. Hvis det derimot er slik at du vet at du har sagt eller gjort noe til henne som har blitt oppfattet som vanskelig eller urettferdig av henne, så er det bare du selv som kan be om unnskyldning for dette.

Det å oppleve en periode hvor en ikke helt forstår seg selv, ikke forstår sine egne reaksjoner osv. er naturlig. Det er kjempevanskelig å ha det slik, men det er like fullt naturlig. Hvis du får til, så skulle jeg ønske at du ville tillate deg å snakke med en voksen person om disse tankene og følelsene som du bærer på i denne perioden. Enten du velger å snakke med en av dine foreldre (kan noen ganger være vanskelig), en annen voksen person i din egen slekt (en tante, onkel, besteforelder eller en annen) eller en person utenfor slekta (en lærer på skolen, rådgiver på skolen, helsesøster på skolen), så kan slike samtaler være til stor hjelp for å forsøke og forstå seg selv og sine egne måter å reagere på. Det er bare du selv som kan bestemme deg for om å du ønsker å snakke med en voksen, men å ha en voksen som en støttespiller og samtalepartner i en slik prosess kan gi deg verdifull innsikt i deg selv og dine egne reaksjoner.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake