Dette spørsmålet ble stilt 25.1.2012 og ble besvart 1.2.2012.

Spørsmål:

Hei.

Jeg lurer på en ting. Jeg og samboer har 2 barn. Men skal skilles da vi egentlig aldri har passa sammens og det har vært en del knuffing og krangling. Men aldri slåssing. Knuffinga kommer av at jeg ikke har gått på ADHD medisin på 10år pga mobbing på skolen og at hun har en kronisk sykdom som gjør at hun er veldig sliten og ikke orker så veldig mye annet en og sove. Og jeg er da en gutt som er glad i og finne på ting og besøke folk og sånt. Og hun er stikkmotsatt.
Nå skyller hun på meg for alt og at det er jeg som har vært problemet i forholdet her... å hun krever begge barna.
2uker siden vi krangla og da kom hun med 4politi folk og henta barna da jeg trodde hun hadde dratt på skolen og jeg og barna satt og kosa oss med frokost og film. Krangelen handlet om jeg skulle reise meg eller ikke før hun dro på skolen da jeg hadde jenta mi på magen på sofan med 40 i feber og jeg tenkte og la henne ligge og kose seg på meg en stund til. men det var vist ikke aktuelt. Hun nekter meg nå nesten og ha noen kontakt med barna og sier jeg er manisk og sykopat og alkis og alt mulig. Fikk ikke se barna før jeg fikk hjelp sa hu... Så jeg starta på medisin igjen onsdag samme uka som det skjedde. Fikk ha gutten i helga men søndag da jeg sa at jeg ønsket og ha gutten på heill tid der jeg bor klikka hun totalt og sa jeg var syk og manisk og alt mulig. Medisin funker som bare det og det har alle mine venner og folk i rundt meg også sett. Grunnen til at jeg ønsker og ha gutten er fordi han er en pappa gutt og det er bare jeg som har funnet på ting med barna egentlig. Hun trives best inne og hjemme pga sykdomen og hun er sykt sjenert. Det er flere som har reagert på akuratt det hvor lite hun finner på med barna. Og det er det som har vært hele problemet i forholde vårt. Og jeg har blitt ekstra lei og irritert pga det når jeg ikke gikk på medisin. Jeg hadde søkt hjelp før dette hente faktisk 1år før.... Å 3dager før jeg skulle starte skjedde dette!! Men tilbake til gutten da å at jeg vil ha han nå. Hun skal gå skole i 3,5år fremover og da føler jeg hun har nok med og ta ansvar for jenta på 11mnd. Pga sykdom og lekser og alt da... Og jeg har får mest trolig en jobb/voksenlærlinge plass der jeg kommer fra i morgen som gjør at jeg er hjemme i kommunen her og kan hente og bringe gutten fra bhg og faktisk ha god tid til og ta han med på allidrett og morro ting på fritiden. Hvor stor vekt legger da retten i våre problemer i forholdet i saken med barna? Spiller det egentlig så stor rolle om hvordan forholdet vårt har vært? Spiller det noen rolle at vi har kranglet mye? Mann starter aldri en krangel alene. Og jeg har fått medisin jeg og har faktisk takla bruddet utrolig bra etter jeg fikk medisin... Men syns det er utrolig trist at mor ikke kan gi meg en sjangse en gang. å da har jeg tilbudt meg tilsyn og vis hun ønsker det.... Men da sier hun at barna ikke har gått av og bo fra hverandre.... Men det gjorde jeg selv også... å kan ikke si det var noe problem. Krangla nok mindre med broren min da en om vi skulle bodd sammen så i dag har vi et bra forhold begge 2 :D Å hun truer med at hun skal ta de fra meg helt også. Er mann hjelpesløs som far? Er det noe håp får at jeg kan få ha gutten min så kan vi gi hver vår unge den oppmerksomhet og tid og kjærlighet den trenger... barna får da treffes og være mye sammen fordi..... Noen som kan hjelpe/svare?

Innsendt av gutt 26 år

Svar:

Hei.
Det virker som dere er enige om at et brudd er det beste, men at dere strever med å bli enige om hvordan dere skal samarbeide som foreldre. Begge barna har rett til tid med sine foreldre. Dette med samvær er først og fremst en rettighet barnet har, men det blir ofte fokus på hva foreldre har rett til. Det beste dere kan gjøre for barna er at dere blir enige og ikke fortsetter kranglingen.

Dere begge har egne utfordringer som påvirker hvordan dere har det i hverdagen og hvordan dere fungerer sammen. I utgangspunktet er det dere som foreldre som bestemmer hvordan dere følger opp barna etter et brudd. Dere kan velge hvor barna skal bo. Hvis dere blir uenige, så er det retten som avgjør dette. Hvis dere blir vurdert som ikke skikket til å ivareta omsorgen, så er det barnevernet som må ta ansvar.

Det er ikke kranglingen som har vært som skal bestemme hva som er best for barna nå og i framtiden. Det som er viktig er at det blir trygt og forutsigbart. Det virker som du prøver å finne gode løsninger og ønsker å bli enig med henne. Det er et godt utgangspunkt og en god holdning fra deg. Dere kan søke hjelp hos familievernkontoret for å finne avtaler som dere begge kan samtykke i. Der kan dere få hjelp til å snakke sammen og se hva som blir det beste for alle parter. Det er gratis hos familievernkontoret og du kan selv ta kontakt for time.

Du er ikke uten rettigheter som far. Det er ikke barnas mor som avgjør hvordan du kan følge opp som pappa. Dette er noe dere kan bli enige om eller at dere får en avgjørelse i retten. 

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake