Dette spørsmålet ble stilt 29.8.2010 og ble besvart 3.9.2010.

Spørsmål:

Hei.
Jeg sitter i en litt kjip situasjon. Kjæresten min har akkurat gjort det slutt, på grunn av mangel på følelser. Det er jo en ærlig sak, men vi har kommet i den uheldige situasjonen at jeg har blitt gravid. Selv har jeg tatt to aborter før (en medisinsk og en kirurgisk) og jeg vet om den psykiske påkjennelsen ved en abort. Jeg har slitt med psykiske problemer etter den andre aborten, siden jeg var 15 år ved den første og ikke visste helt hva det gikk ut på. Jeg var 18 år ved den andre og sliter enda med den psykiske helsen. Nå er jeg 19, snart tyve, og er gravid igjen (Ja, prevansjon har blitt brukt de to siste gangene). Jeg vet at eks kjæresten min ikke har råd, tid eller lyst på et barn og sier at han derfor kan være ukjent på fødselsattest, men han sier at han har ikke hjerte til å la meg være alenemor, selv om han selv ikke ville vært lykkelig med et barn. Han vil gjerne støtte meg gjennom en abort, noe jeg tror jeg ikke er sterk nokk til å gjennomføre. Jeg har hatt selvmordsførsøk grunnet dette. Dette er krise. Selv om han ikke har følelser lenger, elsker jeg han enda (jeg vil IKKE lure han til å bli sammen med meg). Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tar jeg abort vil jeg bli ulykkelig og han vil ha det bra, beholder jeg barnet vil jag være lykkelig, men han være ulykkelig. Foreldrene mine har vært så skuffet begge andre gangene og vil ikke sette de gjennom dette en gang til. Han har satt seg ned på kne og grått og bedt meg om å ta en abort, for jeg vet han ikke er klar. Jeg er helt fortvilet og sitter meste parten av dagene inne og gråter. Om dere ikke vil fortelle meg hva jeg skal gjøre, gi meg noen pointers?
Takker på forhånd.

Innsendt av jente 19 år

Svar:

Hei!

Det første som slår meg når jeg leser det du skriver her, er at du selv vurderer det slik at din psykiske helsetilstand ikke tåler påkjenningen ved en abort. Samtidig tenker du at hvis du fullfører graviditeten og beholder barnet, så kommer du til å bli lykkelig og ha det bra. Dette forteller meg at du ikke klarer å gjøre en realistisk og grundig gjennomtenkt vurdering av situasjonen akkurat nå. For det er helt sikkert at det kreves langt bedre psykisk helsetilstand for å takle det og ha omsorgsansvaret for et barn og gi barnet det det trenger gjennom en hel barndom og oppvekst enn det som kreves psykisk for å takle en abort. Ikke misforstå, jeg bagatelliserer ikke den psykiske påkjenningen ved å ta abort. Jeg mener bare å peke på at du ikke tar inn over deg den psykiske påkjenningen det er og være ansvarlig mor og omsorgsperson.

Du er i en krisesituasjon og må ta et vanskelig valg der begge alternativer fører til store psykiske påkjenninger for deg. Det er viktig at du legger til rette for at avgjørelsen din i størst mulig grad er basert på en realistiske og langsiktig forståelse av ulike konsekvenser av det ene eller det andre valgalternativet. Det beste rådet jeg kan gi deg i denne sammenheng er at du snakker med en god samtalepartner om situasjonen. Du kan snakke med helsesøster, fastlegen din, en rådgiver eller en annen voksen person du er trygg på. Ved å diskutere for og imot de ulike alternativene du har å velge mellom, så kan du lettere bli klar over hvilket valg som blir det mest riktige for deg.

Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake