Dette spørsmålet ble stilt 23.1.2012 og ble besvart 30.1.2012.

Spørsmål:

Hei!

Jeg er veldig i tenkemodus når det gjelder vennskap nå i disse dager og trenger sårt noen råd.

I barneskolealder var jeg ei skikkelig guttejente med mye selvtillit. Jeg hadde en del venner, gutter og jenter, og jeg gikk godt overens med de litt eldre barna. Jeg ble besevenninne med min kusine, men hun hadde en veldig trang til å bli populær, og da startet marerittet. Hun begynte å kutte meg ut til fordel for ei ny og mer spennende jente. Sakte, men sikkert ble hun hennes nye bestevenn. Jeg følte meg som ett femte hjul på vogna, men svelget det for å ikke bli alene. Min eks-bestevenn endret totalt atferd når vi kom i fjortissalderen. Hun baksnakket alt og alle, og kunne være en skikkelig mobber. Jeg begynte etterhvert å gå lei av å være det femte hjul, og begynte se meg om etter nye venner. Men min plutselige selvstendighet fikk henne til å se rødt. På ett øyeblikk ble jeg mobbeobjektet som skulle få henne populær. Siste halvdel av ungdomskolen holdt på å knuse meg, men jeg holdt ut. Fikk tatt tak i problemet etter å ha snakket om det med mine foreldre og fikk henne på avstand for godt.

Etter mobbehendelsen fikk jeg også sosial angst, ble veldig tilbakeholden og mistet mye selvtillit. Jeg ble kjent med en ny vennegjeng, men de kjente hverandre godt fra før og var ganske sammensveiset. Derfor var veldig mye alene fortsatt utenom skolen, og følte meg igjen mye som det femte hjulet på vogna.

Jeg fikk ett nærmere forhold til den ene jenta, fra gjengen, etter videregående. Vi hadde en felles interesse, som hun dessverre sluttet med. Vi er enda venninner men det er en del sider ved henne jeg ikke liker! Hun er veldig humørsyk, prater somregel kun om sine egne problemer, flyr i taket ovenfor sine foreldre over den minste filleting, behandler hunden sin dårlig, dømmer folk,  så jeg blir helt flau. I tillegg er vi helt forskjellige personer. Jeg er rolig, kanskje litt underdanig person(med sterke meninger innvendig) og veldig tankefull ovenfor mine handlinger.

Hun vet hva jeg syns om dette selv om jeg aldri har turt å prate med henne om det. Hun unnskylder gang på gang for sin oppførsel og fortsetter som før. Virker ikke som om hun vil innrømme sine feil selv om hun er klar over dem, eller er villig til å forandre på de. Hun kan f.eks påpeke en feil hos noen og snakke stygt om det, og ha akkurat den samme feilen selv.

Det føles rett og slett ut som mangel på respekt fra henne. Hun har i tillegg utpekt seg selv om sjef i vårt vennskap. Hun kan være veldig manipulerende, men jeg gjennomskuer alltid. Desverre er jeg såpass redd for å bli mislikt og venneløs at jeg som regel føyer meg etter hva hun sier. Hun har andre venner enn meg, men involverer meg ikke i dem. Jeg har en mistanke om at hun er redd for at de skal like meg bedre enn henne eller at hun vil ha meg for seg selv, slik at jeg alltid er tilgjengelig for henne.

Jeg prøver å ignorere hennes feil og se hennes positive sider, men hun gjør det altså ikke lett. Hun er den eneste vennen jeg har, og jeg vil ikke være alene heller.

EN GANG har jeg fortalt henne om hvor skapet skal stå. Hun gjorde noe jeg mente var helt feil, og jeg sa klart og tydelig hva jeg mente om det. Da tok hun faktisk til seg hva jeg sa, og lå langflat en stund. Så det er tydelig at jeg kan være sterk om jeg bare vil.
Men tidligere hendelser med venner som svikter, mobber, prøver å sluke deg, ikke involverer meg fullt osv har gjort sitt. Jeg ønsker ikke å være alene, men jeg har også store problemer med tanken på å skaffe meg nye venner fortsatt. Jeg er blitt en grå mus som ikke tør snakke med noen, og som klundrer det til med stamming og rare setninger når jeg først gjør det. Jeg er blitt en person som vil behage og føye meg for andre for å bli likt istedenfor å stå opp for meg selv og være den jeg er.

Trenger noen gode råd om hva jeg kan gjøre nå. Jeg har ingen venner å snakke med dette om som dere forstår, og en lite forståelsesfull familie.

Innsendt av jente 20 år
(redigert)

Svar:

Hei,

Du forteller om en oppvekst der du opplever å ha blitt manipulert av din bestevenn som også er din kusine. Dette kom du deg ut av etter å ha snakket med dine foreldre.

I motsetning til det du sier på slutten av innlegget ditt om at du har en lite forståelsesfull familie, tolker jeg den hjelpen dine foreldre må ha gitt deg tidligere i ungdommen, som forståelsesfull.

Slik du beskriver din nåværende venninne, forstår jeg det som at du fortsatt kan oppleve deg manipulert. Du skriver at du er rolig og kan fremstå som underdanig, men ha sterke meninger innvendig. Du skriver også at i tilfeller der du har sagt ifra til din venninne om hva du ikke liker eller ikke finner deg i, har hun tatt dette til følge.

Du skriver at du er i tenkemodus når det gjelder vennskap og at du trenger råd om hva du kan gjøre nå.

Av innlegget ditt oppfatter jeg at du er en sterk person med mye innsikt i dine egne væremåter, begrensninger og styrker. Du er også klar over at du kvier deg for å gjøre noe fordi du ikke vil være alene. Slik jeg oppfatter dette, sitter du inne med nødvendig styrke til å komme deg ut av en tilstand av stilletiende underdanighet som du ikke trives med. Og jeg tror det vil hjelpe å snakke med noen, mest fordi du da kan få bekreftelse, støtte og korrigering underveis mens du trener på å fremstå med deg selv og representere deg selv på en bedre måte. Det kommer nemlig frem av innlegget ditt at du vet hva du ikke ønsker å gjøre, og har en idé om hvordan du vil ha det.

Det beste ville være om du fikk kontakt med en psykolog. For å få time hos en privat psykolog med avtale om refusjon, trenger du henvisning fra  fastlegen din. Det kan være ventetid hos disse behandlerne. Du kan også sjekke i nettkatalogen om det finnes privatpraktiserende psykologer uten avtale der du bor. De har kortere ventetid, men det er dyrere behandling.

Du kan også benytte deg av nettordninger og telefoner for  råd og veiledning. Mental helse har både hjelpetelefon og nettstedet Si det med ord.

Det ser ut til at du trenger å komme i gang med det du helst vil. Med litt støtte er jeg sikker på at du vil få dette til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake