Dette spørsmålet ble stilt 26.1.2012 og ble besvart 1.2.2012.

Spørsmål:

Hei jeg er veldig veldig veldig deprimert nå i det siste men jeg begynner rett på sak for noen år siden døde min onkel.. jeg var veldig glad i han. han var kanskje den eneste i familien min som ikke ville meg noe vondt jeg klarte ingenting på et år den gangen og nå slår det meg igjen mange driver å lager narko vitser i klassen min og ler av narkomane men de aner faen ikke hva de snakker om de har aldri vært der.. de fleste der har ikke hatt noen i familien som er narkomane.. og når jeg hører disse vitsene blir jeg sint fordi min onkel han døde av en overdose og grunnen til at han begynte var fordi han hadde en psykiatisk diagnose, med mer. En idiot i klassen min spørr meg hvorfor jeg hater narkotika han vet godt at min onkel døde av det.. jeg tenker veldig mye på onkelen min nå i det siste og han idioten i klassen min forrige uke var det så mye at jeg faktisk angrep han fysisk, og han ble skadet. han driter og i andre sine følelser men onkelen min..

Min onkel er den mest snille personen jeg har kjent og nå når jeg tenker på han så blir jeg veldig deprimert fordi jeg tenker på alle minnene vi hadde sammen og mye jeg besøker graven hannes en gang i uken.. og nå er jeg veldig forelsket i en jente og samtidig som jeg har disse tankene med onkelen min og det gjør det egentlig bare verre.. fordi jeg vedder 100% på at hun ikke liker meg og mye sånt og det gjør meg ennå mer deprimert.. men uansett etter onkelen min forsvant har det blitt verre og verre jeg har begynt med mange kriminelle ting etter døden til han.. jeg har aldri vært noe englebarn men nå holder jeg på med kriminelle ting det har tilogmed gått så langt at jeg vet hvordan det er å få på seg hånd jern.. jeg tenker mye på selvmord så jeg kanskje møter han igjen visst det er noe etter livet.. sorry for at dette ble ganske rotete.. hilsen en deprimert gutt på 14 år

Innsendt av gutt 14 år

(redigert)

Svar:

Hei gutt 14!

Det høres ut som om du har det vanskelig nå og at du har litt for mange tanker og plager til å takle på egenhånd. Det er derfor veldig bra at du skriver inn til Klara Klok og søker hjelp.

Onkelen din var en person som du tydeligvis var veldig nær og som du var glad i. Når vi opplever dødsfall og sorg kan det føles uvirkelig og urettferdig og det kan oppstå mange reaksjoner på dette. Det kan være alt fra manglende appetitt, fornektelse, søvnproblemer, melankoli, stress, sinne, frustrasjon og tanker om at vi er alene i sorgen. Det finnes ikke faste fastlåste sorgfaser eller en oppskrift for hvordan man skal sørge. Det må gis nok tid og et fleksibelt rom til alle som sørger. Det finnes heller ikke bare en måte å sørge på. Det er ikke sykt å sørge, men man kan bli syk av det. Det er derfor veldig viktig at vi i slike perioder har andre rundt oss til å dele sorgen med og snakke ut om hvordan vi har det og føler oss. Hvis tankene og følelsene vi har rundt et dødsfall forblir innestengt kan dette gjøre sorgen vanskelig å komme over og ha en negativ effekt på oss. Man opplever normalt et stort savn, føler frustrasjon og blir sittende igjen med mange spørsmål mens vi går igjennom en vanskelig sorgprosess. Mange ganger vet vi ikke hvordan vi skal takle denne frustrasjon og får denne frustrasjonen og sorgen på måter som kan være lite gunstige for oss selv og andre rundt oss (som f.eks. ved vold og kriminalitet som i ditt tilfelle). 

Hvis man har litt for mange problemer på en gang så humøret gå så langt ned at man blir depressiv. Uten å ha hatt det til samtaler og utredning så er det vanskelig for meg å si noe med 100% sikkerhet om du sliter med tristhet og nedstemthet såpass mye at du kunne blitt betegnet som klinisk deprimert. Du beskriver samtidig en del tanker og syn på livet som har veldig negativt innhold og derfor kan det være greit at jeg skriver litt om depresjon for å se om du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen. Nedenfor har jeg også skrevet litt om hva du burde gjøre hvis du er depressiv og noen praktiske tiltak som kan ha positiv effekt på din psykiske helse.

Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos barn, ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et senket stemningsleie, tapt interesse, gledesløshet og energitap som fører til tretthet og redusert aktivitet. Andre vanlige symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvfølelse og selvtillit, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden, søvnforstyrrelser og redusert appetitt. Folk har forskjellige måter å takle depresjonen sin på. Isolasjon, krangling, trøstespising, selvskading, ut-agering eller skulking er noen de mest vanlige å "håndtere" sin depresjon på, men som regel så gjør denne atferden bare situasjonen verre.

Når man er deprimert kjennetegnes dette bl.a av at det er en konstant dårlig stemning i kroppen hele tiden, dag ut og dag inn, uke etter uke osv. Når man er fastlåst i en slik stemningstilstand, blir det gjerne slik at den deprimerte ikke klarer å slutte å snakke om og tenke på negative og håpløse ting i tilværelsen, enten det dreier seg om negative opplevelser i eget liv, negative nyheter på TV eller pessimistiske forventninger om fremtiden osv. Endeløse tankerekker om at " jeg orker ikke å prøve, for alt er egentlig bare håpløst og meningsløst og ødelagt uansett" osv.

Sånn er det når man sliter med for lavt stemningsleie. Man klarer ikke slutte å tenke negativt. Selv en bagatell kan da vippe deg av pinnen og utløse automatiske håpløshetstanker om at man er en udugelig person i en håpløs verden. Når man sliter med depresjon, lønner det seg derfor å beskrive livets utfordringer og sette ord på de følelsene og tankene man sliter med. Det er på den måten man får bearbeidet dem. Det er derfor jeg vil anbefale deg å snakke med noen hvis du føler at du har mange av de nevnte symptomene. Det trenger ikke å være en psykolog. Det kan også være venner, bekjente eller familiemedlemmer. De kan også være til god støtte. Noen ganger er det are viktig å bli hørt av andre mennesker, få uttrykket følelsene sine og få muligheter til å høre andre personers meninger slik at man kan se sine problemstillinger fra et annet perspektiv.

Problemer kan gå over, men det er som regel fordi man har noen å snakke med som venner, familie eller andre du føler at du kan stole på som f.eks. helsesøsteren eller rådgiveren på skolen din. Det er vanskelig å si med 100% sikkerhet hva som skjer med oss når vi snakker med andre, men av en eller annen grunn så hjelper det å dele det som er vondt og få støtte og tilbakemelding fra andre. Sånn er vi mennesker bygd. Noen problemer er vanskeligere å takle enn andre og da bør man søke hjelp fra en profesjonell som kan sikre deg at du blir fulgt opp ordentlig. Snakker du med noen voksne så kan de sette deg i kontakt med en lege hvis du ønsker dette. Kommer du deg til legen din så vil han/hun lytte til dine problemer og henvise deg til en passende instans som f.eks. en psykolog. Da kan du prate om alt som er vondt, om sorgen din og alt annet du har på hjertet.

Det kan være vanskelig å åpne seg og begynne å snakke om det som er vondt (kanskje med en man ikke kjenner så godt), men et sted må man jo starte. Hvis du fortsetter å holde alle disse plagene dine for deg selv så er en ting i hvert fall sikkert og det er at du ikke kommer til å føle deg noe bedre med det første. Tvert i mot kan det i verste fall bli verre av å holde alt det vonde inni seg.

Jeg pleier alltid å understreke at hvis man skal snakke med noen om sine problemer så må man ikke tilbakeholde noe informasjon om hvordan man egentlig ar det eller hvordan man ser på seg selv og tenker om sin situasjon. Husk bare at jo mer du forteller, jo lettere vil det bli for de som skal hjelpe deg å forstå alvoret av din situasjon. Jo mindre du forteller, jo lettere er det å misforstå deg eller avfeie dine problemer som "noe som sikkert går over". Hvis du føler at det er vanskelig å ordlegge seg så bør skrive dine plager ned på et papir og gi det til som skal hjelpe deg.

Ingenting blir bedre av å holde problemer for seg selv eller løse frustrasjon med vold. Tvert i mot så blir alt verre som regel. Ingen bryr seg om at du er trist har problemer hvis du lager problemer for andre. Gjør du noe ulovlig så holdes du ansvarlig for dette uansett hvor vondt du eventuelt har det. Hvis ikke kunne alle som gjorde noe galt si at de var deprimerte ogikke kunne noe for det. Det blir dermed ditt ansvar å gjøre noe med de vonde følelsene dine hvis du ikke vil skape flere problemer for deg selv.  Ingen kan tvinge deg til å søke hjelp. Ingen kan forstå hvordan du har det og hjelpe deg med mindre du ber om hjelp og begynner å snakke. Sånn er det. Det du må gjøre er å stille deg spørsmålet. Hva er verst? Å ha det slik du har det nå (og kanskje til og med få det verre) eller å snakke med en voksen om hvordan du har det?

Når det gjelder praktiske råd for hvordan man kan prøve å komme ut av en vanskelig periode på egenhånd så eksisterer det et par råd. Det ene er å være i fysisk aktivitet. Det trenger ikke å innebære lange treningsøkter, men å få tatt seg noen daglige gåturer på rundt 30 minutter eller korte treningsøkter hjemme hver dag vil kunne hjelpe deg. Har du mulighet til å trene mer så er selvfølgelig dette en fordel. Det viktigste er å få gode rutiner inn i livet ditt. Ved siden av trening gjelder dette også søvn og matinntak. Dårlig søvn kan ha en sterk påvirkning på humøret og mange mennesker som sliter med depresjon har ofte snudd døgnet på hodet. Det blir viktig å få lagt seg en stund før midnatt og komme seg opp til rimelig tid om morgenen. For å sikre seg god søvn er det viktig at man ikke sover på dagen, har frisk luft på rommet, ikke drikker kaffe/te kort tid før du sovner, at du tar deg et bad/dusj før du legger deg (varmt vann på hode, nakke og skuldre da dette er veldig typiske spenningssmerter i perioder hvor man har det vanskelig), tar deg en liten matbit en time før du legger deg. Fysisk helse henger sammen med psykisk helse. Sundt kosthold har også en positiv effekt. Hold deg unna ferdigmat/hurtigmat og pass på at du får i deg de viktige næringsstoffene. Sosial aktivitet er også viktig. Meld deg inn i en forening eller aktivitetslag hvor du har anledningen til å bli kjent med andre og hold kontakt med venner. Utfordre deg selv og søk nye mål og tenk på hva du har lyst til å oppnå. Hold kontakt med familie og andre bekjente også! Du må med andre ord tvinge deg selv til å trene når du ikke orker å trene og du må tvinge deg selv til å være sosial de gangene du bare ønsker å være alene. Klarer du å gjennomføre disse rådene er jeg sikker på at du vil merke en gradvis bedring.

Har du behov for å snakke med noen her og nå så kan du benytte deg av diverse gode hjelpetilbud. Du kan f.eks. ringe støttetelefoner og snakke med noen når du har behov for dette. Dette kan også fungere som en god forberedelse på å snakke med en profesjonell om dine plager og vil kunne være et godt springbrett for å begynne å sette ord på alt du sliter med. Problemer føles alltid litt mindre når man deler dem med noen og kan hjelpe deg å få ting litt på avstand og få tømt tankene og følelsene sin litt. For eksempel kan du ringe Mental Helse sin hjelpetelefon på tlf: 116 123. Du vil kunne snakke om alle slags problemer og tjenesten er anonym. Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud for alle mennesker, uansett alder. Det er gratis å ringe. Du kan også ringe Røde kors sin hjelpetelefon for barn og ungdom på tlf: 810 333 21. Denne tjenesten er gratis å ringe fra fasttelefon og mobil. Telefonen er åpen mandag til fredag fra klokken 14.00 til 20.00.

Håper dette var til hjelp for deg! Lykke til

Hilsen psykologen

< Tilbake