Dette spørsmålet ble stilt 17.8.2010 og ble besvart 19.8.2010.

Spørsmål:

Hei! Jeg har et spørsmål om fortrenging og det ubevisste. Min mor fortalte meg for en stund siden at hun bruker beroligende medisiner, sobril, valium og cipralex. Jeg ble veldig overrasket og lei meg for jeg ante ikke at hun hadde det vanskelig. Så nå føler jeg meg som en dårlig datter som ikke har forstått at hun har slitt psykisk.

Mamma fortalte at hun har det vanskelig fordi pappa har vært veldig engstelig for alt mulig, han har drukket for ofte og vært full, noe som har skremt mamma. Han er også veldig, veldig hissig og sint for bagateller. Da mamma fortalte dette begynte jeg å tenke på barndommen min og jeg kunne ikke huske at det var så mye vanskeligheter hjemme og krangling. Men så etter hvert begynte det plutselig å dukke opp ting i hodet mitt som jeg hadde glemt lenge! Episoder der jeg gråt og var redd. Jeg fikk mange dårlige følelser og nå kan jeg huske at pappa ofte ble kjemepsint og noen ganger bare gikk ut og vi visste ikke når han kom tilbake.

Jeg turte aldri som barn å si til han hvis jeg var lei meg for noe for jeg ville at han skulle være glad. Nå har jeg lest mange bøker på biblioteket for å prøve å huske mer. Har jeg fortrengt mye av barndommen min? Jeg har en lillebror som er en del år yngre enn meg. Har veldig lyst å snakke med han om dette og høre hva han tenker, men er redd for at han kan bli deprimert. jeg føler meg ganske deprimert etter jeg har begynt å huske ting fra barndommen som jeg hadde glemt i mange år. Er det dumt av meg å ta det opp med broren min? mamma vil ikke at han skal vite at hun tar medisiner.

Innsendt av jente 23 år

Svar:

Hei

Du skriver her at du tenker at du er en dårlig datter fordi du ikke har merket at din mor har hatt det vanskelig. Jeg er lang fra enig med deg i denne uttalelsen din. Det er nemlig ikke barns oppgave å sørge for at ens foreldre har det bra sammen og fungerer som et par, og det er ikke barn oppgave å har omsorgen for sine foreldre.

Når det gjelder fortrengning så kan det tenkes at du har fortrengt visse episoder fra din oppvekst. Jeg kan selvfølgelig ikke her svare deg konkret på dette da jeg vet lite om deg, men ut fra det du forteller her så kan en slik prosess har foregått hos deg. Når vi ikke lykkes i å bearbeide angstskapende følelser på en fornuftig og bevisst måte, kan vi fortrenge dem. Inntrykk, impulser og følelser blir avsperret fra den bevisstheten. Impulsene mister imidlertid ikke sin kraft, selv om de er fortrengt. Det fortrengte fortsetter å være virksomt, og kan gjøre seg gjeldende på ulike måter. Sigmund Freud, som innførte begrepet fortrengning, mente det er ulike slags fortrengning: "urfortrengninger" og mer sekundære fortrengninger. Fortrengninger skjer oftere i barndommen enn senere i livet. Det forklares ved at barnet gjennom sitt relativt uutviklete jeg er langt oftere en senere i livet utsatt for situasjoner som det ikke kan mestre og som det opplever som truende for dets eksistens. Overfor slike trusler som det ikke kan flykte fra og som det ikke kan møte aktivt, har barnet ingen annen utvei enn å fortrenge. Fordi et lite barns sikkerhet og eksistens er avhengig av familiens omsorg, er det i forhold til nærmeste familie barnet opplever de avgjørende konfliktene, som fører til fortrengning. 

Fortrengninger som en person foretar i tidlig barndom kan komme til å prege vedkommende resten av livet. Jeg vet ikke så mye om deg i dag i forhold til din funksjon, om du i dag er redd for sinne og f.eks reagerer voldsomt dersom noen blir sint, så det er litt vanskelig for meg å svare deg her på om du har fortrengt disse minnene eller om du rett og slett bare har glemt mye av dette som en naturlig del av det å ikke kunne lagre all informasjon når man vokser opp.

Jeg synes ikke det er dumt at du snakker med din bror om hvordan han har det hjemme. Du er hans storesøster og er jo glad i ham! Kanskje du kan spørre han om det er noe han vil snakke med deg om? Jeg håper at mitt svar her ga deg svar på det du lurte på selv om jeg ikke kan svare deg helt nøyaktig på hvorfor du har glemt deler av din fortid. Jeg ønsker dere alle sammen lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake