Dette spørsmålet ble stilt 7.8.2010 og ble besvart 9.8.2010.

Spørsmål:

heisann.
Jeg er ett av fire barn i min familie. Moren min jobber mye og generelt i hverdagen blir hun stresset og sliten. Hun har sine dager hvor hun er glad og noen dager hvor hun er i dårlig humør og har "kort lunte". Egenltli helt siden mor og far giftet seg har mor vært meget dramatisk og på en måte sutrete (om at ting ikke er godt nok osv). Det er vanskelig å forklare hvordan hun er, men en ting er alle vi andre i familien sikre på; at mor er psykisk ustabil.

Som sagt er det vasnlig å forklare, men jeg prøver ved å gi eksempel på en typiske samtale:
Jeg, på 19, hadde kjøpt en dipp som jeg skulle ha til helgen (som jeg kjøpte dagen før). Den dagen jeg skulle hente den, var den borte, og spist opp. Jeg spurte mor hvem som hadde spist den, og hun sa at hun (og kanskje far) spiste den opp. Jeg ble litt irretert og spurte frustrerende hvorfor hun hadde gjort det og at hvorfor hun ikke bare kan spørre (fordi jeg følte meg ikke respetert siden det var mine eiendeler). Hun ble med en gang opphisset og begynnte å kjelle meg ut ved å si at jeg "tar hele tiden mat" i huset selv (men det er vel fellesmat, middag??) Så sier jeg at, det var MIN mat (som jeg hadde betalt selv) og at hun kan ikke bare ta uten å spørre og at det ikke var rettferdig sagt. Når jeg prøvde mange ganger å si det samme og prøve å få henne til å forstå, bad hun meg bare holde kjeft og så sa hun at jeg var frekk som bare tenkte på meg selv og at jeg kalte henne en "tyv" ("JA, jeg er en skikkelig tyv og er overhode ikke til å stole på..!").
(det ligger masse annet bak dette, dvs at mor er ofte sliten etter jobb osv... men det er vi andre også... og hun jobber OVERHODE ikke mer her hjemme i huse enn oss andre.. Vi er forresten 2 barn hjemme på 19 og 16.. de andre er flyttet ut, 23 og 25)

Generelt snakker vi ikke med stygg stemme til hverandre og derfor heller ikke til mor. det er derfor alle vi andre i familien reagarer når hun er slik... Vi vet ikke hvordan vi skal snakke til henne for at hun ikke skal overdramatisere situasjonen og snu det på oss igjen, at det er VI som er den slemme (fordi vi tar opp problemene og at vi konfronterer henne) hun nekter å bare si "ja, okei, unskyld, skal ikke gjøre det igjen" osv..

takk for svar

Innsendt av jente 19 år

(redigert)

Svar:

Hei

Det som slår meg i det du forteller, er både dette at du mener din mor er sliten og at dere ikke får ryddet helt opp i samtaler, men mer blir klanderende og skyldbelastet.Noe som bare blir mer slitsomt. Og når vi mennesker er slitne, blir det viktig at noen ser oss og hjelper oss. Og når det å snakke, stadig blir konfliktfylt, er det kanskje viktig å se på hvordan man snakker sammen.

Hva ville skje, dersom du ba din mor om hjelp? Både med dine bekymringer for henne, men også med at ting kan bli så tilspisset og hissige og at det blir utrivelig. At du gjerne vil at ting skal bli bedre og også hjelpe henne, men ikke helt vet hva som kan gjøres. Om at du ser at hun er sliten og hva dere alle der hjemme kan gjøre for at ting kan bli ok. Du kan vise henne dette du har skrevet til Klara-Klok, som en måte å forsøke snakke litt annerledes sammen.  Og ved eventuelt neste "konfrontasjon", så kan du trekke deg vekk. Ikke sånn avvisende og arrogant, men kanskje ved å være enig i at ting er vanskelig og at dere sammen må finne en løsning.At det ikke hjelper å skylde på hverandre.

Så vidt jeg forstår, er dere fire ganske voksne hjemme.Og kanskje dere alle kunne sette dere ned for en samtale om hvordan man kan avlaste hverandre, være tydelig på hvilke regler som er felles og hvem som skal gjøre hva. Men kanskje også se litt på hvordan dere kan støtte hverandre og gjøre noe som er ok sammen.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake