Dette spørsmålet ble stilt 21.8.2010 og ble besvart 26.8.2010.

Spørsmål:

Jeg og mamma har alltid hatt ett godt forhold. Det har alltid vært småkrangling, men det er vel naturlig at en ungdom krangler med foreldrene sine. Nå er kranglene større, og jeg blir mer og mer frustrert for hver gang. Det vi krangler mest om er hvordan lillebroren min på 15 år og jeg blir behandlet i forhold til hverandre. Jeg er alltid den som får beskjed om å gjøre forskjellige ting i huset. Ikke missforså meg, jeg skjønner at jeg må ha plikter, men burde ikke det gjelde for min yngre bror også? De snakker som om han fremdelest er ti år og ikke klarer noen ting selv. Han kan ikke en gang skru på kjøkkenovnen! Jeg er så lei av å gjøre alt, og av at han gjør ingenting. Jeg hørest kanskje ut som en bortskjemt drittunge, men det er virkelig ikke sånn det er! Det er ikke bare det vi krangler om, det er mye mer. Det at faren min tar mamma sitt parti hele tiden (uten å høre hva jeg har å si), gjør det ikke bedre
Vi krangler også oftere nå enn før, mye oftere og jeg orker snart ikke mer. Hadde jeg hatt penger hadde jeg flyttet ut for lenge siden. Jeg er så lei av å gå å legge meg gråtende om kvelden, jeg er lei av å ikke vite hva jeg skal gjøre. Dette er ikke noe jeg vil snakke med vennene mine om, og jeg har derfor ingen jeg kan snakke med om det.

Innsendt av jente 17 år

Svar:

Hei!

Når et godt forhold utvikler seg slik, så er det sikkert ikke godt for noen av dere. Kan hende bør dere få hjelp til å snakke sammen om hvorfor dette skjer. Har du tenkt på om du i et rolig øyeblikk kan si til din mamma at du synes det er trist at dere krangler så mye og spørre henne om hun er enig? Hvis hun er det, så kan du gå videre og spørre henne hva hun tenker dere kan gjøre for å løse dette.

Du kan selv komme med forslag, for eksempel at dere sammen har en samtale med helsesøster på skolen din, barnevernet (forebyggende arbeid!), presten eller en annen dere selv vet om kan være en fornuftig samtalepartner. Det er ofte en god hjelp å ha med en tredje person som er objektiv og viser muligheter/ løsninger. Hvis det er naturlig at din far er med, så er det fint. Slik du beskriver det, så er han nå mest interessert i å ikke involvere seg selv, bare holde ro for egen del. Men han har selvsagt samme ansvar som dere andre for at familien skal kunne fungere sammen.

Om ikke lenge er det selvsagt naturlig at du flytter. Men det er fint om de siste årene hjemme blir bra for deg og de andre, så tenk på om du kan bruke denne løsningen eller noe du selv tenker er fornuftig. Uansett, så anbefaler jeg deg at du snakker med helsesøster eller en annen voksen om dette.

Lykke til! Hilsen helsesøster.

< Tilbake