Dette spørsmålet ble stilt 21.8.2010 og ble besvart 27.8.2010.

Spørsmål:

Hei! Jeg har det vanskelig hjemme. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Foreldrene mine gjør meg lei av alt. Jeg har lyst til å ta selvmord nå, men jeg tør ikke. Jeg har prøvd å fortelle hvordan jeg føler men de bryr seg ikke.. Jeg er lei av livet mitt!!!!! Det gjør så vondt.. de sier at jeg skal slutte å gråte, men jeg klarer ikke.. jeg har ikke lyst til å gråte men det bare skjer. Jeg hater å være så følsom. De sier at jeg er en stor jente, og store jenter gråter ikke. HVA FAEN? de er jo helt skrudd i huet, spesielt pappa. Jeg har faen ikke lyst til å kalle han pappa.. han er ikke verdt det. Han får meg til å tenke negativt hele tida. Jeg har blitt så følsom og seriøs enn noen gang før.. og det er sikkert på grunn av han. Han ødelegger livet mitt.. det samme gjør mamma noen ganger. Hun er noen ganger snill og noen ganger slem. Så jeg vet ikke helt om henne. Idag fikk jeg kjeft av pappa bare på grunn av at jeg låste døra på rommet. Jeg gjør det hele tiden, fordi jeg vil ha litt privatliv. Men de skjønner ikke en dritt. Han ble sinna fordi han ikke kom inn, jeg må liksom åpne opp døra og det tar litt langt tid.. vell egentlig bare noen sekunder. Han gikk inn også klagde han på at rommet ikke var ryddig.. også gikk han ut igjen. Hvorfor i helvete skal han gå inn for ingenting. Det er irreterende. Han ble sint bare på grunn av det.. også sa han at jeg aldri fikk lov til å låse døra igjen. Jeg føler meg ikke helt komfortabel med døra åpen. Etter det kom mamma inn og ødelegger alt sammen. Hun sier også at rommet ikke er ryddig.. hun forsår ikke hvordan jeg har det. Jeg følte at hun liksom var på lag med han, og at hun var imot meg. Jeg sa at jeg hater "pappa" og at jeg har lyst til å ta selvmord. Men det var etter at hun gikk ut av rommet, men jeg tror ikke hun hørte det siden stemmen min var så svak og at jeg gråt. Unnskyld for at jeg skrev litt mye, men jeg klarer bare ikke å holde det inne for meg selv. Jeg har aldri sagt til noen at jeg hater livet mitt.. Jeg vet virklig ikke hva jeg skal gjøre lenger!

Innsendt av jente 13 år

Svar:

Kjære deg.

Begynnelsen av pubertet og ungdomstid kan være en tøff overgang, både for de unge og deres foreldre.
Du, som ikke for lenge siden var en liten jente er i ferd med å vokse til å bli en kvinne. I denne fasen er det så mye som skjer, både kroppslig, tanke og følelsesmessig. Så mye at det hele kan oppleves litt kaotisk og frustrerende. I tillegg til at du blir frustrert kan også dine foreldre bli det. Fordi de ikke kjenner deg helt igjen.
Etter hvert som tiden går vil du helt sikkert oppleve at tingene blir mer rolige enn de er nå.

At dine foreldre kommer inn på rommet handler ganske sikkert om at de vil se deg og snakke med deg.
Kanskje er det vanskelig å komme inn, uten å ha et påskudd. Så blir det til at de kommenterer rommet.
Samtidig er det jo helt naturlig at de ønsker og krever en viss standard på rommene rundt om i huset. Også ditt rom.

Jeg vil anbefale deg å fortelle dine foreldre om hvordan du har det, slik at de vet og kan forstå.
Samtidig synes jeg det er rett at de stiller visse krav. Det er et tegn på omsorg og at de bryr seg veldig om deg.
Noen unge synes foreldrene er håpløse en periode av puberteten. Før var foreldrene store helter, mens inntrykket endres litt nå. Det har med løsrivelse å gjøre.
Selv om du av og til synes de er teite så forsøk å se det de ellers gjør for deg. Forsøk å være mer imøtekommende og positiv. Det er ikke bare dine foreldre som skal være det.
På den måten kan det være at en unngår så hyppige konflikter.

Snakk gjerne om hvordan dere ønsker å ha det hjemme.

Jeg håper noe av dette kan være til hjelp. 
Lykke til videre med ungdomstiden : )
Vennlig hilsen helsesøster. 

< Tilbake