Dette spørsmålet ble stilt 21.8.2010 og ble besvart 24.8.2010.

Spørsmål:

Hei, jeg er en jente på 16 år, og jeg har en bror som er like gammel som meg. Han kan være ganske snill, og gir meg mye ting, låner meg penger og sånne ting. Men han klarer aldri å være stille.

Han prater alltid for mye, og lager alltid diskusjoner med alle. Han kan holde på i timevis uten at mamma får stoppet han. Hun er en veldig rolig person og snakker rolig til han hele tiden, mens han skriker tilbake, og gjentar alt han sier. Diskusjonene pleier etter hvert å komme i den retningen at han sier ting som tilsier at alle er imot ham, og at vi har sagt ting vi ikke har sagt, eller at han har oppfattet helt vanlige ting som negativt mot seg. Han stopper først når mamma ikke klarer mer og roper tilbake til ham.

Det virker ikke som han tenker over at det han sier faktisk kan være sårende mot mange personer. En annen ting er at han aldri hører etter på hva du sier. Han pleier å avbryte, med å rope, midt i setningen så fort han skjønner/tror at det er noe negativt mot han. Han klarer ikke ta til seg kritikk. Når mamma sier ting som "du må tenke over hva du gjør mot andre", så kan han komme tre dager senere og si akkurat det samme tilbake til henne, uten at han selv har tenkt noe over det.

Diskusjonene kan være lange og slitsomme, og ender som oftest med at alle (vi er 5 andre i familien) prøver å få han til å være stille. Det er så og si umulig, siden han skal ha siste ord.

En annen ting er at det bare er mamma, ikke pappa som faktisk prøver å prate ordentlig til ham. Da jeg satt og gjorde leksa mi spurte jeg broren min om en ting, men han ga meg ikke svar på det jeg spurte om, i stedet begynte han å forklare meg hvordan jeg skulle gjøre oppgava. Da jeg sa at jeg ikke ville ha hjelp, bare svar på spørsmålet mitt, avbrøt han meg midt i setningen og fortsatte å forklare. Jeg prøvde fortsatt å si at jeg ville klare oppgava selv, jeg visste hvordan jeg skulle løse den, jeg lurte bare på en ting. Da dette fortsatte uten at han stoppet, begynte jeg etterhvert å få en irritert tone, og han sa selvfølgelig, som så mange andre ganger "ikke vær så sur da!" Da han endelig skjønte at jeg ikke ville ha hjelp på den måten, prøvde jeg rolig å forklare ham det, men neida, nå hadde han fått opp sperra mot å høre på andre, som han setter opp når det kommer noe negativt. Jeg prøvde å forklare ham at jeg bare lurte på den ene tingen, og at når jeg ikke ber om hjelp, så vil jeg ikke ha hjelp, men neida. Han ropte og avbrøt meg hver gang. Siden mamma er bortreist, sa pappa at vi måtte roe oss ned, og at det bare var en misforståelse, og at jeg kunne vært tydeligere. Han sa ingenting om at broren min ikke skulle avbryte når noen snakket til han, at han ikke skulle rope, ikke bli så hissig, og klare å ta imot litt kritikk.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han til å skjerpe seg. Alle synes at når han begynner så er han helt håpløs, men han vil ikke høre etter når vi prøver å forklare han hvordan han er mot andre. Jeg blir frustrert av det, og lei meg fordi han sårer meg med det han sier, men han bryr seg ikke, og en halvtime senere er alt glemt. Han tenker ikke noe mer på det, mens jeg fortsatt er lei meg for det han sa.

har du noen forslag til hva jeg kan gjøre for at det skal bli lettere å leve med ham? jeg er glad i ham, men noen ganger er han uutholdelig.

håper på et svar

(redigert)

Svar:

Hei.

En tanke er at du kanskje kan snakke med broren din om dette og be ham om hjelp.At du ikke er ute etter å såre ham eller på andre måter handle slik at ting blir negativt. At du trenger ham, men ikke vet hva som kan gjøres for at dette med krangler og misforståelser ikke stadig  skal forsuse situasjonen.Kanskje du rett og slett kan vise ham dette du selv har skrevet? Hvor du forteller at du er glad i ham, men akkurat nå sliter med at det stadig blir ufred.

Det kan hende din bror ser annerledes på situasjonen, men det  betyr ikke at det du erfarer er feil. Men at dere opplever situasjoner på deres egen måte. Og det er ofte det som skaper misforståelser og kanskje også opplevelsene av å ikke bli forstått. Så en viktig ting i møter med andre, samtaler, er å la den andre snakke ferdig. Ikke være så opptatt av å forsvare seg, men gi den andre tid. Og når den andre er ferdig, kan man rolig si hvordan man selv opplever det. Kanskje du kan snakke med broren din om hvordan dere kan få til en annen måte å snakke med hverandre på, hvor begge kan kjenne på at det de sier blir hørt?

Du kan også ta opp situasjonen med dine foreldre. Dere er mange i huset og det som skjer berører alle der hjemme. Og det er jo viktig å finne gode måter leve med hverandre på. Kanskje dere alle kan se på  hva hver og en kan gjøre, for at ting kan bli bedre. For om det er slik at din bror stadig synes han må snakke mye, høyt og opptre litt sånn slitsomt for å bli hørt og forstått, - så er det kanskje også noe de andre i huset må se på. Men foreldrene dine har også et ansvar for å hjelpe med det som skjer. Så en tanke er at du snakker med de begge. Også de kan jo få se dette du har skrevet til Klara-Klok. De kan få vite  dette og kanskje alle hjemme, kan se på hvordan man viser hverandre respekt, lytter og får til å skape en god  måte å være sammen på. Dere viser stor omsorg for hverandre- og det er et fint ståsted når man skal rydde litt opp.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake