Dette spørsmålet ble stilt 5.8.2010 og ble besvart 12.8.2010.

Spørsmål:

Hei

Jeg er en jente på 16 år som sliter med depresjon. Hovedproblemet, altså det jeg tenker mest på, er den økonomiske situasjonen hjemme. Mamma har tidligere hatt kreft og har nå så dårlig helse at hun er uføretrygdet. Pappa klarer ikke å ta i mot ordre fra andre og kan derfor ikke jobbe under folk. Dette har resultert i at han gang på gang har prøvd å starte egne selskaper som har gått så dårlig at de alle har blitt nedlagt. Så vi er altså 4 familiemedlemmer som lever på mammas uføretrygd. At vi skal ha nok penger til mat, husholdningsprodukter, lån, regninger og nødvendige klær, gjør at det ikke er mye penger til overs til at vi kan slappe av og kose oss en gang i blandt. Vi har ikke vært på ferie på 10 år. Jeg drar nesten aldri på kino eller lignende med vennene mine. Jeg kan heller ikke være med på andre ting som koster penger, og føler at jeg faller vekk fra dem.

Ved siden av dette problemet, skal jeg begynne på videregående til høsten. Jeg har kommet inn på Restaurant og Matfag som var førstevalget mitt. Når folk spør meg hva jeg har kommet inn på og hører svaret mitt virker de alltid veldig skeptisk. Dette gjør meg nervøs også. Hva om dette valget er helt feil for meg? Hva om jeg må slite i en kjedelig jobb resten av livet? Jeg kan selvfølgelig bytte linje senere, men med vår økonomiske situasjon er det best om lånekassen dekker hele utdanningen min.

Kroppen min takler tydeligvis ikke alt stresset jeg får av å tenke på disse bekymringene. Jeg har hatt stort hårtap i over ett år nå. Jeg har prøvd mye, men alt ser ut til å gjøre situasjonen enda verre. Som tenåring er det helt forferdelig å få hårtap midt i alt dette styret. Jeg har også fått flere utrolig tydelige blodårer i ansiktet. Blodårene og hårtapet hemmer selvtilliten min, som jeg har slitt nok med. De 7 årene jeg gikk på barneskolen var som et helvette for meg. Jeg ble mobbet hver eneste dag. På ungdomsskolen bedret det seg, men nå ser det ut til at selvtilliten min er på vei ned igjen.

Om kvelden, når det er mørkt og ensomt, kommer alle disse tankene fram i hodet mitt. Det er ganske ille. Jeg må gråte meg i søvn nesten hver eneste dag, som påvirker hverdagen min enda mer. Jeg klarer snart ikke alt dette lenger. Hva skal jeg gjøre?

Hilsen deprimert jente

Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei.

Det er trist for deg at familiens økonomiske situasjon gjør at du ikke kan delta på aktiviteter sammen med venner. Det er dessverre lite du kan gjøre med det, da dette er noe dine foreldre må klare som best de kan. Det finnes økonomisk hjelp for familier med dårlig råd, men dette er noe dine foreldre må undersøke hos NAV.

Du har kommet inn på Restaurant og Matfag på videregående. Dette var førstevalget ditt, så gratulerer med plassen. Det er ikke alle som kommer inn på førstevalget sitt, så du har all grunn til å være fornøyd med det. At andre er skeptiske skal du ikke bry deg om, du har kommet inn på det du ønsker. Hvorvidt valget er feil for deg er umulig å svare på, og et spørsmål svært mange stiler seg når de begynner på videregående. Forøvrig er ikke dette noe jeg synes d skal bekymre deg over, ønsker du senere å gjøre noe annet er det mulighet for det. Den økonomiske situasjonen i familien er dårlig , men du kan i likhet med svært mange andre søke studielån dersom du ønsker å gå mer på skole etter videregående. Angående jobbe vil Restaurant og Matfag gi deg mange muligheter for et variert arbeidsliv. Med fullført videregående innen Restaurant og Matfag finnes det mange ulike typer jobber du kan søke. Med andre ord tror jeg ikke du trenger tenke på at du må slite med en kjedelig jobb resten av livet, jeg tror d kan få ange spennende jobber og blir du lei av en arbeidsplass og en type jobb kan du søke andre jobber.

Hårtapet og de blodårene i ansiktet du nevner synes jeg du skal ta opp med fastlegen din. Dette slik at legen kan forsøke finne ut av årsaken til plagene og dermed kunne vurdere om det fines behandling for dem. Uansett om det er stress eller annet som forårsaker dette kan det være behandling som hjelper for vanskene. Synes samtidig du skal snakke med legen om alle bekymringene dine og be om henvisning til noen å snakke med ved nærmeste barne og ungdomspsykiatriske poliklinikk. Du har mange bekymringer, og kanskje kan det hjelpe å snakke med noen som kan hjelpe deg å se nye løsninger på noe av det som er vanskelig for deg. Du sier også at du føler deg deprimert o gråter deg i søvn nesten hver kveld, noe som også gjør at jeg tror du kan ha godt av å få snakket med noen om alt som bekymrer deg.

Du har mange bekymringer som de fleste ungdommer på din alder ikke trenger å tenke på. Håper du vurderer å snakke med fastlegen din da det finnes hjelp og støtte som kan gjøre hverdagene og humøret ditt bedre. Det er forståelig at du er trist og nedstemt med alle de bekymringene du har for familien og fremtiden, men jeg tror som sagt det kan hjelpe deg å snakke med noen.

Jeg vet ikke hvilke krav barnevernet setter for å kunne bidra økonomisk til aktiviteter og andre ting for ungdom på din alder, men i og med at din families økonomiske situasjon påvirker din psykiske helse er det mulig at du kan få noe støtte til aktiviteter fra barnevernet. De er til for å hjelpe barn og ungdom som har det vanskelig, og kanskje finnes det aktiviteter eller annet som du kan få støtte til hos dem. Dersom dette er noe du ønsker å undersøke nærmere kan du ta kontakt med barnevernet  og be om en samtale med en behandler der.

De fleste skoler har skolehelsetjeneste som du kan oppsøke selv. Helsesøster der vil ha kunnskap om hvilke tilbud og hjelp som finnes for ungdom med den type vansker du sliter med. Helsesøster har også erfaring i å hjelpe ungdom med psykiske vansker av ulike slag, og kan være en god samtalepartner for deg for å finne ut av hva som kan gjøres for at du skal få det bedre.

Du sier du snart ikke klarer alt dette lenger, noe som viser at du trenger noen som kan støtte og hjelpe deg. Håper derfor at noen av de hjelpeinstansene jeg har nevnt over kan være aktuelt for deg. Du har en vanskelig livsituasjon på mange vis og har hatt det over tid. Håper derfor at du undersøker noen av de muligheten som finnes for å få hjelp slik at du ikke lenger trenger å slite alene med problemene og bekymringene dine. Lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake