Dette spørsmålet ble stilt 9.8.2010 og ble besvart 11.8.2010.

Spørsmål:

hei, jeg er en jente på 18 år som har en bror som det er ett eller annet psykisk problem med, jeg vet ikke helt va, er vell ingen som noen gang har sagt det til meg! Han er enormt spille gal, han nekter og snakke med oss, og han nekter og gå ut av rommet sitt. han sitter der bare. du tror kanskje ikke på meg når jeg sier at jeg ikke har snakket med han på mange, mange år, jeg har ikke sett han på mins 8 år, i så fall er det bare om natten, når han er våken og går forvi rommet mitt. Jeg syns det er utrolig vondt at det skal verre sann fordi alle andre, forteller om foreksempel, at broren og de såg film sammen eller gjore noe sammen, og jeg tenker bare det at jeg ikke har gjort noe med broren min siden jeg var kanskje 9 år, og han liksom ikke hadde blitt spille gal enda. Jeg har heldigvis en søster også men hun bor ikke her lenger, hun bor vekke, og jeg ser ikke henne så ofte.. jeg har en mor og en far, en mor som er journalist og som jobber på tven. og en far som er bonde, det har prøvd alt for at broren min skal bli frisk.. de har fått hjelp av leger, som har lagt han inn på psykritatisk avdeling på sykehuse, psykologer, ja vi var til og med til Trondheim for og snakke med psykoliger hele gjengen bortsett fra broren min som nektet og bli med. Broren min har hoppet ut og inn av vidergående skole, begynner men møter aldri opp, foreldrene mine prøver å få han til å gå , men han møter kanskje 1 dag opp viss han det hele tatt skal gå på skole, og resten av året er han borte.

Legen vil ikke hjelpe oss lengre, han er myndig nå og han bestemmer selv om han vil ha hjelp, dessuten er det ikke noe stort gale med han sier, han er bare sta. dette sliter på hele familien at det skal verre sånn, at han ikke skal få hjelp, at VI ikke skal få hjelp. Det sliter særlig på mamma, hun kan sitte å gråte i mange timer, og han ser på henne at hun er veldig sliten, og hun begynner å få en dårlig helse.

Men det sliter også på meg, jeg har ikke få lov til å si at vi har dette problemet i familien til noe, jeg skal bare si at det ikke er noe galt med broren min, sier hun at jeg skal oppføre meg som alt er helt normalt, jeg skal ikke en gang fortelle det til helse søsteren på skolen eller læreren min.
Men jeg må si at det syns jeg er veldig ekkelt og vondt å måtte gå rundt med et på klistret smil hele dagen og virke fornøyd, når alt jeg vill til tider er og legge meg ned å gråte som en baby, det føles ut som en stor svart klump som sitter fast i hele kroppen som jeg ikke får slippe ut, og den er vond.

Det er mange ganger mine venninder sier til meg, ``jeg tenker ikke over at du har en bror jeg, jeg ser han aldri når jeg besøker deg, hvor er han egentli``.. da kan jeg tenke, nei jeg heller tenker ikke over at jeg har en bror, for jeg ser ikke på han som broren min lenger, jeg har ikke sett han , han vil ikke snakke med meg, vill ikke ha noe med meg og gjøre, så hvorfor skal jeg da se på han som en bror??

det jeg svarer er som regel, nei jeg vet ikke , eller han bor ikke hjemme , han bor en annen plass.


Også er det ofte jeg selv lurer på om jeg sliter litt, det går spm sagt veldig inn på meg og resten av familien, men jeg vet ikke om jeg har det, jeg kan barre tenke meg at jeg kanskje sliter litt.. Nå skal jeg heldigvis flytte ut, og jeg får begynne fra begynnelsen.

jeg håper bare at alt skal bli bra hjemme, at vi skal kunne vere en normal familie, og at jeg skal slutte å lure på om at jeg noen sinne skal få snakke eller treffe broren min igjenn, for alt jeg vill er at det skal verre normalt igjenn.



Innsendt av jente 18 år

Svar:

Hei jente på 18 år.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at din bror har en slik oppførsel og måte å leve på som du beskriver her. Legen har likevel rett i at det ikke går å tvinge han til behandling hvis han selv ikke vil. De eneste som kan tvangsinnlegges i psykiatrisk sykehus er personer som i tillegg til å ha en alvorlig psykisk lidelse, er til skade for seg selv eller andre. På den måten kan du si at din bror blir til skade for deg og resten av familien siden det skaper så mange problemer for han, men ut fra lovverket er det ikke slik form for skade eller problem som menes.

Kanskje må dine foreldre bestemme seg for at han skal flytte ut. At han skal flytte for seg selv. Få sitt eget sted å bo. På den måten presse han til å måtte ta et valg i sitt eget liv. Kanskje han på den måten ser at han har problemer og at han ikke håndterer sitt eget liv? Samtidig vil dette nok være et kjempevanskelig valg for dine foreldre, da de selvsagt ønsker at han også skal ha det bra.

Jeg råder deg til å snakke med helsesøster på skolen om dette, siden du opplever at du har behov for å få luftet dine tanker knyttet til dette. Helsesøster har også taushetsplikt, og du kan snakke åpent med henne. Dette så fremt du ikke tenker at du da "bryter løftet til din mor" om å ikke snakke med noen om dette. Hvis det vil gjøre det vanskeligere for deg, så kan du eventuelt vurdere å la det være. Men - de samtalene du har med helsesøster handler vel om DEG og DINE problemer, og da tenker jeg at så lenge dette er en del av dine problemstillinger så har du også lov til å snakke om dette. Det virker som om dette plager deg mye, og at du savner din bror slik det var tidligere, og da tenker jeg at dette er problemstillinger som du har lov til å ta opp med andre. Selv om din mor sier at du ikke skal gjøre det. Du er voksen selv, og kan ta ansvar for å selv avgjøre hva som er viktige problemstillinger for deg å ta tak i for din egen utviklings del.

Jeg skulle ønske at din bror ville velge å ta tak i sine egen problemer selv, slik at han kan få det bedre i sitt eget liv. Men det er som sagt ikke slik at noen fra psykisk helsevern kan tvinge seg på en person som ikke ønsker å hjelp selv.

Jeg håper at du får til å sortere i dine egne tanker i forhold til dette, og at du innser at din bror må ta ansvar for sin måte å leve på - på samme måte som dine foreldre må ta ansvar for sine valg. DU må forholde deg til DINE problemstillinger, og jeg tenker som sagt at du har lov til å velge hvem du ønsker å snakke med om hvordan du opplever at det er hjemme.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake