Dette spørsmålet ble stilt 11.8.2010 og ble besvart 13.8.2010.

Spørsmål:

Hei..

I min kjernefamilie er det er problem, som har var så lenge jeg kan huske, og nå er jeg 21. Det vil si at det har vært der helt siden jeg var veldig liten, og sikkert før den tid og.. Det er nemlig det at faren min er verdens snilleste og godhjerta menneske jeg kan tenke meg. Han vil absolutt ingen vondt. Han kan være litt distré til tider, det er det eneste "negative." Min mor derimot, hun er litt av en tikkende bombe... Hun er i det ene øyeblikket morsom og blid, og jeg er veldig, veldig glad i henne. Men hun har alltid i alle år kjeftet med høylytt og skjærende stemme på meg og lillebroren min for små bagateller, i stedet for å ta det opp på en saklig måte med rolig "innestemme." Den det går hardest utover, er pappaen min. Han får kjeft for hver minste lille, sprøe og bagatellmessige detalj. Det kan være alt fra at han har kjøpt inn feil smørpakke, vasket dusjen feil, eller oppgitt feil dag for en planlagt ting. Han trenger ikke gjøre noe som helst et "vanlig" menneske vil se på som en liten normal meenneskefeil, før mamma bokstavelig talt klikker i vinkler. Da er det kjefting og hyling.. Og hun klarer ikke la være med en og samme diskusjon heller, hun vil gjerne diskutere og kjefte i en halvtime før hun gir seg.. Pappa, som virkelig ikke liker krangling og kjefting, bare "lukker" ørene, og lar det gå forbi HVER ENESTE GANG.... Han kan si i mot henne, men hun vinner alltid, fordi hun roper så høyt, og hun tar "aldri" feil... Han sier det går bra hver gang, og at han har lært seg å "lukke" ørene. Men jeg ser på pappaen min at det virkelig går inn på han. Jeg ser at han blir stresset, såret og tvers igjennom lei seg. Ofte kan hun også si sårende ting som gjør at det høres ut som han er en komplett idiot.. Noe han virkelig ikke er, det er snakk om menneskelige småfeil han gjør som ALLE andre gjør. Jeg griper alltid inn i konfliktene som min mor skaper, men det hjelper aldri. Jeg prøver å si til henne at hun ikke trenger å hyle og rope, fordi det løser ingen ting. Jeg sier også at hun ikke trenger å lage storm i et vannglass av småting, fordi det skaper dårlig stemning, og det er ikke fortjent. DEt nytter bare ikke... Hun er den perfekte,og det er vi som er de teite og gjør feil som virkelig irriterer henne.. Jeg vet at min avdøde morfar var veldig lik mamma, så jeg skjønner at mye av dette har gått i arv. Hun sier noen ganger at etter hennes hylende utbrudd, så får hun dårlig samvittighet. Men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor hun ikke kan gå i seg selv, eller søke hjelp som kan hjelpe henne. Jeg tror kanskje ikke hun vil søke hjelp, fordi da vil hun få det bekreftet at hun har et problem med seg selv, som hun vet innerst inne..... Men det er et urolig slitsomt problem som har vart i alle år, og det vil fortsette..... Jeg personlig har blitt så dritt lei den kjeftinga hennes, og lar hun aldri vinne. Jeg gir meg ikke med diskusjonen før mine meninger er sagt, og lar hun ikke sitte igjen med følelsen av seier, når det alltid er hun som graver etter ting å kjefte for. Det som sårer meg mest, er hvor mye kjeftingen hennes ødelegger pappa. Jeg er så redd for at han skal dø av stress til slutt, fordi han er så sliten psykisk av hennes regime... Når det er sagt, så har vi det veldig fint sammen alle sammen, og er en glad familie. men det er som sagt denne kjeftingen hennes som revner meg, pappa og lillebroren min. Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre med det her? Har selv gått til sosionom da jeg gikk på ungdomsskolen, og det hjalp meg til å forstå at det ikke er vi som er problemet som hun skal ha det til, men at det faktisk er henne. Men det hjelper ikke oss at jeg har fått høre det, det endrer fortsatt ikke hennes atferd. Jeg sier til pappa flere ganger at det er han som velger og fortsatt bo sammen med henne, og at han faktisk, men dessverre, kan skille seg. Fordi han virkelig ikke fortjener å ha det sånn... Men han prater det bort hver gang , og sier at han snart skal gjøre noe med det og bla bla... Det har han sagt hele tiden i snart 10 år................ Jeg får så vondt av det her, fordi jeg elesker faren min mer enn alt annet fordi han er den gode personen han har. På en annen side så er jeg jo så glad i mamma og, fordi jeg vet at hennes atferd delvis og er arv. Men jeg blir så sinna på den dama når hun setterr i gang.. Jeg har foreslått familieterapi for dem før, men det gjorde jo ikke akkurat stemninga rundt diskusjonen noe bedre... Jeg håper på svar fort. Tar i mot alle tips og råd. Jeg tenker først og fremst på min stakkars pappa som ikke har bein i nesa til å gjøre noe med der her selv...

Hilsen frustrert konfliktmegler

Innsendt av jente 21 år

Svar:

Hei.

Selv meklere kan få nok av og til. Ikke minst når man selv står inne i konfliktene, som nær familie. Og hvor man har prøvd på utallige måter over tid, å bidra til forandring. Den løsingen du på et vis har trodd på, nemlig å forsøke å rette på det som skjer, virker ikke. Da er det kanskje like viktig å være tydelig på hva man ser, men også på hva dette gjør med en selv. Både hvordan du opplever din mors opptreden, men også din fars. Noe av dette er dere ansvar, som par. Mens noe annet er det hvordan de rundt opplever det som skjer.

For det du beskriver er kanskje vel så mye en situasjon hvor du trenger hjelp i forhold til det du erfarer. Og kanskje det kan være en vei å gå. Å be begge dine foreldre om hjelp med at det er vondt for deg å stadig erfare hvordan du har det sammen. Fortell hvor redd du er for din fars hjerte og hvordan det sliter på deg å stå i konflikt med din mor. At du er  glad i begge, men er sliten og trist over det som skjer. At du  må trekke deg ut av rollen som mekler og også si noe om hva det gjør med deg. Så blir det kanskje også et forhold, dette med hvordan du eventuelt skal tre ut av den rollen du har hatt i mange år. Hvor du kanskje kjenner på et stort ansvar for dine foreldre. Og dette ansvaret kan du kanskje be de hjelpe deg med å ta over.

Vi kan dessverre sjelden endre andre enn oss selv. Og av og til må vi  leve med at noen vi bryr oss om, ikke har det slik vi ønsker. Du skriver at du har forsøkt motivere dine foreldre til å gå inn i familieterapi. Uten at det har lyktes. Dersom den situasjonen du beskriver vedvarer å slite på deg, som den nå gjør, så kan du selv vurdere om det kan være aktuelt å søke hjelp. For din egen del.Du kan selv ta kontakt med et familiekontor for råd og veiledning videre. Om du går inn på nettstedet www.bufetat.no kan du finne kontaktadressen til det kontoret som ligger nærmest der du selv bor. Dette er et gratis tiltak og man kan selv ringe for timeavtale.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake