Dette spørsmålet ble stilt 15.11.2011 og ble besvart 21.11.2011.

Spørsmål:

Hei! jeg er en jente i 20åra som har opplevd utrolig mye vondt i det siste. Det har alltid vært slik at jeg har hatt endel bekymringer innenfor familien. Jeg har en mor med store depresjoner, som lar dette gå utrolig mye utover familien, og en bror som har hatt flere problemer som ikke akkurat hjelper på hennes bekymringer, og også mine.. Hun har utbrudd av sinne uten grunn og ekstreme gråteanfall og dette har preget hele min barndom. Ble også overgrepet (begynte da jeg var 13) nesten hver natt av et familiemedlem i cirka 3 år uten at noen andre i familien visste om det. Jeg ble for 3 måneder siden voldtatt av en fremmed og dette trigget vel det meste. jeg har klart meg helt fint i arbeid og i hverdagen, men har vel bare vært lei meg og bekymret når jeg er alene. Men nå har det tatt helt overhånd. Jeg har ingen energi, klarer ikke sove, men er dødstrøtt. Jeg føler meg helt håløs, ubrukelig. Orker ikke de enkleste ting som oppvask, eller å betale regninger. har virkelig ingen energi..

Jeg får masse hjelp, dro til voldtektsmottaket og er henvist til dikanova så det er veldig bra.

Så de psykiske problemene mine får jeg jo hjelp med. men det jeg er redd for er jobben. jeg har vært sykemeldt i 3 mnd etter voldtekten (1mnd da jeg kastet opp konstant pga motvirkende hivmedisin, og de resterende to fordi jeg ikke klarer å sove og er svært deprimert + energiløs)

Men nå føler jeg at jobben er utålmodig og spør hele tiden om når jeg er tilbake.. Jeg får nemlig sykemelding på cirka 2 uker om gangen, og de skjønner nå at selvom min sykemelding går ut en viss dato så får de nok en til like før den datoen..

Legen min har nå satt ny dato om en uke. Jeg er livredd, virkelig livredd for å dra tilbake.. Jeg prøvde å stå på jobb hos en venninne som jobber i butikken der jeg jobber (en jobb der man enten står helt alene på jobb eller med 8 andre jeg ikke kjenner i ny avdeling) og jeg fikk helt angst.

Orker ikke tanken på å dra tilbake på jobb, har jo ingen energi i meg.. Og jeg frykter at jobben tror jeg sluntrer unna..

Jeg er ingen latsabb, levde et veldig aktivt liv med venner og trening og skole før dette, men nå har jeg sluttet i alt (inkl. skole)

Hva skal jeg gjøre med sykemelding? er det muligheter for å få det forlenget? har virkelig klump i magen og rett og slett fysisk vondt bare av tanken på å gå tilbake.. men er samtidig så livredd for å be om mer sykemelding, og si fra til jobb..

Hva syntes dere jeg skal gjøre?
setter stor pris på svar!! fantastisk at dere har en slik side. har fått så mye god hjelp i denne tiden. så takk.

Innsendt av jente 21 år

Svar:

Hei.

Du beskriver en oppvekst med store belastninger som det høres ut som du har mestret godt frem til den voldtekten du ble utsatt for tidlig i høst. At dine reaksjoner etter voldtekten er påvirket av tidligere opplevelser og overgrep har du helt sikkert rett i. Det er derfor forståelig at du har fått mange reaksjoner i etterkant av voldtekten. Er forøvrig positivt å høre  at du opplever du har blitt godt ivaretatt og fått mye hjelp etter hendelsen selv om du fortsatt sliter med de reaksjoner voldtekten utløste.

De sliter fortsatt med psykiske vansker som fratar deg energi og påvirker din funksjon i hverdagen i betydelig grad. Du sier du får hjelp for dine psykiske vansker, men er bekymret i forhold til jobben. Jeg tenker i den sammenheng at dine bekymringer i forhold til jobben og din fungering i arbeid er en viktig del av din livssituasjon, og derfor noe du også må snakke med din behandler om. Med andre ord at dine psykiske vansker ikke kan adskilles fra hvordan du fungerer i forhold til dine andre områder i livet ditt. Din behandling henger med andre ord sammen med din livssituasjon forøvrig, og behandling utføres best i et helhetsperspektiv der sykdom, arbeid og privatliv ses i ett.

Som du ser over tror jeg det er svært viktig at du snakker med den som hjelper deg i forhold til dine psykiske vansker også om dine bekymringer og vansker i forhold til arbeid. Jeg har ikke god nok kjennskap til deg og din livssituasjon til å kunne vurdere hva som vil være best hjelp for deg i forhold til å komme tilbake til normalfungering raskest mulig. Jeg tror derimot ikke at  å isolere seg over tid har noen positiv virkning på dine psykiske vansker. All forskning viser også at fravær fra skole/arbeid ikke har noen positiv effekt på psykiske vansker. Dette betyr imidlertid ikke at det beste for deg vil være å gå til full jobb igjen, men kanskje kan det være en god start å begynne gradvis men noen timer dagen og øke etterhvert som du kjenner økt mestring. Men som sagt blir dette kun spekulasjoner ut fra svært begrenset kjennskap til deg og dine mestringsmuligheter og nåværende funksjon. Håper derfor du tar dette opp med din behandler slik at du får diskutert ulike muligheter. Tror også det kan være bra for deg å diskutere dette med din leder på jobb, slik at frykten for hva arbeidsgiver tenker ikke skal være slik en ekstra byrde i hverdagen.

Håper noe i mitt svar kan være til nytte for deg.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake