Hei jeg trur jeg har noen store problemer.. Da jeg var rundt 3-4 år, ble jeg sexuellt

Dette spørsmålet ble stilt 14.6.2011 og ble besvart 21.6.2011.

Vi gjør oppmerksom på at svaret er eldre enn 6 måneder. Det kan i løpet av denne perioden skjedd endringer eller korreksjoner som gjør at informasjonen ikke lenger er korrekt.
Hilsen driftsansvarlig

Spørsmål:

Hei
jeg trur jeg har noen store problemer..
Da jeg var rundt 3-4 år, ble jeg sexuellt missbrukt av min pappa. Dette skjedde flere ganger, men så slutta han plutselig. Jeg trur ikke pappa vet at jeg husker det.. virker hvertfall ikke sånn, ettersom at vi har et "avslappet" forhold til hverandre.. Jeg har ikke fortalt noen dette her. Jeg føler meg skikkelig ekkel for hva som skjedde. og jeg skjønner ikke at det er sant! føler det må være en drøm eller noe.. men klarer ikke legge vekk tanken! tenker på det hver dag.

Jeg har hatt kjæresteforhold hvor jeg har blitt glad i guttene, men føler jeg ikke klarer og stole på de, og jeg klarer ikke være meg selv.. nærkontakt gjør meg nervøs selvom jeg gjerne vil bli holdt rundt og vil at noen skal være glad i meg osv.. klarer ikke være åpen om følelser og blir bare sur når jeg tenker på forhold, jeg blir sur og tenker at forhold aldri funker. det er bare dritt!
Jeg har store problemer og klare og gi slipp på følelsene som jeg har gravd langt inni meg, er bare veldig ofte deprimert og klarer ikke gi slipp på den. Jeg er en populær jente som har mange venner, ingen trur jeg er som jeg er, nettopp fordi jeg framstår som en livlig jente som er glad i å feste og ha det gøy.. men egentlig føler jeg bare det er noe feil med meg!
er så vanskelig og forklare.. trur ikke dere skjønner her.. ikke får jeg snakka om følelsene mine og ikke klarer jeg og få de bort heller.. føler jeg liksom ikke har noen å snakke med.
men jeg er også sinnsykt alene og skulle ønske jeg hadde noen her med meg..jeg blir ofte deprimert og lurer på om det har noen sammenheng med det min pappa gjorde mot meg når jeg var liten?
eller er dette bare normalt kanskje? er det noe galt med meg?

haff, dette ble rotete. Men har aldri forklart dette til noen, og det var veldig vanskelig og få skrevet dette ned...

Innsendt av jente 17 år

(Psykisk helse, Incestforhold)

Svar:

Hei!

Det er veldig bra at du har klart å skrive ned alt dette som er så veldig vanskelig for deg å snakke om. Det er viktig og riktig at du nå har klart å gi uttrykk for hva som har skjedd med deg og hva du sliter med som en følge av dette.

Det å bli seksuelt misbrukt av faren din når du er et lite barn er en stor traumatisk påkjenning som gir etterreaksjoner. De problemene du har, er vanlige etterreaksjoner som er normale i forhold til det som har skjedd deg. Normale etterreaksjoner etter seksuelt misbruk er å føle seg ekkel, ikke klare å stole på andre (særlig gutter), nervøsitet, nedstemthet, tristhet, problemer med kroppskontakt, skamfølelse og føle det som om det er noe feil ved deg. Det er ikke noe feil ved deg. Tvert imot, du har helt sunne og riktige reaksjoner i forhold til at du har vært utsatt for seksuelt misbruk.

Det er ikke uvanlig at slike reaksjoner og vanskelige tanker og følelser varer i mange år. Heldigvis finnes et god hjelp å få slik at du kan bli kvitt de plagsomme tankene og følelsene. For å komme deg igjennom dette og bearbeide det på en slik måte at det ikke fortsetter og plage deg like ille i framtiden, anbefaler jeg at du oppsøker fastlegen din og ber om henvisning til psykolog eller annen behandler som du kan snakke med og som kan mye om traumebearbeiding. Du finner fastlegen din ved å gå inn på helfo.no eller ved å snakke med helsesøster og be henne ordne med time hos lege eller psykolog. Det er gratis å gå til psykolog og lignende når du er under 18 år og du bestemmer selv om foreldrene dine skal få vite noe om dette eller ikke.

For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Mange som har det slik som deg synes det er vanskelig eller flaut å snakke om problemene sine. Det er med dette som med andre ting; alt går bedre med litt trening. Jo mer du tar sjansen på å hoppe i det og snakke om det du sliter med, jo lettere blir det etterhvert. Vær tålmodig med både deg selv og hjelperen, så går samtalen greiere når dere øver dere på å snakke sammen.

Dessverre er det ikke slik at foreldre, helsesøster, leger, psykologer, familie, venner eller andre mennesker kan gjette hvordan andre har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Det er lurt om du viser det du har skrevet her til psykologen din og andre som skal hjelpe deg. Eller du kan skrive noe mer detaljert som dagboksnotater o.l. Slikt skriftlig materiale er til god nytte for hjelperen som skal sette seg inn i din situasjon.

Du kan finne mer informasjon på noabuse.no og psykisk.no

Ikke gi opp! Problemene dine kommer til å bli mindre og lettere og takle etterhvert når du får riktig hjelp og behandling. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake

Spørsmål:

Svar:

Lignende spørsmål