Dette spørsmålet ble stilt 8.1.2012 og ble besvart 13.1.2012.

Spørsmål:

Hei. Jeg har et problem med at jeg tror jeg er i ferd med å falle i en depresjon. Jeg går rundt å tenker på triste ting nesten hele tiden, uten å helt å vite hvorfor. Gutten jeg er forelsket i var min aller beste venn helt til jeg sa at jeg likte han, og han sa rett ut at han ikke likte meg. Etter dette har han ikke snakket med meg i det hele tatt. Eller det er sånn jeg føler det, men det kan jo bare være det at jeg er livredd for å snakke med han i ettertid siden han nå vet hva jeg føler. Han pleide å følge meg til bussen min hver eneste dag, men nå går han med en annen jente, noe som knuser meg totalt. Ikke fordi vi ikke kan være kjærester, men det at vi ikke kan snakke sammen som før fordi jeg er så redd. Han svarer meg aldri på Facebook hvis jeg spør om han har det bra, ikke engang om jeg sier hei. Noe som gjør meg sint og lei meg. I tilleg drikker moren min mye og sover nesten hele dagen (untatt når hun jobber) , så henne er det ikke mye støtte i (har prøvd). pappa bruker all tid på de yngre søstrene mine, og er lei av at jeg kan være humør syk. Selv om jeg prøver, klarer jeg nesten ingenting. I tilleg døde bestemor før jul, jeg var på dødsleiet med henne, noe som førte til at jeg sank i karakterer på skolen, noe som er hardt og jobbe opp igjen. I tilleg, så har jeg mistet en del skolebøker og må kjøpe nye, noe foreldrene mine kommer til å bli forbanna over, og jeg tørr ikke si det til dem, derfor er det vanskelig å øve til prøver når jeg ikke finner bøkene i det bestemte faget. Jeg er veldig usikker, har blitt veldig usikker etter at gutten jeg elsker ignorerer meg. Han ser på meg masse i klasserommet, noe som ikke helt hjelper å glemme og vende følelsene mine av han. Han støttet meg mye da bestemor skulle dø, derfor falt jeg for han. Noen ganger når jeg har vært alene hjemme og skikkelig lei meg, har det endt med at jeg kutter opp håndleddene mine med en saks, nettop fordi at jeg føler jeg får mer kontroll over megselv så jeg ikke knuser ting eller noe. Noen ganger vurderer jeg å svelge pillene og gi opp alt. Jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med, at alt jeg gjør skaper problemer. Jeg vet det er egoistisk, men det jeg går igjennom nå er et rent helvete, og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut dette lenger.

Innsendt av jente 14 år
(redigert)

Svar:

Hei.
Nå har det blitt for mye for deg. Du opplever mye sorg og har følelser og tanker som det blir vanskelig for deg å takle. Det er tøft med kjærlighetssorg og det blir ekstra vanskelig når du i tillegg savner bestemor og ikke får støtte hos foreldrene dine.

Det er ikke sikkert at dine foreldre skjønner hvordan du har det. Fortell til mamma at du synes hun drikker for mye og at du ikke har det bra. Vær ærlig overfor pappa og si at du trenger også at noen bryr seg. Kanskje får det de til å tenke seg litt om og forandre seg. Det kan være at de tror at du klarer alt på egen hånd.

Når du merker at du skader deg selv og får tanker om at du ikke orker å holde deg i livet lengre, så er det viktig å prate med noen om hvordan du har det. Det er god hjelp å få slik at du kan ha gode tanker og ha tro på en god framtid. Helsesøster kan være en slik hjelp. Det å snakke med den læreren du stoler mest på, kan også gi deg den hjelpen. Du har mye å bidra med og du er en flott person som akkurat nå har det vanskelig. 

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake