Dette spørsmålet ble stilt 31.1.2012 og ble besvart 7.2.2012.

Spørsmål:

Hei! Jeg har et problem i forhold til mat. Fra juni og til oktober gikk jeg ned 12 kg, uten å være særlig overvektig, bare litt smålubben etter et lengre utenlandsopphold med mye alkohol og junk food. Bestemte meg for å gå ned de 6 kg jeg hadde lagt på meg i løpet av 4 mnd. Men så fikk jeg på en måte et "kick," og gikk ned det dobbelte av det som var planlagt. Levde på lavkalori med rundt 1000 kcal per dag. Vekten har vært stabil siden oktober, likevel mener både familie og venner at jeg bør legge på meg litt. Veier 44/45 kg og er 154 cm høy med bmi på ca 18,5. Sliter fremdeles med mat og teller kalorier. Har i den siste tiden lagt på rundt 1000 kcal igjen, men går likevel ikke mer ned. Dette ødelegger veldig mye i hverdagen. Når venner går og spiser ute eller vi skal på kino, sliter jeg veldig med mat, og det ødelegger gleden. F.eks på kino så får jeg dårlig samvittighet for det godteriet jeg spiser, og da blir jeg veldig irritert på meg selv. Det er så mye jeg har lyst på, men som jeg ikke får meg til å spise da jeg tenker at jeg legger på meg av det (boller, sjokolade ol.) I den siste perioden har jeg fått en uvane, hvor jeg går og småspiser på skalker hele tiden. Jobber i matbutikk, og tar brød fra brødmaskinen. Etter dette får jeg dårlig samvittighet og spiser kun knekkebrød etter jobb. Tidligere kunne jeg kose meg med noe god mat og godteri, vekten var stabil da. Hvordan kan jeg komme ut av dette mønsteret? Har rett og slett blitt deprimert av dette med maten, og det er psykisk. Trodde jeg skulle bli mer lykkelig av å være tynn, men dette var ikke tilfellet, tvert om. Har vært hos legen og fikk sovemedisiner/antidepressiva. Disse har hjulpet mht søvn, mens det psykiske har glattet helt ut. Fikk i tillegg beskjed om å spise mer av det jeg hadde lyst på, dog sunt. Men dette har ikke hjulpet, får meg ikke til å spise mer. Hva kan jeg gjøre?

Innsendt av jente 21 år

Svar:

Hei!

Her er jeg nok enig med deg at du kan ha fått en "slankedepresjon" eller en form for spiseforstyrrelse i kjølvannet av den ekstreme slankekuren du har vært gjennom.
De psykiske symptomene som nedstemthet/tristhet, overopptatthet av mat og kropp, søvnvansker og vansker med å delta som før i sosialt liv kan man finne både ved depressive reaksjoner etter hard slanking eller som del av en spiseforstyrrelse.
Hva konkret det er du lider av må nok kartlegges mer grundig, og jeg kan ikke uttale meg mer konkret på nett. Men du gjør rett i å ta dette på alvor og aktivt forsøke snu utviklingen.
Det må du gjøre på flere områder samtidig, både i praksis (normalisere spisingen) og tankemessig. Med andre ord; ta ett oppgjør med de negative tankene som har tatt overhånd og som du lar styre dine handlinger.

Vekten din er trolig presset for langt ned, slik at du er for lavvektig i forhold til din individuelle normalvekt. Trolig vil en BMI på rundt 20 være mer riktig for deg. Det betyr at du ikke bør presse kroppen til å ligge under sin normalvekt, det blir en slosskamp mot biologien, hvor du ikke kommer til å bli mer tilfreds eller lykkelig i lengden, som du jo selv er inne på. Jo lengre du fortsetter "slankeprosjektet" eller "være tynn prosjektet" (?), jo mer fysisk og psykisk sliten kan du bli.

Som du allerede har erfart; kroppen din tåler godt vanlig sunn mat, og den tåler til og med noe godt av og til. Det er godt nok for å beholde en stabil vekt. Du kan med andre ord spise regelmessige måltider med vanlig mat,- og spise kino-godteri av og til også.
Å akseptere at man vil gå litt opp i vekt igjen i en stabiliseringsfase er nok lurt. Men det er neppe snakk om så mange kilo. Slik det er i dag hvor du spiser ca 50% av ditt normale friske behov, så opplever kroppen at det er hungersnød og sparer på energien den får. Etterhvert som du spiser mer vil kroppen igjen venne seg til det, den vil våge ta opp igjen normal fungering og forbruke energien den får.

Dersom du ikke klarer snu dette på egenhånd, så må du vurdere be om hjelp. Det vil si; oppsøke legen på nytt og be om henvising til psykolog. Medisiner alene, som antidepressiva ansees ikke å være tilstrekkelig hjelp alene. Og jeg håper derfor at du får samtaler og oppfølging regelmessig av legen som foreskrev dette, i tillegg til medisinen.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake