Dette spørsmålet ble stilt 8.3.2010 og ble besvart 12.3.2010.

Spørsmål:

Hei. Jeg er en jente på snart 17 som er litt engstelig. Grunnen til det er at jeg har blitt henvist til BUP pga ganske tung depresjon, selvskading og spisevegring. Psykologen mener også at jeg har angst.

Jeg ble desverre utsatt for veldig grov mobbing i ti år, og det har ansvaret for at eg overhode ikke eier selvtillit, og de fleste andre psykiske problemene jeg har nå. I tillegg var min far utro for noen måneder siden, og foreldrene mine bestemte seg for å skilles. Problemet er bare at jeg alltid blir dradd inn i midten av kranglingen deres...

Foreldrene mine fant ut at jeg har vært fristet til å begå selvmord ved å lese noen veeeeldig private papirer, og jeg stoler ikke på dem, og vil overhode ikke snakke med dem! De vet ikke at jeg skader meg selv. Har en del striper på armer og bein etter kutt, og har en gang brukket min egen finger med vilje... Har også slått hodet og hender hardt mot vegger flere ganger.

Tror du jeg kan bli tvansinlagt for dette til slutt? Tror ikke ting kan bli så mye værre, men er redd for at de ser på meg som en "trussel for meg selv"- eller hva de nå kaller det. Tror du BUP vil utlevere mer info til foreldrene mine enn psykologen gjorde? hun sa ALT bortsett fra selvskadingen (hvilket var ganske dårlig gjort av henne)

Hilsen jente, snart 17

Svar:

Hei jente på snart 17.

De spørsmålene og problemstillingene som du tar opp her, vil jeg råde deg til å ta opp med den psykologen som du går til. Det vil gi deg den riktigste informasjonen for akkurat ditt tilfelle.

Det er ikke slik at en blir tvangsinnlagt fordi en har skadet seg selv og fordi en har hatt tanker om å ta sitt eget liv. Tanker om å ta sitt eget liv henger ofte sammen med at en opplever sitt liv som vanskelig eller håpløst akkurat her og nå, men det betyr ikke at en kommer til å ta livet av seg likevel. Hvis en skal tvangsinnlegges, så må det være en overhengende fare for selvmord - og slik du skriver her, så tenker jeg at dine selvmordstanker handler om at du har det vanskelig mer enn at ditt eneste ønske er å avslutte ditt eget liv.

Din psykolog har taushetsplikt, men i den grad psykologen ikke får avtaler med deg knyttet til at du ikke skal ta ditt eget liv, så er det klart at psykologen må vurdere om informasjon om dette skal gis til dine pårørende. Det er ikke lov å ikke informere om alvorlige forhold, som dine foreldre bør kjenne til. Men - det at du har tanker om å ta ditt liv innimellom betyr som sagt ikke at du er aktivt selvmordstruet.

Uansett så råder jeg deg til å snakke med din psykolog om de tankene og følelsene som du har, og om din frykt for at hun skal fortelle dine tanker videre til dine foreldre. Det er viktig at du og din psykolog rydder i det forholdet som dere har, slik at du kan lære deg å stole på henne og at hun kan stole på deg. Å jobbe sammen i en terapi-prosess handler om trygghet og åpenhet. Hvis det er slik at du har større problemer med deg selv enn du har fortalt til psykologen, så tenker jeg at det er viktig at du tar tak i disse problemene også i samtalene med psykologen. Du vil ikke få en god nok behandling så lenge du holder tilbake viktig informasjon fra din behandler. Dette gjelder også i forhold til den skadingen som du gjør mot deg selv (risping på huden, slå hode i veggen, brekke finger etc.). Det er viktig at du bestemmer deg for å begynne og jobbe med deg selv på en annen måte enn du synes å ha gjort så langt, slik at du gir deg selv en reell mulighet til å skape nødvendige endringer i ditt eget liv. Husk at selv om du har opplevd vanskeligheter over tid, så betyr ikke dette at du MÅ ha det like vanskelig for alltid!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake