Dette spørsmålet ble stilt 30.8.2010 og ble besvart 2.9.2010.

Spørsmål:

Kjære Klara Klok

Jeg er en studine på 20 år som er suicidal. Jeg ønsker intenst å ta mitt eget liv.

Grunnen er at jeg har slitt med fysisk og psykisk sykdom siden jeg var femten, og jeg er så sliten. Jeg har gått mye til behandling og jeg går på antidepressiver, men helsevesenet tar meg ikke på alvor. Jeg ringte psykologen min i dag og sa at jeg vil ta livet av meg (det er første gang jeg har sagt det) og hun sa bare at jeg skulle øke dosen på antidepressiver og snakke med henne neste uke. Jeg er så fortvilet, og jeg klarer virkelig ikke mer. Hver dag, fra morgen til kveld, kretser tankene mine rundt selvmord. Hver natt, for jeg sliter med søvnen også. Det eneste jeg orker for tiden, er å tenke på selvmordsmetoder. Jeg ønsker å henge meg. Jeg har aldri følt en sånn dødslengsel. Faktisk blir jeg nesten gladere av tanken på å ta livet av meg. Jeg vil ikke gjøre det som et mislykket forsøk. Skal jeg gjøre det, skal det være med 100% sikkert resultat. Men siden jeg skriver hit, er det en del av meg som håper at dette kan unngås. Ikke for min egen del, men for de rundt meg. Jeg har kjøpt et rep. Jeg tenker konstant på HVOR hengingen bør foregå. Jeg øver meg på å knyte knuter. Jeg er så deprimert.

Det virker selvfølgelig dumt å skrive inn til klara-klok om dette, det er ikke en krisetjeneste. Men jeg føler bare ikke at jeg kommer noen vei med helsevesenet. De tror ikke ikke at jeg er suicidal, men det er jeg. Og jeg er ikke den eneste som har det sånn: jeg har snakket med flere unge, særlig jenter, som føler seg neglisjert og ting blir avskrevet som ungpike-nykker. Jeg ser ikke noe håp lenger - unntatt i selvmord.

Svar:

Hei jente på 20 år.

Jeg råder deg til å ta kontakt med legevakten i nærheten av der du bor, slik at du kan få hjelp til å vurdere dine selvmordstanker. Det er viktig at du tillater deg selv å få hjelp, selv om du mener at helsevesenet ikke tar deg på alvor.

Det er ikke nødvendigvis slik at det eneste som kan hjelpe for deg er at du blir innlagt. Kanskje er det viktig at du tillater deg selv å "holde ut" til du kommer i gang med samtaler hos din psykolog til neste uke? Det er viktig at du begynner å jobbe med din egen nysgjerrighet på din egen framtid, og at du velger å legge vekk fokuset på selvmord. Det at du skriver her, og at du kontakter din psykolog, om disse tankene dine, er kanskje en av de viktigste sidene i deg som viser at du egentlig ikke ønsker å dø. Det er forskjell på om livet er vanskelig å leve, eller om en ikke har noen andre ønsker enn å dø. Det er en forskjell på dette. Jeg oppfatter deg dit at du har det kjempevanskelig her-og-nå, men du har også en side i deg som ønsker at du skal få det bedre og som også ønsker at du skal overleve. Det er ingen andre enn du selv som til syvende og sist kan ta en avgjørelse på hva du egentlig ønsker. Jeg håper at du tillater deg selv å leve videre, slik at du kan jobbe deg ut av den krisen som du synes å være i akkurat nå.

Selv om det ser svart og håpløst ut nå, så betyr ikke det at resten av ditt liv må bli på samme måte!

Med hilsen psykologen

< Tilbake