Dette spørsmålet ble stilt 10.3.2010 og ble besvart 12.3.2010.

Spørsmål:

Hei!

Jeg var såååå SINT etter samtalen med behandleren og miljøterapeuten jeg hadde i dag! Kjentes ut som jeg skulle koke over, har ikke vært så sint på lenge. Hadde lyst til å skjære av meg alle pulsårene på arma, så forbanna var jeg. Skjønner ikke hva jeg gjør galt! Alt med meg er galt! Jeg gjør liksom alt feil. Og nå er jeg bare kjempe lei meg og føler jeg ikke kan stole på noen.

Saken er at jeg er jo innlagt frivillig nå pga depresjon og jeg synes det er vanskelig å leve. På tors fikk jeg perm, men det ble vanskelig og jeg hadde planer/tanker om å ta liv av meg. Og så ringte jeg en sånn der "hjelpetelfefon" (bruker ikke å gjøre det, men gjorde det for første og SISTE gang), men det de gjorde var å ta kontakt med avdelinga jeg er innlagt på. Slik at de på avdelinga fikk jo vite alt det jeg hadde sagt, og jeg synes det er så ekkelt og privat!! På lør dro jeg tilbake på avd bare en kort tur og da møtte jeg ei anna der som som spurte om jeg hadde prøvd å ta selvmord. Og jeg sa at jeg ikke hadde så lyst til å snakke om det (jeg har jo prøvd flere ganger) og så snakket hun om at hun hadde prøvd, og så hvilke tabletter hun tok osv. Og så ble jeg litt nyskjerrig for det virket som om hun visste hvordan man kunne dø. Så jeg spurte henne litt om hva man burde gjøre. Så da jeg dro på videre perm, så tok jeg tab på søn, men så angra jeg litt og tok kontakt med legevakta og så ble det ventrikkelskylling, antidot osv.

Men saken er at i dag på samtalen sa de at hun hadde fortalt dem om at jeg hadde spurt om å kjøpe osv, og i tillegg er det den hjelpetelefonen som ringte avd. Jeg føler at så mye av meg ble avslørt, ingen skulle jo vite noe!!!! Alle har sviktet meg liksom, de skulle jo ikke si noe!

Opp i dette så begynte behandleren å kommentere. Han er kjempe grei og flink altså, men denne timen følte jeg at han bare gikk i mot meg hele tiden!

1) Han kommenterer kroppsspråket mitt hele tiden! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, alt jeg gjør er feil, og jeg er desverre verdens dårligste person til å skjule kroppsspråket mitt. Jeg viser det så alt for godt. Jeg føler jeg blir analysert for hver bevegelse jeg gjør, men det er ikke der det ligger. Jeg føler det jeg gjør er feil. Jeg må prøve å skjule kroppsspråket. Hvordan i all verden gjør jeg det?? Eks jeg snur meg rundt (har svingstol), tar hendene for ansiktet hvis ting blir ekkelt elr at jeg lyver. Blir jeg nervøs gnir jeg hendene på nakken, elr smiler ++. Dette vet jeg, men det er så vanskelig å la være, må liksom gjøre det.

2)
Dette irriterte meg mest av alt i dag og gjorde at hele dagen har gått til helvete og jeg bare vil skjære av meg pulsåra her og nå: Jeg husker ikke helt, men tror jeg sa at "jeg aldri kom til å ta tabletter på avd igjen" og så noe bestemt nei og aldri elr noe på noe sprm samtidig som jeg snudde meg vekk. Da sa han noe slikt som om det var like reflekterende, og at jeg gjorde som et barn (merk ordet barn!??) og bare si nei uten å tenke meg om. Og at jeg var en og tyve osv. Husker ikke ordrett hva han sa. Jeg tok meg kjempe nær av det. Hva er det jeg gjør feil? Hvordan skal jeg være liksom? Hvordan skal jeg som er en og tyve være?? Jeg føler meg verken som barn elr voksen. Men jeg er da ikke et barn, og jeg oppfører meg ikke som et heller. Sa jeg noe galt? Jeg vet jo at jeg aldri kommer til å skade meg på avd pga jeg vet det blir oppdaget, derfor sa jeg nei. Jeg sa mye nei i dag, men jeg følte meg så irritert. Jeg har ikke lyst til å ha samtale med han i mårra, jeg føler meg så kritisert for den jeg er. Hvordan skal en på min alder være da? Hvordan skal kroppsspråket mitt være, stemmebruk, ordvalg osv osv være???

3)
Han spurte om hvorfor jeg ville være på avd (er på frivillig), om det var fordi det kjentes trygt, om jeg ville ha hjelpe elr hva. Han sa det var for å finne ut om mine ønsker og slikt. Men jeg vet ikke!! Sa at jeg kunne skrive meg ut, men da sa han at det var ikke slikt han mente det, men jeg føler det slikt. For hva skal jeg gjøre der når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre/ønsker? Jeg vet ikke om jeg ønsker "hjelp" elr om jeg skal dø. Jeg vil ikke dø pga den minste søstra mi (vil ikke at hun skal oppleve det når hun er så liten, men elrs tenker jeg bare å dø. Jeg ser ikke meninga med livet, er ikke nyskjerrig på livet har og tilby lengre. Så hva skal jeg svare?? Jeg vet jo ikke. Jeg vet helt seriøst ikke. Jeg er bare kjempe lei meg og ser ingen utvei elr mening med livet. Jeg er redd for pappa, hva han mener og jeg er redd for å gjøre noe som kan gjøre han sint. Jeg er redd for å dra hjem i feriene (studerer, så er hjemme når det er ferie) pga jeg føler jeg alltid må tolke humøret hans for å evt si/gjøre det rette. Jeg liker ikke når han blir sint, for han blir så alt for sint. Han er så uforutsigbar, og kan plutselig eksplodere hvis man ikke oppfører seg rett, sier det rette, gjør det bra nok osv. Jeg må sitte å høre på i flere timer på hvor dårlig jeg er og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg tørr ikke å dra noen sted, og kan ikke det heller pga da sier han at han skal bryte all kontakten, flytte elr slikt. I tillegg blir han surere. Så da må jeg høre på og det gjør meg så frustrert at jeg får mere lyst til å dø. Jeg tror seriøst livet mitt kommer til å gå gå dårlig hvis jeg ikke gjør de valgene elr gjør det han mener er fornuftig. Så tørr ikke å gjøre mine egne valg liksom. Jeg ønsker bare at han ikke var så sinna, slik at jeg slapp å ha en så urolig nervøsitetsfølelse hele tiden når jeg er hjemme. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg tørr ikke å gjøre noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med noe. Kan serøst ikke ta egne beslutninger. (ingen i familien min vet noe om at jeg "sliter" har slitt. Kan sikke si noe pga har tidligere erfaringer med sykehusopphold for en i familien, og det var ikke så bra for de i familien).

Hva er galt med meg?? Hvordan skal jeg liksom være da siden jeg er en og tyve???

Innsendt av jente 21 år
(redigert)

Svar:

Hei jente 21 år.

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å ta en utskrift av det innlegget du har skrevet her, og ta dette med deg til din psykolog og den miljøterapeuten som har jobbet sammen med deg i samtalen i dag. Ingen andre enn disse to kan svare deg på hva de har ment med det som ble sagt i samtalen i dag. Det er også svært viktig at du ser igjennom dette selv for din egen del. Du vil kanskje klare å få tak i hva dine egne reaksjoner på dette handler om? Du reagerer svært kraftig, mens det jeg tenker at dine behandlere har forsøkt å gjøre er å avklare om du ønsker å fortsette å jobbe for å hjelpe deg selv, eller om du ikke ønsker dette. Du har forsøkt overdose i permisjonshelga, og du har kontaktet legevakt og en telefontjeneste. I disse sammenhengene har du presentert deg selv ut fra at du ønsker å ta ditt eget liv. Så reagerer du negativt på at de på avdelinga stiller deg spørsmål om dette i ettertid. Hva tenkte du at de skulle gjøre? Bare gjøre som om ingenting har skjedd, når de først har fått vite om dette? Det ville i så fall være helt umulig å skulle gjøre som om dette er informasjon som behandlerne da ikke har.

Dine behandlere forsøker å hjelpe deg. Du reagerer med å bli forbannet, frustrert og føle deg avvist og ensom. Dette er følelser som det er viktig at du tar tak i. De følelsene som kommer opp i deg etter dette er riktige for deg, men det betyr likevel ikke at du ikke kan jobbe for å endre på dette. Du skriver at du bare får lyst å kutte pulsåra "her og nå" etter denne samtalen. Hva handler så dette om? Å ta livet av seg i sinne fordi en er forbannet på sine terapeuter? Dette handler ikke om selvmordstruet atferd, men om sinne ute av kontroll. Det er derfor svært viktig at du tar dette tilbake til dine behandlere, slik at du kan beskrive dine egne føleser etter denne samtalen - slik at du kan hjelpe deg selv til å IKKE reagere på slike måter i årene framover. En kan ikke kutte pulsårene når en føler seg lite møtt eller feilaktig vurdert! En må TA TAK i sine problemer og sine opplevelser - slik at en kan hjelpe seg selv til en bedre utvikling! Dine behandlere har helt klart ikke ment å såre deg. De har forsøkt å utforske hva dine egne ønsker og motiver for å være innlagt handler om, slik at de kan se om de får til å hjelpe deg framover eller ikke. Du ER frivillig innlagt, men du har likevel VALGT å ta en overdose når du har permisjon. Jeg forstår at dine behandlere da blir usikker på om du ønsker å jobbe sammen med dem for at du skal få det bedre, eller om du har overlatt ansvaret til dem.

Som sagt: Du trenger å jobbe med din egen tydelighet, og derfor foreslår jeg at du tar en utskrift av det du har skrevet her (og eventuelt svaret fra meg) slik at du kan begynne og jobbe med det som er vanskelig for deg i den behandlingen som du går i nå. At du gjemmer din egen frustrasjon, ikke tar opp din skuffelse/sinne mot terapeutene i samtale med dem, vil ikke føre til en modning i deg. Det å ta opp din opplevelse av den samtalene som var i dag, handler ikke om å gi kritikk til behandlerne. Det handler om at du synes å trenge og jobbe med deg selv, din egen tydlighet (utydelighet?) slik at du kan begynne og jobbe deg fram mot en sikrere tro på deg selv og dine egne muligheter framover. Det er svært viktig at du tar dine problemer og dine reaksjoner på alvor, slik at du kan tillate deg selv å finne frem til nødvendige endringer i din egen måte å forstå deg selv og din verden på.

Selv om samtalen i dag har vært vanskelig for deg, og har satt i gang mye stress i deg, så betyr ikke dette at du ikke kan få noe godt ut av dette til slutt. Jeg tenker at det er viktig at du tar tak i dette på en direkte og åpen måte, slik at du gir deg selv en mulighet til å skape endringer i ditt eget liv!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake