Dette spørsmålet ble stilt 11.3.2010 og ble besvart 12.3.2010.

Spørsmål:

Hei.
Jeg har hatt psykiske problemer i nesten 10 år nå, og det startet med spiseproblemer pga et problematisk selvbilde. Siden 2004 har jeg vært mer innlagt enn "ute i det fri" og har slitt med både depresjon, alvorlig selvskading, flere selvmordsforsøk og flere intox.
Siden høsten 09 hadde jeg en veldig god og positiv periode. Ble skrevet ut etter halvannet år på lukket psykiatrisk (hvor av 4 mnd på skjermet) hvor jeg var gjennom 12 ect behandlinger, 2 innleggelser på medisinsk for å få sondeernæring, 3 innleggelser pga intox og et antall runder på legevakten jeg ikke har tellingen på for å bli sydd sammen igjen. Har mange ganger fått vite av leger at jeg ut ifra legeberegninger ikke skulle vært i livet pga hva jeg har påført meg selv.
Jeg skifter mellom anorexi og bulemi, har bipolar lidelse, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, mye selvdestruktiv adferd og fikk nå for bare noen dager siden også PTSD lagt til min "glade liste" siden jeg, spesielt i tyngre perioder, sliter mye med bl.annet flashbacks, skepsis til omverdenen, isolasjon og misoppfattelse av tid pga en rekke overgrep som fant sted i barndommen min. (Incest).

Det som har skjedd nå er at jeg før helgen avsluttet et opplegg jeg har vært i pga spiseforstyrrelsen da jeg ikke klarte følge opp kostliste og også å avstå fra selvskading som ikke er akseptert på institusjonen jeg var på. (Var i et opplegg hvor man er innlagt en uke og hjemme i tre uker pga at jeg har vært så mye på institusjon og ikke takler det lenger, og også for å unngå institusjonalisering). I avsluttende samtale skjønte psykologen min, pga unnvikende blikkontakt og uklare svar at jeg var suicidal og kalte inn en lege til samtalen. Men jeg hadde da i to uker planlagt å avslutte livet mitt, ville ikke bli stoppet, og stakk da jeg sa jeg skulle på do. Men jeg er også en person som ikke klarer avslutte med dårlig samvittighet som sterkeste følelse, noe jeg kjente ekstremt på etter å bare ha reist vekk fra samtalen og svarte til slutt på et anrop fra henne. Reiste tilbake og avtalte å bli værende over helga og skrev under på en kontrakt som bl.annet bestod av at jeg ikke skulle kutte meg. Dette ble mye vanskeligere for meg enn jeg hadde trodd, og på impuls da trangen var umulig for meg å holde ut lenger tok jeg en stor overdose tabletter. Jeg ble sint da jeg våknet opp igjen på sykehuset for at jeg fremdeles var i livet, skylling var det for sent for og kull nektet jeg drikke. Da jeg igjen våknet neste dag var all uro, trang til selvskading og planer om å begå suicid borte (fremdeles ønsket jeg at jeg heller var død), men bestemte meg for å virkelig prøve igjen. Jobbe hardt, være mer åpen for behandling igjen og forandre på hverdagen min som da kun hadde bestått av å ikke spise, overspise, inngå samfunnet og selvskading.
Jeg ble lagt inn på "frivillig tvang" på en akuttpost til observasjon for å sikre at dette ikke bare var et blaff etter utbruddet som kom med intoxet, men uroen har så godt som holdt seg vekke, har ikke blitt suicidal igjen, depresjonen virket som fløyet vekk og også flashbacksene har gitt seg.
Men dette gjør meg nå selvfølgelig skeptisk for jeg vet godt av erfaring at sånt blir ikke bare borte over natta, og i løpet av de fire dagene jeg var på den psykiatriske akuttposten kjente jeg bare mer og mer på den tomheten som er det eneste som er i meg nå, og jeg føler meg ikke i kontakt med følelsene mine på noe som helst vis lenger. Jeg bare er, og er fremdeles skuffet over at jeg våket opp igjen på sykehuset.
Jeg ble skrevet ut i dag og etter at jeg kom hjem kjenner jeg depresjonen krype over meg igjen. Jeg er sliten, jeg er lei behandling, jeg er sliten av behandling og har ei heller tro på at jeg kan behandles. Har i flere år følt meg som en lost case og ble også behandlet som det på institusjonen jeg har vært lengst på. (Der ble jeg kun sterkt medisinert og stengt inne på skjermet med fotfølging av to personer).
Jeg er har ikke blitt urolig etter hjemkomst siden jeg her kan kontrollere uroen på min måte, men trangen til selvskading banker på og planene mine om å spise regelmessig og mer igjen begynner å bli vage.
Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. (Har ikke suicidalplaner eller tanker om å begynne å planlegge igjen nå), men har ei heller tro på at jeg kan bli bedre og få et godt liv. Jeg har forsøkt mange typer behandling. Både forskjellige institusjoner, forskjellige terapiformer og mye gruppeterapi, medisinering og føler nå at jeg ikke har noe mer å prøve ut. Jeg er for mye og har for mye til at jeg vet hvordan det kan finnes en hjelp, en løsning som kan gjøre at livet blir enklere.

Dette ble veldig mye skriving, men det jeg da egentlig lurer på er om du har et råd til meg om hvordan jeg kan gå frem nå.
(Har tett oppfølging på dps her jeg bor nå, hvor jeg da har to individuelle samtaler i uka og en dag med gruppeterapi i en kunst og uttrykksgruppe).

På forhånd takk!

Innsendt av jente 26 år

Svar:

Hei jente på 26 år.

Du har slitt med forskjellig problematikk over flere år, og du har hatt gjentatte innleggelser i psykiatriske sykehusavdelinger samt somatiske sykehus for overdoser etc. I løpet av dine siste år har du fått tilskrevet ulike diagnoser innenfor psykisk helsevern, og disse strekker seg over alt fra personlighetsforstyrrelse til bipolar lidelse, anorexia/bulimia, depresjon, og nå også PTSD.

Hva tenker du selv om alle disse diagnosene? Diagnosene er beskrivelser av symptomer, og mange av symptomene i de ulike diagnosene du har går over i hverandre. En emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse høres ut til å være en riktig vurdering i forhold til deg ut fra all den dramatikken og ustabiliteten du beskriver fra ditt eget liv de siste årene.

Jeg lurer videre på om du bruker medikamenter, og hvor mange forskjellig sorter du i så fall tar. Dette er diskusjoner som du bør ta opp med de som er ansvarlig for den medisinske behandlingen som du mottar. Det er viktig at du selv begynner å ta tak i deg selv og din egen situasjon, slik at du kan begynne og bygge opp en annen måte å håndtere deg selv og dine problemer på. Du kan fortsette å skade deg selv (enten det er ved å la vær å spise/overspise, kutte deg selv, ta overdoser osv.) eller du kan bestemme deg for at du er nødt til å begynne og jobbe med deg selv og dine egne fokus. Å fokusere på nedstemthet, tristhet, negativitet osv. vil være med på å opprettholde et fokus på selvskading og selvmordstanker. Et fokus hvor du BESTEMMER deg for å jobbe med din egen positivitet, dine ressurser, dine ønsker og mål for framtida, dine sosiale ferdigheter, din vennekrets osv. vil gi deg et helt annet utgangspunkt for å ta tak i deg selv og dine problemstillinger.

Du har vært igjennom ulike former for behandling, og mye av dette har forhåpentligvis fungert godt for deg. Samtidig er det noen ganger slik at en person som får tildelt en hel rekke med diagnoser som skal forklare hvem personen er, blir passivisert av dette - og begynner å tenke at "det er ingenting jeg kan gjøre fordi jeg er jo bipolar eller jeg har jo en emosjonelt ustabil personlighet" osv. Dette tenker jeg er svært lite nyttig! Det er særdeles viktig at du begynner å se på deg selv som ansvarsbevisst og selvstendig i ditt eget liv, at du begynne å se på deg selv som en person som faktisk KAN gjøre noe med din egen situasjon, som KAN begynne og jobbe med å skape deg selv andre måter å forstå verden og deg selv på osv. Du kan VELGE å fortsette med å legge "skylden" for dine problemer på dine diagnoser, eller på den bakgrunnen du har, men du kan også velge å legge dette til side og å ta tak i din her-og-nå-situasjon på en annen måte enn det som har foregått de siste årene. Gjentatte innleggelser for intox osv. vil ikke være til noen hjelp.

Jeg håper at den behandleren du har i individualterapiene får til å jobbe sammen med deg på en måte som gjør at DU er den som leder behandlingen. At DU er den som kommer opp med temaene. At DU tar tak i deg selv på en aktiv og konstruktiv måte. At det ikke er behandleren som liksom driver behandlingsprosessen framover. Jeg har mange ganger sett at klienter nærmest velger å være helt passive i sin egen behandling, mens terapeuten forsøker å "redde" klienten fra et vanskelig liv. Dette er en tilnærming jeg ikke har noen tro på. Men jeg har derimot stor tro på de tilfellene er klienten selv tar en viktig avgjørelse for seg selv og sin egen framtid, hvor personen bestemmer seg for at "jeg vil ikke ha det slik som det har vært de siste årene". Det betyr selvsagt ikke at det vil bli lett eller enkelt, men det er i alle fall en aktiv bestemmelse om at en ønsker å jobbe med seg selv på en annen måte enn en har gjort så langt.

Mange har brukt år av sine liv til å fokusere på negativitet, på sykdom, på problemer, på selvmordstanker og selvmordsforsøk. Dette fører ofte til at en går seg grundig fast i en negativ tankespiral. Denne kan brytes, men det krever at personen selv er villig til å bryte denne spiralen. Det betyr også at en tar en avgjørelse/bestemmelse om at en ikke skal skade seg selv, at en ikke skal ta overdoser når en føler seg nedstemt og oppgitt, men at en da heller legger seg, trener, skriver brev, går tur osv. slik at behovet for å skade seg går over. Det VIL nemlig gå over til slutt, men det er KUN personen selv som kan ta et slikt valg. Det vil også kunne være viktig å signalisere et slikt valg også til behandlerne som en har - da disse også har gått seg til i en eller annen form for forventning om at du kommer til å skade deg før eller siden (ut fra at du allerede har gjort dette så mange ganger allerede). Jeg tenker at du IKKE ønsker å dø. Da hadde du tatt ditt liv for lenge siden. Du har derimot havnet i en ond sirkel av at dette er det du gjør for å forsøke og håndtere deg selv og dine problemer. Men - som du nok selv har oppdaget, så har ikke dette ført til en spesiell framgang.

Jeg håper at du vil ta mot til deg og bestemme deg for at du vil ha en annen vinkling i ditt eget liv. Dette kan du begynne og jobbe med sammen med din terapeut. Ingen kan ta disse valgene for deg, men du kan SELV bestemme deg for dette. Uansett hvilke diagnoser du har fått, så har du et eget ansvar for deg selv og ditt eget liv. Ikke la den som utsatte deg for overgrep være den som skal styre ditt liv i voksen alder. Ikke la de siste årene av svært svingende og ustabil væremåte bli en form for "slik er nå engang bare jeg"-stil. Det er DU som er den viktige i ditt liv, det er DU som skader deg selv, og det er derfor DU som må ta tak i dette på en annen måte.

Dette ER vanskelig - men husk at det er forskjell på om ting er vanskelige eller om de er umulige! I ditt tilfelle tenker jeg at det er vanskelig, blant annet ut fra at du har hatt det slik over så mange år. Men det betyr ikke at det ikke går å finne måter å håndtere seg selv og sine følelsler og problemer på. Se på ditt liv som en utfordring heller en som noe som er oppgitt! Du ER en god person, du HAR problemer, men du MÅ ikke ha det like vanskelig for alltid!

Du har hatt en veldig god og positiv periode siden høsten i fjor, og det er viktig at du fortsetter på denne. At det vil svinge med ned- og oppturer, er ikke det samme som at det ikke er verdt å jobbe for å skape nødvendige endringer. Jeg synes å høre at du er i god gang med å skape endringer i ditt eget liv, og dette er det verdt at du gjør. Det er du selv som må tillate deg en positiv utvikling! Det tenker jeg at du kan få til å gjøre, men da må du bestemme deg for å komme deg ut av den onde sirkelen som du synes å være i nå. Du HAR ressurser, tanker om framtiden, ønsker og drømmer som du kan jobbe mot. Det er viktig at du tar tak i disse! En terapeut kan være en støttespiller og samtalepartner for deg i en periode framover, mens du nettopp jobber med disse problemstillingene.

Lykke til framover! Ikke gi deg, selv om livet svinger seg ned i en grop med ujevne mellomrom. Så lenge du bestemmer deg for at du ikke skal ta ditt eget liv, men gjøre andre ting for å hjelpe deg selv i vanskelige situasjoner, så vil du også kunne legge vekk det negative fokuset som du har hatt over mange år nå. Det vil ta tid å lære seg dette, men du kan godt få det til. Det handler om å ta et aktivt valg på vegne av seg selv og sin egen utvikling.

Med hilsen psykologen

< Tilbake