Dette spørsmålet ble stilt 2.3.2010 og ble besvart 9.3.2010.

Spørsmål:

Hei
Først vil jeg bare si at dere har en fantastisk side, som har hjulpet meg masse.

For snart 12 år siden, da jeg var 4 år gammel, døde moren min brått. ingen vet årsaken. Jeg tror at det kan være en av årsaken hvorfor jeg er så veldig deprimert og lei meg.

I de siste månedene har jeg vært veldig deprimert. Jeg har store humørsvingninger, noe som går ut over mine venner. de kan si " hvorfor er du så jævlig sur?" da blir jeg sint, og veldig lei meg. For jeg vet at de har ikke anelse om hvordan det er å ha mistet moren sin. Men jeg er ikke den personen som opner seg for myte over problemene mine.

Jeg er veldig følsom: Når noen sier ordet "mor" kan jeg bli veldig lei meg, og bare få lyst til å springe bort. Det kommer liksom så mange tanker om hvordan JEG ville hatt det dersom hun i dag levde. hvordan ville hun sett ut, hvordan ville hun oppført seg? Jeg har tusenvis av spørsmål som jeg aldri noen gang vil komme til å få svar på.

Om kveldene før jeg skal sove, må jeg helst grine meg i søvn (men då er det virkelig dårlige dager), men griner MYE. Jeg har en fotoalbum som jeg ser i hver kveld. Det er bildet fra da mor og far giftet seg. Når jeg ser på dem, tenker jeg på hvordan livet mitt ville ha vært om hun levde. jeg tenker på "dumme" ting som; hva farge ville den veggen ha vært. Kunne hun ha gjort noe for at skolen hadde vært annerledes. hva slags biler hadde vi hatt osv. "syke spørsmål" som jeg kaller det. Jeg tenker også på hvordan ville far ha vært?

Idag har han samboer, og de har 2 barn i lag. Jeg liker de alle kjempe godt, men har aldri følt på noen måte at hun er "reserve mor". Jeg har også en bror på 17 som er min "virkelige". Jeg er ikke den personen som snakker med noen av disse personene dette som har skjedd med mor. Jeg snakker så vidt med broren min. Han er bare plagsom, og irriterende. Jeg tørr rett og slett ikke. jeg er redd for å såre de, eller gjør slik at de blir leie seg.

Jeg har gode venner, men ei spesiell som jeg setter utrolig masse pris på. Hun vet dette med depresjon, og forstår meg godt. Jeg kan snakke med hun om ALT. hun er alltid der for meg. Jeg har ingenting imot for å snakke med henne ang dette. men jeg tårer nesten aldri å ta det intiativet til å starte. jeg føler meg på en måte som om jeg "syter".

Jeg synes dette har gått for langt innpå meg. Jeg har til og med problemer med å følge med på skolen, og kommer nesten alltid trett og uopplagt inn til første time. Dette går ut over resultatene mine, noe som jeg misliker, siden det nå ikke er lenge til sommeren, og alle eksamenene.

Jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å få en lettere hverdag.

På forhånd, tusen takk for svar.

Mvh jente, 15 år

Svar:

Hei!

De tankene og følelsene du beskriver i forhold til moren din og sorgen og savnet etter henne er helt normale og vanlige å ha i en slik situasjon som det du er i. Ut fra det du forteller om her, så tenker jeg at du trenger å snakke med noen voksne som kjente henne da hun levde og som kan fortelle deg mer om henne. Du kan f.eks. snakke om dette med faren din, eller noen av venninnene til moren din eller noen av hennes slektninger. Hadde hun søsken, så kan du snakke med dem. Og hvis mormoren og morfaren din lever ennå, så kan du få dem til å fortelle om moren din. Ved å snakke med noen om dine tanker omkring moren din og tapet av henne og hva dette har gjort med livet ditt, så kan du bearbeide dette på en måte som gjør at det ikke fortsetter og plage deg i framtiden.

Slik du beskriver hverdagen din, sliter du med nedstemthet og tristhet langt ut over det som er knyttet til tapet av moren din. Situasjonen ligner på sånn som personer med depresjon har det. Ved  depresjon forverres alle triste tanker og hendelser slik at oppmerksomheten kretser ekstra mye omkring det som er negativt i livet.

For å få vite sikkert om det er depresjon du har eller om det er noe annet som er årsaken til det du sliter med, så er det nødvendg at du oppsøker lege. Depresjon kan ha flere årsaker, både fysiske og psykiske. Blant annet kan stoffskifteproblemer, blodmangel, underernæring og andre kroppslige tilstander føre til depresjon. Depresjon kan også forårsakes av psykiske sykdommer og langvarige psykiske og sosiale belastninger. Men mange ganger kommer bare depresjon uten at det er en konkret årsak til det.

Jeg kan her gi en generell beskrivelse av vanlige symptomer ved depresjon, så kan du se om det ligner på sånn som du har det: Noen av de vanligste symptomene på depresjon er søvnforstyrrelser (sove så lenge som helst uten å bli uthvilt eller stadige oppvåkninger eller problemer med å sovne) og dårlig matlyst. Når du er deprimert er det vanlig å være slapp, uopplagt, ha liten energi, bli fort sliten og føle at alt som skal gjøres er et ork og du blir fort sliten av hva som helst. Dette fører til at du trekker deg tilbake fra sosialt liv og mister interessen og gleden for ting du satte pris på og likte før.

Depresjon gjør deg likegyldig og du kan få en vond tomhetsfølelse av dette og føle at alt er meningsløst og at du blir lei av alt og alle og synes alt er kjedelig. Det et også vanlig med redusert konsentrasjonsevne og oppmerksomhetsvikt og det blir vanskelig å tenke klart. Selvfølelse og selvtilliten blir mindre og skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse kommer lett i mange sammenhenger. Dette gjør at du tenker veldig negativt og nedvurderende om deg selv. Da kommer selvbebreidelser og skyldfølelse og tanker om at du er mindre verd enn andre, at du er en byrde for andre, at det er noe galt med deg eller at ingen forstår deg eller at du ikke er så flink som andre eller at du er usynlig og at ingen bryr seg. Det er viktig at du husker at det er den nedstemte tilstanden din som fører til slike tanker hos deg.

Noen har det slik at gråten kommer lettere og oftere når de er deprimert og trist og tenker vonde tanker. Mange deprimerte blir overfølsomme og har kort lunte og blir fort irriterte. Resultatet av dette kan bli at en deprimert person ikke orker noe sosialt liv eller noen ganger oppfører seg dårlig overfor andre og blir sint, sur, bitter eller frekk.

Depresjonen påvirker i sterk grad hvordan du oppfatter både situasjoner og personer omkring deg. Generelt sett gjør depresjon at du ser det meste i et mer negativt lys og tolker det meste mer negativt enn det som det egentlig er grunnlag for å gjøre objektivt sett. Dette kan bl.a. føre til mange bekymringstanker. I en slik tilstand er det vanlig at det føles svært vanskelig å kommunisere med andre mennesker og du føler deg ensom, utenfor, og forlatt.

Depresjonen kan noen ganger føre til selvmordstanker fordi alt føles så utrolig slitsomt og vondt. Det er ganske vanlig å få tanker om selvmord når du har det så tungt og vanskelig at du ikke ser noen utvei til bedring av situasjonen. Dette er et uttrykk for at du ikke orker å ha det så vondt og smertefullt i livet og at du er fullstendig utmattet av alt du tenker på og har å slite med. Når du får riktig hjelp og støtte til å endre situasjonen til det bedre, så kommer forsvinner selvmordstankene og du får lyst til å leve videre.

Det beste rådet jeg kan gi deg er at du snakker om dette med noen i din nærhet. Når du sliter så tungt i det daglige som du gjør, så er det alvorlig og du trenger hjelp slik at du kan få det bedre og lettere. Det er slik at alle problemer vokser seg større og verre jo mer du holder dem for deg selv og grubler alene. Du uttrykker deg jo godt skriftlig og gir her en god beskrivelse av det du sliter med. Så jeg foreslår at du viser det du har skrevet her til faren din, samboeren til faren din, helsesøster, en lærer, rådgiver eller en annen voksen du stoler på og ber om hjelp.

Du kan også kontakte fastlegen din og si du trenger hjelp. Legen kan helt sikkert gi deg nyttig hjelp i forhold til det du sliter med. I tillegg kan legen gi deg henvisning til psykolog eller annen behandler innen psykisk helsevern. Hvem som er fastlegen din får du vite på telefonnr. 81059500 eller ved å gå inn på Helfo. Der kan du også bytte fastlege hvis du vil det. Legen kan hjelpe deg med det du sliter med.

For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Mange som har det slik som deg synes det er vanskelig eller flaut å snakke om problemene sine eller de håper og bli sett, forstått og at noen skal skjønne hva de sliter med og tilby hjelp og støtte. Det er med dette som med andre ting; alt går bedre med litt trening. Jo mer du tar sjansen på å hoppe i det og snakke om det du sliter med, jo lettere blir det etterhvert. Vær tålmodig med både deg selv og hjelperen, så går samtalen greiere når dere øver dere på å snakke sammen.

Dessverre er det ikke slik at foreldre, helsesøster, lærere, leger, familie, venner eller andre mennesker kan gjette hvordan andre har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Du kan som sagt begynne med å vise det du har skrevet her til en av foreldrene dine, rådgiver, helsesøster, legen din og andre som skal hjelpe deg. Eller du kan skrive noe mer detaljert som dagboksnotater o.l. Slikt skriftlig materiale er til god nytte for hjelperen som skal sette seg inn i din situasjon.

Hos organisasjonen Mental Helse kan du også få nyttig informasjon om depresjon og psykisk helse generelt. Se mentalhelse.no. På nettsidene til Rådet for psykisk helse er det også mye og god informasjon. Se psykisk.no

Ikke gi opp! Skaff deg hjelp så kommer du til å få det bedre og lettere. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake