Dette spørsmålet ble stilt 24.8.2010 og ble besvart 31.8.2010.

Spørsmål:

hei :)
jeg har altid hadd problemer hjemme, foreldrene mine (mamma og stefar) kranglet hele tiden da jeg var liten og jeg var ofte redd, jeg ble mobbet på skolen og hadde en venninne som støttet meg (men ikke i alt, hun var veldig likegyldig i ting som skjedde, så fortalte henne nesten ingen ting) ingen viste noe om hva som skjedde hjemme og hva som skjedde med livet mitt, fortalte aldri noen ting til noen, når jeg var hjemme var jeg redd for at de skulle begynne og krangle, og på skolen var jeg redd for at de skulle mobbe meg..
jeg har gått å hadd den angsten om at noe skal skje, og følelsen av å være aleine og ikke ha noen å snakke med så lenge jeg kan huske.
da jeg var begynte jeg å snakke med ei dame på skolen (vet egendli ikke helt hvorfor, men det blei slik, også ble det slutt etter noen samtaler (klarte ikke å snakke, satt bare i løftet på skuldrene og ga utrykk for at jeg ikke ønsket hjelp)

siden jeg var liten har jeg vært veldig agresiv, hvis søstra mi ertet meg for en liten ting så kunne jeg eksplodere (bokstavelig talt) jeg slo å sparket og brølte og alt mulig rart, et slikt raserianfall kunne vare i flere timer, og for at jeg skulle prøve å ro meg ned så tok mamma og stefaren min tak i meg og lempet meg på rommet, mot min vilje, og da ble det bare enda verre, jeg begynte å kaste ting på døre, får de tok ut håndtaket på døre så jeg ikke skulle komme meg ut, (er dette egendli lovlig?) og jeg kunne som sakt holde på slik i flere timer, jeg husket nesten altid hva det var jeg hadde gjort og sakt, men sjelden hvorfor raserianfallet kom.
sommeren da jeg var 13 år hadde jeg mange raserianfall (flere å verre enn jeg noen gang har hatt) og mamma ga opp og ringte derfor til legen en kveld da jeg hadde raserianfall, også kom han får å snakke med meg, men jeg svarte ikke tilbake, satt bare å lot som jeg ikke hørte, og det merket jeg at proveserte legen veldig.
han gikk på stua og snakket med mamma, også husker jeg mamma komme på rommet mitt og sa at jeg måtte pakke litt for jeg skulle på sykehuset (!!!) har aldri vært så usikker og redd i hele mitt liv, hva skjedde? skjønte ingen ting, men begynte smått og pakke, (for jeg var redd for hva legen kom til å gjøre hvis jeg ble rabiat, hva hadde han kommet til å gjort?) men på sykehuset så sa jeg ikke stort og ble skrevet ut etter noen dager, også gikk jeg til psykolog, men det ble også brått slutt.

det at jeg ble innlagt den gangen, ble jeg da tvangsinnlagt? hadde også truet med selvmord, men hadde sakt at det bare var på tull (men det var det egendli ikke).

jeg har tenkt masse på dette i ettertid og jeg trur jeg har funnet ut hvorfor disse raserianfallene kom, jeg hadde så mye å tenke på, var så lei og sint så da jeg ble terget så klarte jeg ikke mere og bare eksploderte. kan dette være mulig?

jeg er nå 18 år og sliter veldig, det går i bølger, men nå i det siste har det vært egendli veldig ille, jeg har selvmordstanker ganske ofte, og blir fort lei meg, jeg har fått snakket ut med ei venninne om noe, men ikke alt, det er så tongt å bære på alt dette. hva kan jeg gjøre?
det eneste som holder nede på jorden er mine små søsken som jeg elsker over alt på jord.

jeg føler meg misslykket og alt slikt, har ingen gode venner som jeg virkelig kan snakke med og stoler 100% av erfaring så blir det vanskelig.

jeg har tvangstanker også, når jeg trykker på en knapp på tastaturet så er det et mønster, jeg lager en rytme inni meg som varer en liten stund, også må jeg holde den rytmen, men problemet der er at den kan gå om igjen naturlig.
også når jeg går på fortauet må jeg passe meg for strekene, det er veldig vanskelig, og jeg prøver å holde det skjult.

også blunker jeg ofte, jeg er litt langsynt og skjeler og hadde briller før (men trenger de ikke lengre). hvis jeg ikke blunker så blir øynene mine liksom så tørre og svir nesten, så da må jeg blunke. det er ofte slik vis jeg er trøtt eller i dårlig humør og slikt.

dette bli litt lengre enn jeg hadde tenkt, men håper virkelig på svar, dette er veldig viktig for meg at jeg får råd og svar på, det har plaget meg LENGE :(

klem lille missdannete meg som ikke har noe her på jorden å gjøre egendlig :(

Innsendt av jente 18 år

Svar:

Hei.

Du beskriver en vanskelig oppvekst med mange konflikter hjemme og mobbing på skolen. I tillegg beskriver du deg selv som en person som alltid har slitt med aggresjon, noe som også sikkert har ført til mange vonde opplevelser. I forhold til de tilfellene der du beskriver at din mor og stefar stengte deg inne på rommet ditt og tok ut håndtaket på døren, er dette ingen ønskelig situasjonman men ulovlig er det ikke. Vil tro di mor og stefar gjorde dette i fortvilelse siden de ikke fikk roet deg ned, og at de ikke så andre muligheter å reagerer på under dine raserianfall.

Du nevner at din mor i sin fortvilelse ringte legen under et av dine raserianfall da du var 13 år. Det er forståelig at du ble svært redd og usikker da du ble innlagt på sykehus mot din vilje i så ung alder. Hva legen hadde gjort dersom du ikke hadde pakket frivillig er jeg usikker på. Dette ville vært noe avhengig av situasjonen og deg. Dersom legen hadde vurdert at kriteriene for tvangsinnleggelse var til stede og din mor hadde ønsket en tvangsinnleggelse, kunne legen lagt deg inn på tvangsparagraf (dette gjelder for eksempel under alvorlig selvmordsfare). Slik det høres ut fra det du skriver var den innleggelsen du snakker om en frivillig innleggelse.

Hvorfor raserianfallene dine kom er vanskelig å si noe sikkert om. Sinne er en følelse alle mennesker sliter med i ulike grad, og det er noe mennesker "lever ut" på ulike vis.  Alle har også noe kontroll over hva de gjør når de er sinte.  Slik du beskriver det reagerte du med voldsom utagering på omgivelsene. Hva som gjorde at du reagerte på den måten er usikkert, men er trolig en blanding av noe manglende slevkontroll  og viljestyrte tillærte handlingsmønster. At du slet så med sinne er som sagt usikkert, men en betydelig medviskende faktor er nok at du opplevde din livssituasjon som så vanskelig og frustrerende.

Du er nå 18 år og sliter fortsatt med humørsvingninger. Det høres ut som du nå reagerer med tristhet og selvmordstanker i større grad enn sinne. Du har fortsatt ikke så mange å dele dine tanker med og føler du i stor grad sliter alene (slik du alltid har gjort). Heldigvis har du småsøsken du elsker over alt på  jord og som gjør livet verdt å leve uansett hvor tungt du ellers har det.

Du sliter nå med følelse av mislykkethet og savner gode venner, du har selvmordstanker og føler ikek du har noen du kan stole fullt ut på, snakke med og søke råd om dine vansker hos.Du beskriver også at du har utviklet  en del tvangshandlinger og at du sliter med tørre øyne. Du sier videre at alle dine minner og vansker har plaget deg lenge, og du ønsker råd og hjelp til hva du kan gjøre. Mitt råd i så måte er at du oppsøker fastlegen din og ber om en henvisning til nærmeste psykiatriske poliklinikk. Du har slitt med ulike psykiske vansker over langt tid, og jeg tror du kan ha nytte av å snakke med en profesjonell behandler. På psykiatrisk poliklinikk vil du komme i kontakt med en psykolog eller annen terapeut som har kunnskap og erfaring i å hjelpe mennesker som sliter med ulike følelsesmessige vansker. Den behandler du treffer har taushetsplikt og er en person du kan stole helt på. Du har vært alene med dine vansker i mange år, og jeg tror som sagt du vil kunne ha god nytte av å snakke ut om ting og få hjelp til å tenke over din livsituasjon og til å se hva du kan jobbe med for å bedre din livssituasjon. Du har slitt i mange år alene uten å klare å løse vanskene dine, men det er aldri forsent å søke hjelp. Du er nå blitt 18 år og innser at du trenger hjelp, og du er motivert for å jobbe med å overkomme det som er vanskelig. Dette er det beste utgangspunkt for å få til en forandring, og stiller du deg åpen for råd og hjelp er det god hjelp å få.

Lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake