Dette spørsmålet ble stilt 8.3.2010 og ble besvart 9.3.2010.

Spørsmål:

Hei.
Veit egentlig ikke hvorfor jeg skriver/spør om det jeg nå etter hvert blir til å spørre om men det får så være. Er for lei til å egentlig bry meg noe mer.

Jeg mangler selvtillit og selvbildet mitt er mer eller mindre så langt på bunn som det kan være. Har vært slik siden jeg var liten og kan vell si at jeg ikke bryr meg stort lengre.
Har 3 venner og det er nok for meg. Er vell en av to grunner til at jeg fortsatt overbeviser meg selv til å holde ut og de er igjen de eneste som ikke gir opp meg.

De siste 2 årene har humøret mitt kunne snudd på minutter. Fra å smile, le og faktisk være glad har det dalt ned til det å planlegge hvordan jeg skal dø. Hvordan jeg skal utføre det. Men så klart. Hvorfor prøve noe jeg raskt fat ut var ganske vrient. Har vell ikke viljestyrken høyt nok til dette enda for å klare dette.

Jeg gråter ikke foran andre siden jeg har klart å snu det til å være en svakhet (dette gjelder forsåvitt meg selv og ingen andre). Jeg har ingen problemer med at andre gråter, det får meg bare til å ville prøve å hjelpe.
Følelser generelt er vrient for meg å vise og snakke om. Blir bare anspent, nervøs (starter og skjelve og stemmen svikter).
Kan vell si at jeg på et vis føler en konstant tomhet i meg.
Burde vell også nevne det at jeg føler skyld om jeg er glad i over lengre tid.

Jeg liker ikke å være rundt mye mennesker. Føler meg paranoid og ønsker bare å synke under jorden eller å være usynlig. Føler at alle ser ned på meg.

Jeg klarer heller ikke holde mye blikk-kontakt med mennesker mer enn noen minutter uten å føle meg rar, dum. Føler meg bare ukomfortabel hvis jeg må gjøre dette.

Jeg har slitt og sliter vell enda med selvskading. Dette har jeg forsåvitt klart å hold skjult inntil nylig da en venn oppdaget dette og deretter stilte noen spørsmål som jeg da løy på. Svaret hun fikk var noe sånt som "det er ingenting". Husker ikke helt.

Jeg har vært til en "midlertidig" psykolog, noe som ikke hjalp stort siden jeg raskt fant ut at det bare var å virke positiv, smile og late som jeg hadde det bedre. Det funket. Fikk ikke stilt mange spørsmål på grunn av dette. Ønsket vell å unngå dette fordi jeg ikke klarer å stole nok på andre. Er vell derfor jeg er så pass klar over det som skjer rundt meg og derfor alt dette våset. Går ikke til psykologen lengre.

Jeg har lest noe om bipolar lidelse og borderline syndrom mener jeg det het. Veit ikke heilt hva jeg skal tro om det. Jeg veit jeg sliter med sterke depresjoner (fra hva psykologen fortalte) men veit ikke om noe av dette er noe jeg skulle nevne.

Jeg merker også at jeg har en tendens til å endre personlighet rundt mennesker. Jeg ser ann personene og deres oppførsel og går ut i fra det men for det meste holder jeg meg stille og prøver å unngå oppmerksomhet enda jeg ønsker at jeg kunne klare prate mere. Er som en sperre i meg som hindrer dette.

Beklager dette lange brevet men håper forsåvitt på svar.
Noe skyldes vell alkoholen og resten om den i det hele gir effekt.. paracet. Fikk sakt det jeg skulle i det minste
Mulig svaret kunne ha hjulpet meg noe videre.
Takk.

Innsendt av jente 21 år

Svar:

Hei

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på siden du ikke stiller noen konkret spørsmål her. Men jeg leser ut fra ditt innelegg her, og er enig med psykologen du gikk til, at det hørtes ut som du (i hvertfall periodevis) sliter med depresjoner og mye depressivt innhold. Du beskriver her at du sliter med mange affektive svingninger, fra å smile og le til en tilstand med av depressiv karakter hvor du oppgir at du har tanker om selvmord. Du forteller også her om manglende selvtillit og selvfølelse, vansker med å ta dine følelser på alvor (ofte kalt å ha en "maske på"), opplevelse av tomhet, skyldfølelse når positive/gode følelse, sosial paranoiditet, sosial unngåelseatferd og selvskadingsatferd.

Du skriver her om at du har lest om både Bipolar lidelse og det du kaller Borderline syndrom (det som i dag kalles Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse). Jeg kan dessverre ikke svare deg på om du sliter med en av disse lidelsene, siden jeg vet lite om deg og da dette mediet ikke er egnet til å stille diagnoser. Men jeg leser her at du sliter med mye ustabilitet i ditt liv i dag når det gjelder følelsemessige svingninger og tanker om deg selv i relasjon til andre mennesker. Ut fra det du forteller om deg selv så kan det tenkes at begge diagnoser kan være beskrivende for deg, men dette kan som sagt ikke jeg ta stilling til her i dette mediet. Det kreves en grundig utredning og vurdering for å eventuelt konkludere med en av disse diagnosene.

Det er mulig å ha flere psykiatriske diagnoser samtidig og det er mulig å ha både emosjonelt ustabil lidelse og bipolar lidelse. Det finnes ikke medisiner mot personlighetsforstyrrelser, men det finnes effektive medisiner for bipolar lidelse. Rusmidler vil alltid forverre slike psykiske lidelser som det her er snakk om, så det er å anbefale at vedkommende i størst mulig grad holder seg unna rus. Men det er ikke sikkert at vedkommende er istand til å kontrollere følelsessvingningen sine selv om han/hun holder seg unna rus. Det er en mulighet for at lidelsen er arvelig, men ikke sikkert at dette går i arv.

Jeg tenker at du har behov for en utredning/vurdering og ikke minst behandling/hjelp med det du sliter med. Jeg tenker vel at hjelp og behandling er det viktigste for deg, slik at du kan få det bedre og mer stabilt med deg selv på sikt. I den forbindelse er diagnostisering viktig, fordi den setter føringer på hvilke behandling man initierer (både psykologisk og medikamentelt). Jeg leser her at du har behov for å lære deg å håndtere og akseptere dine følelser på andre måter enn du gjør i dag. Du har behov for å jobbe med å uttrykke dine følelser på andre måter enn gjennom selvskading og at du bruker en "maske" for å skjule dine følelser. Det å ikke ta sine følelser på alvor medfører ofte at man opplever slike affektive svingninger som du beskriver her, og jeg anbefaler deg derfor til å ta deg selv på alvor og skaffe deg hjelp hos en psykolog igjen.

Når det er sagt så tenker jeg at det er viktig å presisere at det er mye forskjellig som kan føre til perioder med emosjonell ustabilitet. Alle mennesker fungerer emosjonelt ustabilt i forbindelse med sorg, kriser, vold, traumer, etc, og i de turbulente tenårene er det mange som kan kjenne seg mye igjen i en del av dette raskt skiftende og til dels desperate reaksjonsmønsteret preget av ustabilitet i følelser, mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og i humør. Jeg skal liste opp noen typiske kjennetegn:

* Desperat opptatthet av å slippe å føle seg forlatt. Det kan føre til at man lett kommer i konflikt med venner og kjærester og omsorgspersoner.
* Svart-hvitt-syn på tilværelsen. Man prøver å holde ved like et hvitt syn på livet og på andre mennesker. Det kan føre til at man ikke legger merke til de negative trekkene til en kjæreste f.eks. Men hvis noen ikke oppfører seg bra, eller hvis man opplever noe vondt, så snur liksom alt seg, på et blunk, inni tankene og følelsene til den som har emosjonelt ustabil personlighet. Da blir alt bare svart, og den personen man tidligere nærmest forgudet, ser man nå bare negative egenskaper ved.
* Identitetsforvirring. Plutselig forandrer man helt klesstil, frisyre, væremåte, meninger, fremtidsplaner, holdninger. Man skifter f.eks ut fra hvem man er sammen med. Selvfølelsen blir liksom en slags rolle man kan klistre på seg når man er sammen med andre. Er man alene, blir det straks vanskelig.
* Impulsivitet, f.eks i forbindelse med shopping, sex, bruk av rusmidler, uforsvarlig kjøring, nasking, overspising, selvskading, selvmordsforsøk.
* Affektiv ustabilitet. Plutselige anfall av voldsomme, ubehagelige følelser (ulystfølelse, irritasjon, redsel, bunnløs fortvilelse, håpløshetstenking) Disse episodene varer i noen timer eller maks noen dager.
* Konstant følelse av tomhet (så lenge man ikke distraherer seg selv med andres selskap eller holder på med en aktivitet)
* Vansker med å kontrollere sinne, f.eks eksplosivt humør, hyppige sinneutbrudd, fysiske slagsmål.
* Forbigående forfølgelsestanker og eventuelt dissosiative symptomer

Men du skriver her at du har slitt over mange år med ustabilitet i ditt følelsesliv og selvbilde, og jeg tenker vel derfor at det høres ut som det du sliter med i dag ikke kan forklares ut fra midlertidigeungdomsproblemer". Jeg tenker derfor at det er viktig at du skaffer deg hjelp og jeg er sikker på at en psykolog kan hjelpe deg og f.eks lære deg måter å øve på symptombeherskelse (kognitiv terapi), hjelpe deg å kartlegge hvilke typer livsstress som virker utløsende for deg, hjelpe deg å uttrykke deg i følelseskommunikasjonen og hjelpe deg til å håndtere dine vanskelige følelser og tanker på andre måter enn gjennom selvskading og unngåelse. Jeg anbefaler deg derfor til å ta deg selv på alvor og snakke med legen din om det du sliter med. Legen kan henvise deg påny til en psykolog hvor du kan få hjelp til å få det mer stabilt med deg selv på sikt. Hvem som er fastlegen din får du vite på telefonnr. 81059500 eller ved å gå inn på Helfo.no. Legen hjelper deg å finne ut hva det du sliter med kan være og hva som gjør alt dette. Hvis du synes det er vanskelig å forklare alt om hva du sliter med til de som skal hjelpe deg, så kan du begynne med og vise han/hun det du har skrevet her.

Jeg håper at mine tanker er til hjelp for deg og ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake