Dette spørsmålet ble stilt 3.3.2010 og ble besvart 5.3.2010.

Spørsmål:

Hei

Jeg vokste opp med en mor som var psykopat, en far som var narkoman, en onkel (som bodde sammen med oss) som banka meg og når jeg blei lempet bort til bestemoren min så fikk jeg høre hvor lite jeg var verd...

Pappa ble ettervært avrusa og flyttet vekk med meg, han fant seg da ei kjerring. Han ene som jobbet hos henne begynte å misbruke meg sexuelt, og det pågikk i 6år før jeg endelig turte å fortelle hva som hadde skjedd til en voksen.

Jeg fortalte da absolutt ALT som hadde skjedd, og til den tid så hadde jeg klart å holde alt bak meg. Bare skyve det unna på en måte. Men etter at jeg fortalte det så har alt bare blitt verre og verre.

Jeg har spilt at alt er så himla greit, jobber, har hund som jeg trener aktivt med og egen leilighet. Men jeg går bare på reserver, er så konstant sliten, det gjør vondt å stå opp om morgenen, jeg står og griner i dusjen for det er så tungt og jeg gruer meg sånn til dagen som kommer.

Hver eneste dag så sier folk til meg at jeg er så sterk, og at de ikke skjønner hvordan jeg klarer å komme meg igjennom dagene. Hvordan i all verden jeg fremdeles kan stå på to bein, hvordan jeg i det hele tatt lever..

Men tingen er det at jeg vil ikke leve mer. Jeg vil bare dø, gi opp alt. Fortiden gjør så vondt, den spiser meg opp. Jeg vil bare leve videre, prøver og tenke at det er fortid. Men det går bare ikke, det kommer og tar meg. Gir meg angstanfall på nettene, gir meg smerter i nakken og magen. Jeg er konstant redd, jeg er deprisiv. Jeg vil generelt sett ikke mer, klarer ikke de mørke tankene. Klarer ikke livet...

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Klarer ikke å fortelle alle sammen at jeg ikke er så sterk som de tror =(

Vet ikke hvor jeg vil hen med dette.. følte bare for å skrive det =/

Innsendt av jente 18 år
(redigert)

Svar:

Hei jente på 18 år.

Det er mange vanskelig hendelser og opplevelser du har bak deg. Din depressive reaksjon nå henger nok helt klart sammen med de ulike påkjenningene som du har vært påført. Dette er i så fall en naturlig reaksjon på en vanskelig oppvekst som igjen har vært preget av ulike traumatiske hendelser (rusmisbruk hos far, psykisk syk mor, seksuelt misbruk fra en mann over år etc.).

Men - det at du har det vanskelig nå, at du sliter med å finne tak i hvem du selv er, hvem du ønsker å være, hvordan din egen framtid kan se ut, betyr ikke at du MÅ ha det like vanskelig for alltid! Det er fullt mulig for deg å påse at du får hjelp til å bearbeide de ulike problemstillingene som du beskriver her, slik at du kan komme deg videre i din egen utvikling.

Jeg råder deg på det sterkeste til å oppsøke hjelp fra din fastlege. Legen kan henvise deg til utredning og behandling hos en psykolog eller annen terapeut innenfor psykisk helsevern. Dette kan være et meget godt tilbud for deg med den bakgrunnen du beskriver her. Å gå rundt alene med mange ulike og sammensatte problemstillinger, er ikke lurt. Selv om du kanskje tenker at du ikke vil få til å snakke om deg selv og dine opplevelser, så tenker jeg at dette kan være til stor hjelp for deg. Det å tillate seg selv å få sortert i sine egne opplevelser, kan gi deg et langt bedre utgangspunkt for å finne tak i hvem du selv og er hvem du vil være i ditt eget liv. Du har vært preget av mange andre som du har hatt rundt deg, men nå er du kommet til et punkt i ditt liv hvor det er viktig at du tillater deg å fokusere på deg selv, dine egne ressurser og din egen framtid! Det er du fullt ut verdt!

Det å fortelle til folk rundt seg at en har det vanskelig, kan være tungt for mange. De aller fleste lar være å fortelle, og svarer heller at de har det bra. På den måten er det også vanlig at vi mennesker "tar på oss en maske" hvor vi framstiller oss selv på en annen måte enn slik vi egentlig har det. Dette er både naturlig og ikke minst fornuftig. Ingen har godt av å fortelle om sin "egentlig" verden til alle en har rundt seg. Det ville ikke være gunstig for ens egen del. Men det er likevel viktig at en kan være ærlig på noe. At en kan si at en er i en tung periode, uten at en utbroderer hva dette handler om. At en kan si at en føler seg sliten og utafor, men at en ikke ønsker å diskutere dette med de andre. På den måten kan en få signalisert at en har det vanskelig, men at en ikke ønsker å fortelle om seg selv og sine innerste følelser til alle og enhver. Samtidig tenker jeg at du på den måten også kan få oppmerksomhet og omsorg fra noen av de du har rundt deg i den perioden som du er i nå.

Jeg råder deg som sagt til å ta tak i disse problemstillingene, og at du tar kontakt med din fastlege slik at du kan bli henvist til en psykolog eller annen terapeut. De problemstillingene som du sliter med, er fullt mulig å få hjelp til å sortere i slik at du kan finne ut av hva som skal til for at du skal kunne få det bedre med deg selv. Slik jobbing er verdt å investere tid og energi på, da det handler om deg selv og din egen framtid!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake