Dette spørsmålet ble stilt 9.3.2010 og ble besvart 12.3.2010.

Spørsmål:

Hei, jeg er ei jente på 20 år og som har slitt med depresjon og selvskading i noen år nå. Mitt prolem er at selv om jeg vet at det er en del ting i min barndom som gjør at jeg blir deprimert har jeg ikke vist den store grunnen, den mørke avgrunnen som har gitt meg så mye smerte alle disse årene. Jeg har vel så å si ikke husket. Men nå har mye av det jeg har "glemt" kommet tilbake til meg gjennom flashbacks og mareritt. Det har alltid vært der, men bare gjennom følelser og en stor smerte. Men nå vet jeg, og jeg sitter igjen med fortvilelsen og et knust sinn. Jeg ble voldtatt og misbrukt av en mann jeg ikke kjenner da jeg var 9 år.
Når jeg første gang kom inn i psykitjenesten fikk jeg spørsmål om jeg noen gang hadde vært utsatt for noe seksuell misbruk, og svaret mitt har alltid vært nei, og det har vært stilt flere ganger. Men nå husker jeg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for på papiret står det jo at det er ikke vært historie av seksuell misbruk. Jeg er redd for å bli sett på som en løgner hvis jeg sier noe nå. Hva jeg ikke forstår er hvordan dette "monsteret" kunne ha vært glemt så lenge og kommer tilbake nå. Hva er årsaken for at jeg har "glemt" det?

Inn på et annet tema. Jeg lurer på om jeg begynner å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg har begynt å telle kalorier i alt jeg eter og er blitt veldig opptatt av å ete "riktig", men etter hvert måltid og snacks jeg eter får jeg skyldfølelse og et hat mot meg selv uten like. Noen dager prøver jeg å ete så lite som mulig, oftest bare frokost og middag, men jeg blir ikke fornøyd selv når jeg eter sunt og lite. Mens andre dager kan jeg hive i meg mye crap, men som oftest ender det i doskåla, og hvis ikke føler jeg meg elendi i mange dager og selvskadingen min bruker å gå over stokk å stein. Andre ganger går maten i doskåla selv om jeg ikke spiser dårlig mat eller mye. Hva skal jeg gjøre med dette? Hva er dette egentlig?

Hilsen jente 20

Svar:

Hei jente på 20 år.

Enkelte mennesker kan oppleve seksuelle overgrep (eller andre traumer) som så vanskelig at de rett og slett kutter dette ut av sin egen bevissthet (fortrenger det som har skjedd). Det er antakeligvis dette som har skjedd hos deg. Den voldtekten som du ble utsatt for har vært så vanskelig, at ditt sinn har valgt å trenge dette vekk fra din egen oppmerksomhet. Nå har antakeligvis tiden kommet for at du er klar til å begynne og jobbe med akkurat dette, slik at du kan få hjelp til å legge dette bak deg.

Du skriver at du "lurer på om du begynner å utvikle en spiseforstyrrelse". Dette er noe du kan ta et valg i forhold til. Du beskriver helt klart at du ikke har et sunt forhold til matinntak, og dette er ikke lurt å fortsette med. Alle voksne mennesker er klar over at vi har behov for et jevnt inntak av mat og ernæring daglig, og at det er viktig å ha et sunt kosthold. Det er ikke slik at en spiseforstyrrelsesproblematikk uten videre "bare kommer" - dette er noe du kan være med å styre. Det samme gjelder også din selvskading. Selvskading (enten dette er ved å utvikle spiseproblematikk eller det handler om å påføre seg skader etc.) er noe som handler om å ta kontroll, og det handler om bevisste valg. For å klare og slutte med selvskading, så må en ta et aktivt valg om å slutte. Det er viktig at en tar et slikt aktivt valg, slik at en kan begynne og jobbe for å finne alternative måter å uttrykke seg selv på.

Jeg håper at du vil ta kontakt med en terapeut slik at du kan få jobbet med deg selv, de opplevelsene du har bak deg, og slik at du kan skape nødvendige endringer i din egen måte å forholde deg til deg selv og problemene på. Det er viktig at du tar tak i deg selv og dine problemer slik at du kan begynne og jobbe deg ut av dette. Du kan ha et langt og godt liv foran deg, og da er det viktig at du kan tillate deg selv å legge enkelte vanskelige opplevelser bak deg. For å komme i kontakt med en terapeut (hvis du ikke allerede har en slik kontakt), så må du innom din fastlege slik at denne kan henvise deg til samtaleterapi (eller annen terapi).

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake