Dette spørsmålet ble stilt 30.8.2010 og ble besvart 6.9.2010.

Spørsmål:

Hei!

Jeg sliter lit med følelser, blir ofte veldig engstelig. Skal ikke mye til for det. Og jeg er litt paranoid.. tror av og til at noen følger etter meg, at folk kan lese tankene mine, og at jeg lever i en slags drøm.

Og mamma vet at jeg er mye lei meg og blir enkelt sint.. Og når jeg for eksempel spør om jeg gå opp på taket, for det er veldig gøy, så spørr hun foreksempel om jeg gjør det for å risikere livet mitt, eller om jeg vil ta livet av meg selv. Og de følelsene jeg sliter med blir ikke noe bedre når hun lurer på om jeg vil skade meg selv, når jeg bare vil ha det gøy! jeg er veldig redd for tannlegen, hadde før en tannlege som ikke var snill, og jeg opplevde noen skumle og fæle ting da. folk som holdt meg fast for at han skulle få se inn i munnen min og slikt. To-tre månder før jeg skal på helse sjekk, begynner jeg å bli redd. Og sånn to uker før, kan begynne å grine om kveldene. Og jeg gruer meg til å gå til skolen.

Det er har voldsom angst for er for eksempel: å skifte i garderoben på skolen, hele måneden er jeg redd for å blø igjennom når jeg har mensen, så det har endt med at jeg går med bind hele måneden. når jeg har mensen så går jeg med to natt binn hele tiden, og på skolen går jeg også med to, men må alikavel skifte før skolen er slutt. Jeg er engstelig for å være med i gym, jeg tørr ikke å være med. for jeg er i så dårlig form at jeg er redd for hva de vil tenke om meg. Jeg er redd for at jeg skal gjøre mitt beste i gym og få en toer som jeg har fått flere ganger jeg har gjort mitt beste. De sier at det er bare å begynne å trene, og så blir det lettere.. men jeg har ikke energi til å prøve. og nå glemte jeg gymtøy med vilje, var veldig lei meg hele dagen. og så fikk eg og flere aandre som hadde glemt nesten med melding hjem.. og eg fikk vanskelig heter med å puste. pusta for fort. holdt på å grine, og følte for å rive noe i stykker eller knekke en blyant. men da får jeg kjeft.

jeg er veldig redd for å være med stesøsteren min, for hun har slått meg flere ganger, eg veldig frekk og har alltid en negativ kommentar å komme med. pappa vet det ikke, han viste at det var sånn før. men han sa bare at jeg skulle si ifra, men da blir det bare værre.. også kommer vi alltid til å være uvenner.. så nå gruer eg meg hver gang eg skal til pappa.

har angst for mye mer og, men av og til blir jeg redd, sint og veldig lei meg uten å vite hvorfor.. jeg har problemer med å sovne.. klarer ikke å ligge i ro, er full i energi.. men er trøtt hele dagen til eg skal legge meg.. og selv etter en god natts søvn så er jeg veldig trøtt!

jeg spiser alltfor lite.. blir ikke sulten.. liker ikke grønnsaker, bare agurk. liker nesten ingen frukt.. er ikke så glad i fisk, brød, noe påleg.. liker bare rista brød med bare smørr og osteskive i ovnen.. og stemoren min klager av og til litt på at jeg spiser så lite.. og da når hun sier det puster eg for fort, blir ekstremt lei meg, får lyst til å skrike ut, slå til noen, og stikke av.. men det er ingen som ser noe..

jeg smiler ofte og ler, men som oftest tenkter jeg på alle problemene mine jeg har skrevet om..

ingen vet om alt dette.. det er et par som vet at jeg ofte er lei meg og redd, engstelig og sint.. men ikke om hvor forferdelig jeg har det når jeg er lei meg, redd, engstelig, sint osv.

det føles som om jeg kommer til å bli gal snart. som om alt faller i stykker av og til.

jeg liker ikke å være med folk, det hender at det blit gøy men som oftest er det bare fælt. jeg liker å være for meg selv uten å snakke med noen bortsett fra på msn.
Liker ikk å snakke.. og når jeg er med folk prøver jeg å unngå å snakke for jeg har en stor angst for å si noe feil eller "teit".. svarer som oftest ikke i klassen, er redd for å si feil.. liker ikke å lese høyt, jeg har regulering så folk sier av og til "hæ?" når jeg snakker.. og da blir jeg veldig lei meg og lar ver å si det på nytt.

jeg er veldig usosial og er ikke særlig glad i meg selv.
det virker som om nesten ingen vil være med meg..

mye av dette har vart lengre en et år.. noe begynte for noen måneder siden og har bare blitt værre.. men med stesøsteren min har vart i mange år. hun er like gammel som meg og vi deler et oppusset rom pappa og stemoren in brukte mye tid på.. så jeg tør ikke be om et eget rom.....................

Innsendt av jente 14 år

Svar:

Hei!

Det du beskriver her er tegn på at du sliter med problemer som er for strevsomme og vanskelige for deg å takle alene. Alle problemer, vanskelige følelser og bekymringstanker vokser seg større og verre jo mer du holder dem for deg selv og sliter alene med dem. Derfor er det beste rådet jeg kan gi deg at du oppsøker noen du kan snakke med om alt det du forteller om her.

Det er flott at du skriver inn hit. Dette er første skritt i riktig retning for å skaffe deg hjelp slik at situasjonen din kan endres til det bedre og du får det lettere i hverdagen. Det er også veldig bra at du har snakket med moren din om dette. Men det virker ikke som hun helt har forstått alvoret i situasjonen. Neste skritt som er nødvendig for at du skal få det bedre er at du viser det du har skrevet her til noen flere av de voksne du har omkring deg. Du kan skaffe deg hjelp ved å kontakte helsesøster, en lærer, rådgiver, en annen voksen du kan stole på. 

Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du får hjelp og støtte slik at situasjonen kan endres og du kan få det lettere i hverdagen. For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Mange som har det slik som deg synes det er vanskelig å snakke om problemene sine eller de håper og bli sett, forstått og at noen skal skjønne hva de sliter med og tilby hjelp og støtte. Det er med dette som med andre ting; alt går bedre med litt trening. Jo mer du tar sjansen på å hoppe i det og snakke om det du sliter med, jo lettere blir det etterhvert. Vær tålmodig med både deg selv og hjelperen, så går samtalen greiere når dere blir bedre kjent og øver dere på å snakke sammen.

Dessverre er det ikke slik at foreldre, lærere, leger, psykologer, behandlere, venner eller andre mennesker kan gjette hvordan andre har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Hvis du synes det er vanskelig å forklare alt muntlig, kan du som sagt begynne med å vise dem det du har skrevet her. Du kan også skrive flere notater om hvordan du har det. Slikt skriftlig materiale er et godt utgangspunkt for de som skal sette seg inn i din situasjon og være til hjelp for deg.

Hvis ingen blant de voksne du har omkring deg tar deg alvorlig og tar tak i situasjonen for å endre ting til det bedre for deg, så kan du oppsøke fastlegen din og be om hjelp. Hvem som er fastlegen din finner du ut ved å gå inn på Helfo eller du kan be helsesøster om hjelp til å bestille time hos legen. Legen kan helt sikkert hjelpe deg i forhold til det du sliter med og han/hun hjelper deg også å finne fram til eventuelt flere hjelpere du kan ha nytte av.

Mens du venter på annen hjelp kan du ringe Røde kors-telefonen for barn og unges på tlf.nr. 80033321. Der kan du være anonym og snakke med en voksen person om alle slags problemer. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20.

Du kommer til å få det bedre etter hvert når du får hjelp. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake