Dette spørsmålet ble stilt 24.8.2010 og ble besvart 31.8.2010.

Spørsmål:

Jeg vet ikke helt hva som foregår i hodet mitt noen ganger. Da Jeg var tolv/tretten år gammel begynte jeg å ''prate med meg selv'' i Hodet mitt, av en eller annen merkelig grunn på engelsk. I begynnelsen var det lett å holde styr på, men etterhvert tok liksom ''den andre stemmen'' mer overhånd kan man vel si. Jeg mistet kontrollen, og utviklet nærmest et ''forhold'' til denne ''stemmen'' (som alltså er mine egne tanker alltså) ''Vi'' Har ofte krangler, ''vi'' skriker til hverandre, men vi støtter også oppunder hverandre...eller meg da...okay jeg høres helt freaky ut nå..oog noen ganger føler jeg meg freaky, men det er som å ha en egen ''meg-venn'' der hele tiden.
Før dette med stemmen begynnte begynnte jeg å bli tristere og mer irritabel av meg...Jeg tenkte det var normalt ettersom jeg er i puberteten, er premenstruell osv. osv. Men jo verre dette ble, jo mer aktivble stemmen, og jo mer deprimert ble jeg. Noen år, frem til jeg var 15, var jeg bare deprimert hele tiden, ikke så voldsomt, og ikke så andre kunne se det, jeg bare gikk å bare på et svart hull inni meg hele tiden, og spilte normal. For å kunne takle dette å se normal ut, isolerte jeg meg selv veldi mye, unnskyldte meg med sykdom, husarbeid etc. jeg hørte mye(og da mener jeg mye)på musikk og skrev dagbok.
Men da jeg var Femten hadde jeg to perioder, med ca. et halvt års mellomrom, hvor jeg hadde et stort..''breakdown''.
Under disse to periodene med mine breakdown(begge var i ferier...derfor var jeg også veldi isolert fra andre, unntatt mine foreldre, men jeg holdt meg ''normal'' når de var tilstede) gikk jeg konstant med hodetelefoner og skrev dagbok flere ganger om dagen. etter dette var det mer eller mindre tilbake til normalen, men jeg følte meg litt bedre, jeg var blitt bedre ''venn'' meg ''stemmen min'' For en stund tilbake, et halvt år etter mitt siste ''breakdown'', da vi dro på sommerferie tilbake til det stede jeg hadde mitt første, og største, ''breakdown'' fikk jeg problem igjen, det kjentes ut som hele meg skulle knekke.
I dag søkte jeg rundt på nettet og fant frem til noen sider om dysmythia (på engelsk) og ''diagnostiserte'' meg selv med det. Jeg føler meg bedre når jeg tegner, skriver, synger, hører på musikk, eller holder på med dyr(hunder og hester spesielt). Men de gir bare kortvarig fred.
Jeg vet ikke lenger hvordan jeg snakker med folk om slike ting. jeg har i tillegg problemer noen ganger med ''stemmen'' fordi jeg nå har begynt å lage uttrykk og ''snakke med leppene'' (ikke si ordene høyt, men bevege leppene) når jeg snakker med ''stemmen'' min, noe jeg gjør nesten hele tiden nå for tiden.

Hvor kommer ''stemmen'' fra? Kan jeg bli kvitt den? jeg vet ikke om jeg klarer det følelsesmessig, det er som om den er en del av meg, uten den vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å holde ut. Hvordan kan jeg snakke med folk? Jeg vil ikke snakke med noen , det er problemet. Noen ganger lager jeg mine egne ''situationer'' i hodet om at noen ser at jeg skriker om hjelp, så jeg må jo ville snakke, men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.
Hva skal jeg gjøre?? Vær så snill...Hjelp meg...
Takk


Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei!

Du sier selv at "stemmen" er dine egne tanker; altså at den kommer fra din fantasi og kreative indre liv. Måten du beskriver den, som en samtalepartner, vitner om at dette ikke er en psykotisk ukontrollerbar forvirringstilstand, men en måte du mestrer dine vedvarende stemningsproblemer.

Jeg ser på det som store personlige ressurser at du skaper deg tankeflyt og forsøker å motvirke stemningsproblemer vha musikk og dagbokskriving og indre dialoger med deg selv og med ditt Sjybertaktige alter ego (som i historiene om Albert Åberg). Samtidig ser jeg at du har et utviklingspotensiale i det å klare å uttrykke essensen i dine indre dialoger overfor mennesker du har tillit til og som kjenner omsorg for deg.

Du er inne på dette selv, at du både ønsker klare å snakke om hvordan du har det med noen andre enn deg selv, og at du samtidig kjenner motstand mot å våge det. Det er sikkert flere årsaker til at du har valgt å gjemme deg bort og skjerme deg for andres innsyn i ditt følelsesliv. Hvis du skal klare å forebygge mot ensomhetsproblemer og bryte med det reaksjonsmønsteret som opprettholder tendensen til isolasjon, så kan det være lurt å finne en profesjonell samtalepartner utenfor familien din; noen som du vet at du ikke trenger å ta noe hensyn til, og hvor det ikke oppstår uoversiktlige konsekvenser og reaksjoner på snakkingen din. Mitt råd er altså at du finner deg et trygt snakkerom som er beskyttet av taushetsplikt.

Det er gratis for alle under atten å gå til psykolog på BUP. Fra man er seksten år bestemmer man dessuten selv over journalinnsynet. Det betyr at de på BUP ikke kan si noe til andre om det at du går der til samtaler, eller om det du snakker om der (med mindre du selv ber behandleren din om hjelp til å fortelle til foreldre eller andre om bestemte ting). Du har mao full kontroll på dine personopplysninger, og du kan stole på taushetsplikten. Her er en bra link om om Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP)
http://www.bupungdom.no/

Her finner du en oversikt over BUPer i Norge, fordelt på fylker.
http://www.nfbui.no/medlemmer.htm

For å komme til BUP, kan du be fastlegen din om å skrive en henvisning. Fastlegen din har også taushetsplikt. Du kan begrunne ditt ønske om henvisning med at du i flere år har strevd med dårlig stemning inni deg, og at du ønsker hjelp til å finne ut av det (hjelp til utredning). Det er mange ting som kan være med på å opprettholde et stemningsproblem. Du er inne på en hypotese om dysthymi. Om det stemmer, eller om det finnes andre forklaringer, eller om det er flere årsaker gjenstår å finne ut. Slike ting har de kompetanse til å utrede ved BUP.

For å velge deg en fastlege, kan du ringe fastlegetelefonen tlf 810-59500 eller gå inn på MinFastlege. Du kan også be skolehelsesøster om hjelp til å fylle ut en henvisning til BUP. I så fall kan du finne kontaktinformasjon til nærmeste helsestasjon for ungdom på denne linken og bruke søkemotoren du finner der.

Lykke til!
Hilsen Psykologen

< Tilbake