Dette spørsmålet ble stilt 1.3.2010 og ble besvart 2.3.2010.

Spørsmål:

Hei.
Ei venninne viste oss en mengde tabeletter hun hadde. og hun lurte på om hun skulle prøve å se hva som skjedde lissom.
Vi vet at det er overdose når man tar så mangen, men hun brr seg ikke om hva som skjer. Om hun dør eller må pumpes eller hva hun må.
er ganske urolig for henne. men hun som sakt tenker ikke så smart. men bare finne på å gjøre sånne ting.

Det hadde vert veldi flott vist dere kunne bruk litt kjapp tid på å svare på dette. For jeg vet ikke hvor lenge det tar før hun prøver dette...

takk for svar. j 16.

(redigert)

Svar:

Hei

Jeg kan godt forstå at du/dere er bekymret for venninnen din og det du sier/viser dere at hun har tenkt å gjøre med de tablettene hun har liggende. Og jeg kan godt forstå at du/dere er bekymret for om hun skal skade seg selv med disse tablettene og evntuelt ta en overdose. Jeg kan her ikke svare deg på om hun kommer til å gjøre det hun sier hun skal gjøre, men jeg er enig med deg i at du/dere har grunn til å være bekymret for henne.

Det er alltid vanskelig å se at noen man er glad i sliter psykisk og det kan som du skriver om her ofte være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til slike problemer. Det å lytte og støtte og signalisere at man er der som en venninne dersom hun vil snakke er vel det eneste rådet jeg kan gi deg. Det er ikke din jobb å være behandler. Overlat dette til de voksne eller til behandlere i helsevesenet. Du trenger ikke å tenke på å ha noe fornuftig å si, men sørg bare å være der som en venn. Det å ikke vite hva en skal si en slik situasjon er noe som de fleste kan kjenne seg igjen i. Det er ofte ikke hva man sier som betyr noe, men at man er der for en person som har de såpass vanskelig som det du foreller at venninnen din har det.

Mange ungdommer tar veldig mye ansvar for venner som har det vanskelig. Det er bra å bry seg, men hvis du blir betrodd alvorlige problemer (slik jeg tenker at du/dere ha blitt) er det viktig at du snakker med en voksen du har tillit til om dette. Venner skal støtte og lytte, men ikke behandle sine venner. Du er ikke alene om dette ansvaret. Det går an å be om hjelp på vegne av en venn, og det går an å gjøre det anonymt. Du kan for eksempel ta kontakt med helsesøster eller rådgiver på skolen der dere går, eller med en helsestasjon for ungdom hvis det finnes en slik der du bor. Du kan også tilby din venninne og følge henne til helsesøster eller til legen hvis hun ønsker det. Hvem som er fastlegen hennes kan hun finne ut ved å ringe fastlegetelefonen tlf 810-59500 eller gå inn på denne linken helfo. For å lære mer om støttespillere i helsevesenet kan hun/du sjekke denne linken.

Hvis hun er over 16 år så har hun anledning til å ta kontakt med sin fastlege og be om å bli henvist til behandling ved en poliklinikk for psykisk helsevern, også uten at foreldrene informeres om det. Det vil uansett være lurt av henne å si fra til sine foreldre om at hun søker slik hjelp, slik at foreldrene kan være støttespillere for henne. Hvis hun er under 16 år, så skal hennes foreldre informeres uansett. Det er til syvende og sist bare hun selv som kan ta en slik avgjørelse, og du som venn kan støtte henne i at det kan være lurt av henne å oppsøke hjelp.

Å være en venn handler om å være en støtte for den andre. Være tillitsfull, lytte og gi råd om hvor en kan få hjelp. Det er likevel slik at til syvende og sist er det den som har problemene som må ta ansvar for å begynne og skape en endring i seg selv. Det høres ut som du er bekymret for venninnen din og jeg tenker at dette blir for mye for deg å bli sittende alene med. Jeg tenker derfor at du kan snakke med dine foreldre om å be en av disse snakke med foreldrene til din venninne, dersom hun selv ikke vil snakke med sine foreldre. Dette tenker jeg ikke handler om å sladre på din venninne, men det vil vise at du tar ansvar for å la andre komme til og hjelpe henne. Du som venn kan ikke ta ansvaret for at hun skal bli bedre uten hjelp, og du kan heller ikke tvinge henne til å oppsøke hjelp. Det å si fra til hennes omsorgspersoner om at du tenker at hun faktisk trenger hjelp, handler om å gjøre noe som på sikt kan hjelpe henne.

Det ER vanskelig å være venner med noen som har det tungt, og som i tillegg kanskje ikke ønsker ta tak i sine problemer selv. Men du ER ikke hennes psykolog, og du kan heller ikke ta på deg et ansvar for hennes utvikling. Dette ansvaret må hun selv ta, eller de som er hennes omsorgspersoner. Du kan støtte henne og snakke med henne, men du kan ikke være den som er ansvarlig for hennes psykiske problemer. Sjekk ut denne linken for å få tips hva du kan gjør som venn av noen som sliter psykisk.

Lykke til framover!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake