Dette spørsmålet ble stilt 7.3.2010 og ble besvart 11.3.2010.

Spørsmål:

Kjære presten.
Jeg er ei jente på 17 år som er deprimert og takler ikke livet særlig bra lenger. Angst har jeg hatt siden jeg var liten, og første gang jeg var hos en psykolog var jeg bare 8-9. Ting gikk greit etter det, men når jeg ble 12-13 gikk livet ned igjen, og det har aldri blitt bra etter det. De to siste årene har livet vært spesielt vanskelig, og i fjor nådde jeg bunnen av mitt angsthelvete. Angst er noe jeg for det meste er ute av nå, iallefall på en generell basis, men sår fra fortiden bryter meg ned på innsiden. Jeg føler meg mindreverdig, svak, uselvstendig og håpløs. Jeg har gått i terapi de to siste årene, og jeg kan kjenne det hjelper litt å snakke om det, men fremskritta går fort sent og problemene øker for fort.
Jeg klarer meg, så lenge jeg har min nydelige kjæreste. Men om han forlater meg, kan jeg aldri bli bra igjen. Jeg lurer på, om man tar selvmord, kan man ikke komme til himmelen da? Jeg har aldri vært veldig kristen, og mista litt troen når ting begynte å gå galt. Jeg prøver nå så hardt jeg kan å tro, og skal for første gang på år gå på gudstjeneste i påsken. Men Gud må ha forlatt meg, ellers så straffer han meg. Hvorfor vil han ikke hjelpe meg... Det har skjedd flere netter, jeg ligger i senga og griner og ber til Gud, men ting blir aldri bedre... Hvis han tror jeg kan takle dette tar han feil, for det skal bare èn liten ting til før jeg bryter sammen og vil forlate dette stedet...
Alt jeg trenger å få vite av deg kjære prest, er om Gud ikke vil la meg komme i himmelen om det er jeg selv som valgte min død? Jeg savner morfar, og vil så gjerne møte han igjen, og han er en mann jeg vet må være i himmelen!
Tusen takk for svar kjære prest!

Svar:

Hei!

Det er trist å lese innlegget ditt, for det forteller meg at du har det svært tungt, og at tanken på selvmord tydeligvis er en del av din hverdag. Og da må jeg si til deg så sterkt jeg kan at det aller viktigste akkurat nå er at du holder ut, og at du fortsetter samtalene med psykolog. For tross alt sier du jo noe om at det hjelper. At framskrittene går sent er nok vanskelig å takle, men det viktigste er vel at de går i rett retning? De sårene du har fra fortiden tar tydeligvis lang tid å få til å gro, man at du i det hele tatt er igang med den prosessen er i alle fall viktig. Og så vil jeg si til deg at et selvmord berører ikke bare den som tar livet sitt, de omkring deg vil også få sine liv svært skaket om du velger en slik løsning. At du har en nydelig kjærest er også bra, angsten for at han skal forlate deg er kanskje en del av den angsten du sliter med? Du kan kanskje snakke med ham om det, og fortelle ham hvor mye han betyr for deg?

Ditt egentlige spørsmål handler om Gud ikke lar deg komme til himmelen dersom du selv velger din død. Og på mange måter skulle jeg ønske jeg kunne si at - nei, det gjør han ikke. For å holde deg tilbake fra selvmordet. Men Gud er jo kjærlighet, han ser hvert menneskes smerte og fortvilelse, og han vil ta imot deg uansett. Men Gud har jo gitt deg livet, og han vil jo at du skal holde deg i live. Så det aller viktigste er at du gjør alt du kan for å overleve denne tunge tiden.

vennlig hilsen

presten

< Tilbake