Dette spørsmålet ble stilt 5.3.2010 og ble besvart 8.3.2010.

Spørsmål:

Hei.

Jeg har slitt psykisk i over 5.mnd nå, og det er noe som hindrer meg i å ta imot hjelp. For snart to år siden opplevde jeg psykiske problemer, noe som er ganske vondt å tenke tilbake til. Jeg hadde alvorlige selvmordstanker, holdt på med selvskading, slet med depresjon, angst og hørte stemmer som "Du fortjener ikke å leve, du skal dø". Når jeg tenker på den vonde tiden kjenner jeg en sterk smerte innerst inne, men må samt. si at jeg tok lærdom fra den vonde tiden. Det har vært mye på en gang de siste månedene, og jeg har opplevd nært dødsfall og mye sykdom i familien. Dette har gjort sterkt inntrykk på meg, og jeg er stadig deprimert. Jeg tenker og ser på meg selv negativt og føler alltid det er noe som hindrer meg i å være åpen og fortelle om hvordan jeg egentlig har det. Jeg har snakket litt med helsesøster, med psykolog på helsestasjon for ungdom og lege. De anbefaler BUP på det sterkeste ettersom de ser hvordan situasjonen min er, men det eneste jeg gjør er å trekke meg unna.

Alt som hadde vært positivt og bra for meg trekker jeg meg unna. Jeg gråter mye, spiser lite, har vonde tanker jeg ikke har våget å fortelle til noen om, og er veldig sliten av å være i en slik situasjon. Jeg har ingen motivasjon, styrke, innsatsvilje og tro på meg selv. Jeg er ikke den personen jeg en gang var, og det begynner å bli veldig lenge siden jeg har virkelig hatt en bra dag. Jeg snakker ikke med foreldrene mine, jeg snur ryggen til dem som prøver å hjelpe meg og prøve å gi sin støtte osvosv. Jeg er redd for at problemene mine skal gå utover andre, og jeg vet ikke hvorfor jeg utsetter samtale med helsesøster og lege. Jeg VET det hadde vært bra for meg om jeg møtte opp, men alikavel er det noe som styrer meg. Det er en tanke som sier meg "ikke gå til samtale hos helsesøster, hold det heller for deg selv og steng de vonde tankene inne". Jeg sliter veldig med søvn og jeg drømmer veldig ofte om selvmord og døden. Jeg har prøvd å gjøre noe som skal hjelpe mot depresjon, slik som å skrive dagbok, dikt, tegne, fysisk aktivitet - men det har ingen god effekt lenger.

Jeg føler veldig stort press på skolen også, og jeg har en følelse på at jeg ikke mestrer noe. Jeg føler meg helt håpløs og elendig. Jeg klarer ikke å være den ikke-gir-opp-og-gjør-sitt-beste personen, og jeg savner den følelsen av å være glad å leve. Jeg hater livet mitt som ungdom, og jeg føler jeg trekker meg mer og mer unna fra hver eneste dag. Hverdagene bringer med nok utfordringer, og jeg tar det ganske tungt. Jeg prøver å finne løsninger på å få et litt bedre og lettere liv, og virkelig ikke miste alle vennene og de menneskene jeg har rundt meg. Jeg har et ganske godt forhold til både familie og venner, og jeg er veldig glad for å ha den viktige delen. Jeg tenker og fokuserer på det negative hele tiden, og det er nok kanskje grunnen til at jeg sliter med sterk hodepine, feber og ofte svimmel. Egentlig har jeg lyst til å rømme fra problemer og det som gjør livet tungt, men det går desverre ikke :-( Jeg syns det er dumt at jeg ikke snur ryggen til dem som prøver å hjelpe, og at jeg utsetter samtalene som hadde vært bra for meg. Jeg får spørsmål som "Har du selvmordstanker nå? Selvskader du deg? Er du deprimert? Er det noe du ikke har våget å fortelle oss til nå? Er det noe du skjuler?". Tydligvis er det noe de mistenker, og siden de ønsker sterkt å sende meg videre.

Er det noe jeg kan gjøre? Har du noen anbefalinger til hva jeg kan gjøre? Hva hjelper mot depresjon?

Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei

For å svare deg på dine spørsmål her så tenker jeg at det er viktig å si noe om at det som faktisk hjelper motdepresjon og det som er min anbefaling til deg er at du forsøker å "tvinge"deg selv til å snakke med andre om dine problemer og hva du sliter med av vanskelige tanker og følelser. Du skriver her at du har vansker med å klare å snakke med de som skal hjelpe deg og til å ta imot den hjelpen som det så absolutt høres ut som du har behov for. Jeg vet at mange, som deg, har vansker med å ta imot hjelp for sine problemer og har som deg tanker om å ikke belaste andre med sine problemer. Det jeg kan si deg er at du IKKE skal bekymre deg over å være en belastning for helsesøster og/eller psykologen som skal hjelpe deg. De er nettopp der for å hjelpe deg og de vil ikke oppleve at du med dine problemer og vanskelige tanker og følelser er et problem eller en belastning for de. Det kan jeg garantere deg!

Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik at du trekker deg unna, om det kun handler om at du ikke vil belaste andre med dine problemer eller om det er slik at du hører stemmer som befaler deg til å ikke snakke med andre om det du sliter med. Men uansett hva det dreier seg om så leser jeg her at du absolutt har behov for å ha noen å snakke med og noen som kan hjelpe deg slik at du på sikt får det bedre med deg selv. Jeg anbefaler deg derfor, siden du skriver her at du ikke klarer å svare på de spørsmål som du blir stilt eller si noe om hva du sliter med, til å forsøke å vise helsesøster eller psykologen hva du har skrevet her til oss i klara-klok. Det ville også være fint hvis du kunne forsøke å utdype noe mer om dine plager og vanskelige tanker og følelser, slik at helsesøster og/eller psykologen forstår bedre hva du sliter med og dermed er i en bedre posisjon til å kunne hjelpe deg.

Du vil ikke klare å rømme fra dine problemer, men jeg vet at det du sliter med i dag er noe du kan løse. Men dette trenger du nok hjelp til! Jeg håper derfor at du kan vise helsesøster og/eller psykologen det du har skrevet her til oss i klara-klok, og at du tar deg selv på alvor og "tvinger" deg selv til å ta i mot den hjelpen du blir tilbudt. Husk at det er masse av HÅP! Det er mange som sliter psykisk en eller annen gang i løpet av livet men de fleste kommer seg styrket ut på sikt! Det gjelder deg også! Jeg håper at mine tanker er til motivasjon for deg og ønsker deg masse lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake