Dette spørsmålet ble stilt 27.8.2010 og ble besvart 30.8.2010.

Spørsmål:

Hei

Jeg er en gutt på 22 år. Lever studentlivet.
Sitter alene i kveld. Føler meg ikke bra.
Merker at jeg begynner å bli deprimert. Føler meg trist og lei av livet. Har slitt med selvmordstanker og selvtillitproblemer
tidligere. Gikk i fjor til psykolog et halvt år. Følte at det hjalp veldig. Det endte med at jeg sluttet siden jeg ikke klarte og åpne meg helt.
Har slitt hele livet med bekymringer og angst. Tror dette grunner en til tider alkoholisert far og ustabilt hjem.
Skammer meg over å snakke om det. Elsker min far, og liker ikke å snakke stygt om ham.

I psykologi timene snakket vi også mye om behovet for å bli elsket og bekreftet. Noe som jeg tror gir min sosiale angst fòr. Tenker veldig mye på hva andre tenker om meg.
I det hele føler jeg at jeg har mange problemer med livet.
Selv om det kanskje ikke virker sånn for mange.
Bruker veldig mye energi på å skjule det. Lyver ovenfor venner og familie, noe som ikke føles bra.

Har virkelig lyst, og føler meg klar for å gå til psykolog igjen.Hvordan klare å ta det endelig steget?

Det største problemet er ensomheten. Ønsker meg virkelig en kjæreste, en som elsker meg. Føle nærhet av et annet menneske. Har hatt noen one-night-stand i sommer. Det går bra når jeg drikker alkohol, men dagen derpå er bare pinlig og ekkel.
Føler meg virkelig ille etterpå. Hvorfor kan ikke noen av disse søte jente elske meg? Jeg har så mye å gi.
Føler virkelig at jeg er en snill, ordentlig gutt.
Går på et god studium, og har gode fremtidsutsikter.
Har mange gode ting gående for meg. Siden jeg mangler kjærlighet, klarer jeg ikke å sette pris på de andre tingene jeg har.

Hater å føle meg slik, sitte å grine en torsdagskveld.
Føler at jeg takler livet dårlig. Det er en ond sirkel.
Å sitte slik å bygge seg ned. Får meg bare til å føle meg verre.

Det gjør god å få det litt ut av systemet. Setter utrolig pris på klara klok. En virkelig flott tjeneste. Jeg ønsker ikke å slutte livet mitt. Jeg ønsker en fremtid, men hva er et liv uten kjærlighet?

Det verste er at en leser bøker, ser filmer, hører sanger der kjærlighet glorifiseres. Det at jeg tenker at kjærlighet, en flott jente kan fikse alle mine problemer er kanskje litt naivt. Hvem kan elske uten kjærlighet for en selv?

Hva skal jeg gjøre? Vil ikke at dette skal eskalere. Det finnes så mye godt i denne verden. Orker ikke å ligge våken hver natt og tenke på alt som er galt med meg.
Vil leve i nuet, uten angst og bekymringer.
Verdens verste følelse er følelsen av å ikke være elsket.
Setter virkelig pris på tilbakemelding.
Takk

Hilsen en litt trist gutt

Svar:

Hei gutt på 22 år.

Du har gått til psykolog tidligere, og dette hadde en god effekt på deg og dine problemer. Du sluttet fordi du ikke klarte å åpne deg helt for psykologen. Det er kanskje nettopp akkurat dette du trenger å jobbe med. Du har en problemstilling knyttet til hvordan du kan ta det endelige steget til å komme deg til psykolog på nytt, og dette er et valg som bare du selv kan ta. Jeg råder deg til å ta kontakt med din fastlege nå, slik at du kan få en henvisning til slik samtaleterapi, og at du tar tak i dine problemer med å holde tilbake informasjon om deg selv. Hvis det er dette du trenger å snakke om, så er det viktig at du gjør dette nå slik at du kan hjelpe deg selv til å komme deg videre i din egen utvikling.

Hva er et liv uten kjærlighet? Nei, det er det vanskelig å svare på. Men - spørsmålet er heller mer: Hvordan tillate seg å OPPLEVE kjærlighet? Hvordan ta sjansen på å forelske seg - som igjen kan medføre at en føler at den andre avviser en? Hva skal til for at en selv skal ta steget helt ut? Kanskje er det slik at noen av de one-night-standsene som du har hatt, faktisk også er ute etter noe mer fast og trygt? Men at ingen tar dette opp fordi det ligger i kortene med et one-night-stand at det ikke er noe mer enn akkurat det. Hvordan tillate seg selv å være i settinger hvor også andre er ute etter noe mer trygt og varig - heller enn å date tilfeldige etter en tur på byen? Det finnes mange slike muligheter som ikke handler om å sjekke opp noen på byen en tilfeldig kveld, men da må en kanskje gå mer inn for det? Oppsøke organisasjoner eller jobber eller lignende hvor en kan møte andre som også ønsker å møte en noe mer trygg kjærlighet? Å satse på dette innenfor områder hvor en kan møte andre med like interesser (studentorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner osv. ) er kanskje det du må begynne å se etter?

Å elske uten kjærlighet til en selv? Men spørsmålet er kanskje mer: Hvordan kan du begynne og tillate deg selv å like deg selv mer? Kjærligheten er ikke noe en styrer, men noe som dukker opp ofte uforutsett. Da er det viktig å være til stede der slike møter kan oppstå.

Jeg råder deg til å oppsøke en psykolog eller annen terapeut slik at du kan jobbe med din egen usikkerhet og din egen noe manglende tro på deg selv. Selv om du har hatt det slik i en periode nå, så betyr ikke dette at du MÅ ha det slik for alltid. I studentmiljøer er det mange som møter hverandre, uten at dette ender i et one-night-stand. Kanskje du skal være mer tilbakeholden med akkurat slike forhold nå? Det høres ut for meg som at du har behov for noe mer, og da vil ikke slike opplegg gi deg noe utvikling. Det er bare du selv som kan bestemme deg for om du ønsker å endre på dette.

Det ER viktig å tillate seg selv å være glad i seg selv, men det er også mange som sliter med nettopp dette. Mindreverdighetskomplekser, "alle andre har det så mye bedre enn meg" osv. er nok tanker som er langt mer utbredt. Men - du KAN begynne og tenke annerledes hvis du ønsker det. Det å ha en terapeut å samtale med mens en jobber med slike tanker, kan være gull verdt for din egen utviklings del. Jeg råder deg derfor til å oppsøke din lege slik at du kan henvises til en slik terapeut nå, slik at du kan begynne på en endringsprosess i forhold til din egen tenkning om deg selv og din egen framtid. Framtiden kan bli flott - men du må også tillate deg å tro på det!

Med hilsen psykologen

< Tilbake