Dette spørsmålet ble stilt 30.8.2010 og ble besvart 6.9.2010.

Spørsmål:

Jeg har et stort problem som preger mesteparten av livet mitt hver eneste dag. Jeg har kraftig bulimi/anoreksi.
jeg veksler mellom å spise enorme mengder mat, bruke tusenvis av kroner i uka på mat, for så å sulte meg i lengre perioder. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 9 år nå, men har aldri vært så dårlig som jeg er i dag. Jeg er i dag 22 år og begynner å bli veldig sliten og lei av dette nå. Jeg har vært innlagt på ungdomsakutt, ungdomslantidsavd, familieavdeling, sykehus, voksenakutt, voksen subakutt, rehabiliteringsavdeling for psykoselidelser, sikkerhetsavdeling og bor nå i en blokk med leiligheter for folk med psykiske lidelelser. Jeg er ikke interessert i å legge meg inn, men ser at jeg trenger mer hjelp nå enn noen gang. Jeg veier i dag 43 kg og er rundt 159 høy. Målet er bare å komme meg under 40 så tror jeg liksom at jeg skal klare å slutte, men jeg har allerede gått ned 13 kg i vår/sommer. Jeg hadde en periode med sondeernæring da jeg var innlagt i vår, men det var mest fordi at almenntilstanden min var så dårlig, blodprøvene var dårlige og jeg var dehydrert.

Jeg står opp hver morgen og tror at jeg skal klare å ikke spise. Så går jeg på butikken, og da er løpet kjørt. jeg handler for flere hundre kroner i slengen, og holder på med spising og spying stort sett hele dagen. jeg isolerer meg i leiligheta, vil ikke gå ut å møte verden. Jeg spyr til jeg fysisk ikke klarer å stå på bena og må legge meg ned. jeg misbruker også avføringstabeletter, flere pakker i uka. jeg er så deprimert. jeg føler meg så feit og ekkel. I tillegg stjeler jeg mat, penger og lyver.
Noen ganger tar jeg overdoser av medisinene mine bare for at jeg skal få sove i noen døgn så jeg slipper å spise. Ingen vet om dette.

Hva skal jeg gjøre med denne livssituasjonen min? jeg er redd jeg ikke klarer mer snart...

hilsen jente 22

Svar:

Hei!

Å lese innlegget ditt, fikk tankene mine inn på en ung svensk kvinne ved navn Sofia Åkerman. Hun har skrevet en selvbiografi ( boken heter "Sebrapiken") hvor hun forteller om sin kamp for å finne en vei ut av langvarig selvskading og spiseforstyrrelser. Som du, forteller om hun ulike avdelinger hun har vært innlagt på. Men hun forteller også om endringer som kom til slutt, gradvis over lang tid, som førte til bedring. Hun forteller om en mangeårig kamp. Det er ingen "solskinnshistorie", men et av målene hennes med å skrive boken var å gi håp til andre.

Du beskriver at du har hatt sammensatte vansker over lang tid, slik jeg forstår det, når du forteller om de ulike avdelingene du har vært innlagt på. Men akkurat nå er det mest aktuelle at du har alvorlig form for bulimi.
Det er da viktig at du ber om hjelp for å få bedre kontroll over symptomene, snarest mulig. Her og nå trenger du hjelp til å etablere mer kontroll over tilstanden.

Ut fra det du skriver, virker det som du egentlig vet at du trenger mer hjelp.
Min oppfordring til deg er at du må forsøke snakke åpent om hvordan det nå står til, med den legen eller den behandleren som du får oppfølging hos. Da kan dere få snakket mer om hva slags hjelp du kan tenke deg, og om du skal søke om innleggelse i avdeling igjen.
Her finnes det trolig flere behandlingstilbud som kan vurderes, enten der du bor, eller ved en spesialisert avdeling for behandling av spiseforstyrrelser.

Håper du vil ta vare på deg selv og be om mer hjelp nå.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake