Dette spørsmålet ble stilt 3.3.2010 og ble besvart 10.3.2010.

Spørsmål:

heei , eer 16 år og sliter enormt :(

Jeg har angst for å snakke med miljøterapeuten og psykologen min..Det eneste jeg gjør er å nikke med hodet, og hvis jeg snakker hvisker jeg.
Jeg har vert innlagt på sykehus et par ganger,jeg sliter med depresjon noe jeg har gjort i 5 år og jeg har gått på zoloft,men det virket ikke.Jeg føler jeg har prøvd alt mulig og ingenting fungerer på meg :( Jeg har sosial angst, og tørr så vidt å gå ut av døren, noe som gjør at jeg ikke har vert på skolen på mange måneder, og jeg tør ikke å være med vennene mine.
Jeg hører masse stemmer og ser mange menesker som ingen andre ser.Dem begynner virkelig å skremme meg skikkelig dem sier at jeg skal gjøre masse slemme ting,mot andre og meg selv,men mest mot meg. Hvis jeg er ute hvor det er trafikk så sier dem hopp i veien hele tiden, er jeg ved toget,t banene og lignende sier dem og jeg skal hoppe. Jeg har hatt en stemme spesielt lenge som sier at jeg skal dø når jeg er 16 og jeg er 16 år nå.
Jeg føler meg så ensom,ingen hjelper meg.
Jeg selvskader meg , og spiser nesten ingenting lenger og holder meg bare på rommet mitt.
Jeg har planlagt hver minste detalje i hvordan jeg skal ta liver mitt.
Et annet stort problem er å sove , jeg sover ikke om natten, jeg kan være våken 3 dager i strekk uten å sove og da sover jeg om dagen når jeg sover.
Grunnen for at jeg ikke sover omtrent er fordi jeg gruer meg sånn til å våkne om morgnen for jeg tenker at jeg ikke har noe liv lenger, jeg sitter bare på rommet hele dagen og hvordan liv er det ?
Jeg har angst for å sove om natten, høres veldig rart ut men det er sant.
Jeg har mye mere problemer en dette.
Så jeg lurer på en ting

Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei jente 16!

Det ser ut som om innlegget ditt ikke er helt ferdig utfylt, men jeg skal prøve å komme med noen råd og tilbakemeldinger på det som du har skrevet.

Det høres ut som om du har det veldig vanskelig nå så det er hyggelig å lese at du er under oppfølging og har samtaler med miljøterapeut og psykolog.

Du beskriver at du tror du har sosial angst fordi du har problemer med å snakke med dine behandlere. Jeg tenker at det er viktig å påpeke at vi alle kan kjenne oss igjen i en del sjenanse, spesielt i situasjoner hvor man er sammen med fremmede eller snakke om noe personlig med mennesker man ikke kjenner så godt. Men for noen blir sjenansen såpass stor at den ødelegger det sosiale livet og medfører mye unngåelse av disse situasjonene. Det høres ut som om du gjennomgår en veldig vanskelig tid og, uten at jeg kan si noe med

I sosial fobi er det i det sosiale møtepunktet hvor man risikerer å bli negativt vurdert av andre, som først tenner slik angst. Alle mennesker blir litt nervøse i slike møtepunkt. Det er f.eks normalt å få hjertebank og munntørrhet osv. hvis man skal forsøke å ta ordet i en situasjon hvor man ikke er hundre prosent trygg på de andre menneskene. Men det som er spesielt med de som lider av sosial fobi, er at de ledsagende katastrofetankene som oppstår sammen med de første spede tegn til murrende angst, ikke går over, men øker på og er overdrevne og urealistiske; dvs fantasiforestillinger om at man skjelver som aspeløv i vinden, at de andre kommer til å tro at du er rar eller at du er så rød som en tomat eller at man på annen måte har lagd tidenes skandale og dummet seg ut for resten av livet når man i virkeligheten bare har vist helt normal nervøsitet slik alle gjør. Når man har sosial angst er det vanlig å være veldig bekymret for at man ikke skal klare å si noe interessant i en samtale, at man skal se annerledes ut eller at man ikke skal klare og snakke i det hele tatt. Angsten gjør at man tror at andre synes at man er dum, merkelig og/eller uinteressant.

Sosial angst, i likhet med andre angstformer kjennes i kroppen omtrent som all annen nervøsitet (tørr i munnen, urolig mage, hjertebank, svetting, hodepine, oppkast, tanker som flakker fra den ene katastrofetanken til den andre osv.) Angsten merkes gjerne første gang i en vanskelig, stresset livssituasjon. Den første angstopplevelsen oppstår plutselig og uventet. Av frykt for å få anfall igjen, begynner personen gjerne å unngå flere situasjoner utenfor hjemmet og man kan komme inn i en ond sirkel.

Når den personen som er plaget av alvorlig angst begynner å bli intenst opptatt av sine egne ubehagelige kroppslige og emosjonelle reaksjoner, begynner han gjerne å frykte selve symptomene mer enn situasjonen som utløser dem. Man får angst for selve angsten. Jo mer urolig en blir, og jo mer kraftige symptomene blir, går man inn i en ond sirkel som gjerne øker intensiteten i de emosjonelle og kroppslige reaksjonene, inntil man ser en utvei, som kan være å unngå situasjonen. Begynner man å rømme ut av angstsituasjoner mens hjertebanken og de ledsagende katastrofetankene er på det sterkeste, så forverrer man angstproblemet sitt slik at det føles enda vanskeligere å neste gang man skal for eksempel snakke med sin behandlere. Heldigvis finnes det flere ting som hjelper mot angst slik at plagene blir mindre.

Jeg vil anbefale deg å sjekke ut nettsiden til angstringen www.angstringen.no. Man kan også lese en bok som heter "Trange rom og åpne plasser", skrevet av Torkil Berge og Arne Repål. Den gir en god og lettlest beskrivelse av de mest vanlige typene angst og hvordan hun selv kan jobbe med å redusere angst, nervøsitet og fobi.

Du kan også jobbe på egenhånd med bekymringene og nervøsiteten sin på andre måter. Angst handler vanligvis om overdrevne bekymringer og katastrofetanker. En viktig del av behandlingen ved angst, er å lære seg å tåle både det følelsesmessige og kroppslige ubehaget angst ofte medfører. Med andre ord er det bare å hoppe i det og etterhvert merke at det ikke er så farlig som man har gått rundt og trodd. Med tanke på at dine behandlere nettopp er mennesker som har god erfaring med å hjelpe personer med denne typen problematikk så vil de kunne utvise stor forståelse for din nervøsitet. Samtidig er det viktig å forsøke å få fokus på andre ting enn angsten/bekymringene. Fysisk aktivitet har her vist seg å ha veldig god effekt på angstlidelser og psykisk helse generelt. For at det skal ha positiv virkning bør det helst skje regelmessig noen ganger i uken og vare minst en time hver gang. Ulike former for avslappingsteknikker kan også være til hjelp for å få mindre uro og angst i kroppen. Det finnes CDer som kan hjelpe deg å slappe av og disse kan skaffes på biblioteket, hos bokhandleren eller bestilles via internett.

Du nevner også selskading i ditt innlegg. Selvskading er ingen løsning på dine problemer. Det kan faktisk være med på å forsterke de vonde tankene og følelsene som kanskje "bor" i din depresjon. For selvskading er bare en midlertidig flukt fra disse tankene og følelsene. Ofte skader folk seg selv fordi tankene og følelsene deres faktisk er så vonde å kjenne på/bære at man anser selvskading som et "bedre" alternativ. Man får da i det minste en stund fri fra alt det vonde. Men ved å påføre kroppen sin smerte så objektifiserer eller legemliggjør man problemet når egentlig problemet er inni tankene og følelsene våre. Dette er ofte lettere å ty til selvskading fordi kroppen er noe man kan ta og kjenne på, noe som kan kjenne reell smerte gjennom, mens tanker og følelser derimot er hverken noe man ikke kan se eller ta på. Problemet med selvskading er imidlertid at de vonde tankene og følelsene ikke forsvinner for godt, men at de alltid kommer tilbake etter en stund med mindre man får jobbet med det som er vanskelig. Man unngår det bare for en stund! Bildet av strutsen, som gjemmer hodet i sanden og som tror at den ikke kan bli funnet, kan fungere som et godt eksempel på hvordan selvskadingen ofte fungerer.

Når det gjelder tips for hvordan du kan bryte denne onde sirkelen, hvor du ender opp med selvskading som den eneste reaksjonsmåten, så tenker jeg at det først og fremst er viktig å presisere at det å skade seg selv er en bevisst og aktiv handling. Det er DU SELV som påfører deg disse skadene og det er derfor du selv som må begynne å jobbe med å finne andre måter å uttrykke dine problemer og vanskelige følelser på. Selvskading er i seg selv sjeldent farlig rent fysisk, så lenge du holder sårene dine rene og påser at du ikke får infeksjoner. Det som er mer skadelig, er at mange av de som skader seg, fratar seg selv muligheten til å utvikle sitt følelsesmessige "jeg" på en tilstrekkelig og hensiktsmessig måte. Du må velge aktivt å la vær å skade deg, samtidig som du jobber med å lære deg selv å uttrykke deg på andre måter. For å bli frisk på sikt og for at du skal få det bedre med deg selv er det derfor viktig at du tar et valg om å legge bort kniven og selvskadingen og jobber med å uttrykke dine følelser, tanker og eventuelle problemer på en annen og mer hensiktsmessig måte.

Jeg vil videre råde deg til å få tak i et hefte som er gitt ut av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysningsfond i Stavanger. Heftet heter: "Selvskading. En arbeidsbok for unge og voksne". Dette kan du få tak i gjennom internett på siden: www.psykopp.no. Jeg kjenner til flere som har klart å hjelpe seg selv ved å få større forståelse om selvskading ut fra dette heftet. Heftet tar både for seg en forståelse av selvskading, og det tar for seg ulike metoder du kan bruke for å lære deg andre måter å uttrykke deg selv på.

Husk at det er lov å være trist hvis en har grunn til å være trist. Det er lov å være frustrert hvis en har grunn til å være frustrert osv. Dette er en oppgave som bare du selv kan gjøre noe og det blir ditt ansvar å begynne å snakke med dine behandlere og få bearbeidet alt det du sliter med. Problemer blir faktisk mindre og ikke sp skremmende med en gang man begynner å snakke om dem. Det kan være ubehagelig når man ikke har gjort det før, men dette vil gå over og etter hvert føles som en lettelse når du blir vant til det. Du har ingenting å tape, men mye å tjene ift. din psykiske helse. Dette gjelder også stemmene du hører. Det er viktig å få snakket ut om hvordan de oppleves for å gjøre de mindre plagsomme og fremtredende. Behandlerne dine vil kunne hjelpe deg å takle disse stemmene, lære deg hvordan du skal forstå de og kanskje finne frem til hvilken medisin som kan redusere eller fjerne dem.

Jeg håper derfor du tørr å åpne deg og begynne å snakke selv om det kan virke skremmende til å begynne med.

Håper dette var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake