Dette spørsmålet ble stilt 31.8.2010 og ble besvart 6.9.2010.
Vi gjør oppmerksom på at svaret er eldre enn 6 måneder. Det kan i løpet av denne perioden skjedd endringer eller korreksjoner som gjør at informasjonen ikke lenger er korrekt.
Hilsen driftsansvarlig
Spørsmål:
Hei. Jeg er en jente på 15 som følte for å skrive til dere.
Jeg får ikke sove om nettene. Det er kjempevondt, for hver dag på skolen og etterpå er jeg helt utslitt. Grunnen til dette tror jeg henger sammen med hvordan jeg har det. Det siste året har jeg vært helt på bunden og nær innleggelse.
Jeg begynte å spise fryktelig lite rundt juletider, og har sultet meg ned 10 kilo. Jeg vipper veldig fort opp og ned i vekt. Jeg fant også ut at jeg kunne kaste opp maten etter jeg hadde spist. Dette var en lur ide, tenkte jeg, som jeg engang hadde kontroll over. Det har jeg ikke nå. På skolen, med venner og ute planlegger jeg mitt neste spiseanfall. Så fort jeg er alene i huset, begynner jeg å samle sammen noe jeg kan spise, enten det er mat eller godteri. Jeg spiser som en gal, for så og kaste opp. Følelsen er egentlig helt jævlig der og da, men etterpå kjennes det bra. Jeg får til noe. Men i det siste har det begynt å skje hver dag etter skolen og så fort jeg er alene. Nå vil jeg ikke ha det sånn lenger! Jeg overspiser kjempemye. Synes det er rart jeg ikke har lagt på meg veldig.
Ligger på normalvekta, men hater kroppen min. Har et STORT ønske om å være tynn. Spesielt i dette året som har vært slitsomt for meg. Mammaen min har vært knust fordi pappa gikk fra henne, noe som har gjort at jeg har blitt den voksne som må ta ansvar. Mamma har lagt litt for mye over på meg, som feks å rope i hyl og gråt: "du må spise! vi kan ikke ha det sånn her. nå begynner jeg også å få spiseproblemer!" "når jeg klemmer deg er det akkurat som å klemme en plastikkdukke! du er jo ikke tilstedet!" "kan du ikke bare flytte til pappaen din? han sitter jo igjen med alt det gode" osv.. En gang når mamma, pappa, jeg og to psyokologdamer satt å snakka sammen, brøt mamma ut i gråt og sa hu ikke orka mer. At hu nesten ikke spiste eller sov om natta og at hu var så stiv i kroppen. Hun gråt og var helt ødelagt. Jeg var faktisk så bekyrma at jeg nesten ikke torte la hu være alene. Å se mammaen sin så knust som det jeg har gjort, er ikke noe godt. Det sitter så igjen i tankene mine, det brenner og gjør så vondt! Hu har liksom tatt så stor plass og oppmerksomhet at det gikk ut over meg, jeg var jo lei meg jeg også, men bare inni meg. Nå vil jeg liksom straffe mamma. Jeg er frekk og bryr meg ikke så mye om henne, selvom det ikke er med vilje! Det bare skjer. Vi har kommet såpass langt fra hverandre i det siste at det er vanskelig å finne tilbake, og så vondt. Når det bare er oss to krangler vi kjempemye. Og hu sier så masse vondt som går inn på meg. Det hender ofte at hu ringer meg på morgen før skoletid å kjefter på meg for en liten ting. Da kommer alle de vonde setningene hennes mot meg, og jeg begynner å gråte. Det ødelegger heledagen min, og skolen blir så tung. Kranglene våres varer også over så lang tid. Det kan ha vært en liten bagatell på kvelden, som blir dratt opp igjen ved neste lille bagatell. Og jeg er redd, for jeg vet aldri når hu sprekker. Hu blir så fort sur og så brått! Og overdrivende. Lærerne på skolen min er veldig bekymra for meg, og ser at jeg er ganske knust. Mamma har blitt snakka med og ambefalt en prat hos psyokolog, men hun vil ikke det. Hun sier det er JEG som har et problem, og nekter å innse at det er noe vi sliter med sammen. Dette gjør at jeg spiser lite og straffer meg. Må fordøye de vonde tankene. Itillegg liker hu ikke at jeg snakker med sosiallæreren på skolen min, men gjør det uansett. Det er ikke alt jeg greier å sette ord på til sosiallæreren, for det er så tungt, og alle tankene kommer når jeg er alene.
Selvtillitten min er også helt på bunden. Jeg vil være så usynlig som mulig, snakker lite og tørr ikke si ifra til læreren min hvis jeg lurer på noe. Når jeg ser meg i speilet, begynner jeg å gråte. Jeg hater utseendet mitt og kroppen min. Jeg kjenner meg helt ødelagt, det var så vidt jeg kom meg igjennom 9ende klasse. Men når jeg har det sånn, sulter jeg meg eller overspiser. For jeg føler maten er noe jeg klarer å få til. Noe JEG kan greie. Jeg har også mista mensen. Den har vært borte i nesten 9 mnd. Er ganske bekymra for at den er borte foralltid? Men jeg vil ikke ha den tilbake! Jeg elsker å se at kroppen ikke fungerer som den skal, for da vet jeg at jeg har kontroll over den.
Jeg har store krav til meg selv og er egentlig veldig flink på skolen. Nå går jeg i 10ende, og det stresser meg veldig! Har ikke energi til å følge med. Og er egentlig veldig usikker på om jeg greier å fullføre det siste året. Jeg låser meg inne på doen nesten hver dag, og spiser alt jeg kommer over, og kvitter meg med det mens jeg ser meg i speilet og hyler til meg selv og noen ganger kutter meg. Jeg veier meg hele tiden, og venter på at vekta skal gå ned, selvom jeg VET jeg må slutte å overspise. Jeg prøver å unngå bursdager og andre sammenkomster, for jeg er ikke istand til å være der. Jeg greier ikke stoppe å spise.
Jeg er så sliten av alt, og når jeg ikke får sove blir alt mye verre. Noen ganger har jeg veldig lyst til å bli lagt inn på sykehuset, for å komme bort fra alt. Hodet mitt er fullt. Minnene og tankene sitter så hardt i, og hver gang jeg er alene tenker jeg på alt mamma har ropt til meg, alt jeg har spist, alt jeg har gått glipp av, hvor feit og stygg og hvor sliten jeg er. Så fort jeg lukker øynene kommer bildene frem.
Er dette en deprisjon?
Har jeg en spiseforstyrrelse?
Finnes det noen piller som gjør at jeg kan sove?
Hva skal jeg gjøre?
Innsendt av jente 15 år
(Psykisk helse, Spiseforstyrrelser)Svar:
Hei jente 15!
Det er helt tydelig at du har en spiseforstyrrelse og at dette er kommet til et nivå som er meget usunt. Jeg forstår at det må være vanskelig å ha det slik så det er veldig bra at du skriver inn til Klara Klok og søker råd. Dette tar jeg som et tegn på at du innser at du har et problem og ønsker omsorg og bedring.
En spiseforstyrrelse er at alvorlig problem. Et problem som i verste fall kan få fatale utfall. Jeg forstår at det ikke kan være så lett å ha det slik du har det. Man blir både fysisk og mentalt sliten av å hele tiden være så opptatt av kroppen sin og generelt fokusere masse på vekt og kropp som det du forteller om her.
Å ha en spiseforstyrrelse innebærer at du har et komplisert forhold til mat, kropp og vekt og ikke minst dine følelser. Jeg tenker at det er viktig å presisere at tynnhet ikke er det samme som å bli lykkelig eller fornøyd med seg selv. Det er mange måter man kan øke fornøydheten med seg selv, og man er ikke nødt til å bli supertynn eller mager for å komme dit. Jenter og gutter som slanker seg veldig tynne blir som regel ikke lykkeligere eller får bedre selvfølelse, de blir tynne men sliter svært ofte fortsatt med negative tanker om seg selv.
Mat skal handle om å kunne slappe av, nytelse og gode smaksopplevelser. Det kan også bare innebære det å få i seg nødvendig næring for å fungere i hverdagen, men det er uansett en nødvendighet som påvirker både vår fysiske og psykiske helse. Mat er ikke bare kalorier, men kan være kultur, grunnlaget for sosiale samlingspunkt og gledelige opplevelser hvis man har et gjennomsnittlig forhold til mat og sitt eget selvbilde. Mange personer med spiseforstyrrelser har familier med problemer og som psykolog hører man ofte om tilfeller hvor maten var det eneste samlingspunktet som familien hadde og at det var alltid dårlig stemning ved disse måltidene. De spiseforstyrrede kan forveksle mat med de ubehagelige opplevelsene man hadde da man spiste sammen som familie og mat blir plutselig noe man prøver å få kontroll over. Med riktig hjelp kan du igjen få dette positive forholdet til mat.
Vestlig kultur med sterke tynnhetsidealer og slankepress blant unge mennesker har sannsynligvis betydning for utvikling av spiseforstyrrelser. Perfeksjonistiske personlighetstrekk, lavt selvbilde og lite sosialt nettverk er ansett som risikofaktorer. Ofte er mange av de som sliter med spiseforstyrrelse veldig flinke eller på skole eller i jobb og prøver perfeksjonere og kontrollere det man driver med og hvordan man ser ut. Man er ofte dermed misfornøyd med hva man ser i speilet, ofte lang tid etter at man har gått forbi det som er sunt for kroppen og man blir dermed meget undervektig og underernært, selv om man ikke klarer å se dette selv. Man objektiviserer problemet ved å gjøre kroppen til arena for ens indre kaotiske følelsesliv. Et indre kaotisk følelsesliv som mange ganger kan komme som et resultat av familiens kranling eller press til å gjøre det bra.
Spiseforstyrrelser med mangelfullt kosthold kan medføre mange problemer, bl.a. uregelmessig menstruasjon. Dette er svært vanlig komplikasjon ved spiseproblemer. Sår hals er vanlig ved ofte oppkast. Magesyren tærer på slimhinner i hals og svelg. Det tærer også på magesekken og tarmsystemet ditt og kan medføre magesår og gi deg blod i avføringen. I noen tilfeller må man operere i magen hvis magesåret er stort. Hvis man kaster opp maten tærer også syren på tennene, slik at tann-emaljen skades. Sår hals og tannskader er kanskje de snilleste komplikasjonene ved spiseforstyrrelser. En hel rekke av kroppens funksjoner kan bli forstyrret. Langvarig menstruasjonforstyrrelse/fravær av menstruasjon (hormoner), slik du opplevde, har også innvirkning på beinvev og det er vanlig at beinskjørhet utvikles over tid. Hyppig oppkast kan også gi elektrolyttforstyrrelser og påvirke hjerterytmen. Hårtap på hodet er også vanlig, og man kan desverre utvikle dunbehåring på kroppen ved avmagring fordi kroppen bruker alle mulige midler for å holde på kroppsvarmen for å overleve.
Det å kaste opp maten vil ikke hjelpe deg på verken vekten din eller fettprosent. Det blir ofte slik med oppkast at dette også virker mot sin hensikt mht. slanking og vektnedgang. Regelmessig oppkast kan medføre at kroppen din senker forbrenningen som en overlevelsesfunksjon og at du derfor ikke får en sunn og god forbrenning som må til for å ha en sunn kropp. Man ender som oftest opp med å kaste opp de sunne matvarene man får i seg, mens de "raske" og ofte usunne delene av kostholdet blir beholdt da disse allerede er tatt opp av kroppen. På denne måten risikerer man altså å få en høyere fettprosent ved å bruke oppkast som en måte å "kvitte" seg med kaloriene på. Andre komplikasjoner ved rutinemessig oppkast kan være alt fra krampetilstander, rytmeforstyrrelser i hjertet, svekket muskulatur, forstyrrelser i blodets saltinnhold, dårlig tannstatus og forstørrelse av spyttkjertlene som følge av brekninger, magesmerter og forstoppelse m.m. Mange med spiseproblemer utvikler også problemer i forhold til å slutte med å kaste opp fordi lukkemuskelen er blitt utsatt for mange påkjennelser. I svært alvorlige tilfeller kan man bli nødt til å operere. Det er et voldsomt stress på kroppen til mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser. All seriøs forskning viser at man får økt helserisiko og risiko for tidligere død av å få i seg for lite kalorier over tid.
Har man utviklet spiseproblemer så blir man overopptatt av mat/slanking/utseende, tenker på det hele tiden og klarer ikke spise normalt uten å få dårlig samvittighet. Alvorlige spiseforstyrrelser går også ut over livskvaliteten og lidelsen påvirker det sosiale livet i stor grad. Det er ikke uvanlig med depressive symptomer og tap av selvfølelse hvis man har spiseforstyrrelse over lengre tid.
Sterk skamfølelse er også en følgesvenn med spiseforstyrrelsen. Skammen er ikke der som resultat av at du burde skamme deg, men som et resultat av negative tankemønstre og tap av selvfølelse. Det er viktig å forsøke se skammen som en del av spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelser er en psykisk lidelse, hvor mat eller mangel på mat blir løsningen på alt. Mange bruker maten og oppkast som en måte å regulere sine vonde tanker og følelser på. Problemet er at man ved å kaste opp faktisk ikke løser ens problemer og vonde følelser. Man ender imidlertid å bli fanget inne i en ond sirkel og hvor resultatet ofte blir at man blir mer og mer sliten og deprimert.
Unngåelse av mat/spising, sulting og mange andre ting kan brukes som en måte å regulere følelsene. Et annet eksempel er at man sulter seg fordi sult erstatter følelser som vanligvis pleier være der.
Man blir både sliten fysisk og mentalt av å hele tiden være så opptatt av kroppen sin og generelt fokusere masse på vekt og kropp som det du forteller om her. De fleste i din situasjon har vanskeligheter for å innse at de har eller begynner å utvikle et alvorlig problem. Felles for de fleste er at de mener at de har kontroll over denne atferden og at de kan slutte hvis de vil. Dessverre er det slik at de ofte aldri blir fornøyd med hvordan kroppen ser ut og denne destruktive atferden vil fortsette. Noen har et mål om at de bare skal gå ned 3 kilo til, men sannsynligheten er at man ikke vil være fornøyd selv når man har nådd dette målet. Problemet ditt handler om følelser, men ikke fornuft.
Ønsker du å vite mer om spiseforstyrrelse og hvordan det kan påvirke tankegangen din og din fysiske helse, så kan du gå inn på nettsidene til IKS (Interessegruppe for kvinner med spiseforstyrrelser). Du finner mer informasjon om organisasjonen på disse nettsidene www.iks.no . Der vil du også finne lenker til selvhjelpsbøker om du ønsker prøve det. Jeg kan anbefale boken "Sterk/Svak" av Finn Skårderud. ROS - Rådgivning Om Spiseforstyrrelser har også en nettside som det er verdt å sjekke ut. www.nettros.no/
Motivasjon til å ta imot hjelp kan være svingende. I noen perioder ønsker man kanskje ikke hjelp, andre perioder kjenner man at man egentlig kunne trenge behandling og hjelp fra andre. På den ene siden ønsker man å bli frisk, få kontroll, slippe alle tankene omkring mat eller sultingen (som ikke fører frem), men på den andre siden er man redd for hva det innebærer å bli bedre, redd for at skal øke vekten, redd for å spise. Redsel eller negative tanker kan overskygge hele tilværelsen. Men det å gå i behandling er som sagt en prosess, da må man starte der man er og bruke tid på å føle seg trygg nok til å gå videre. Gradvis kan man jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse. Selv om man er i behandling kan motivasjonen føles svingende, den kan svinge fra en dag til en annen, eller på en og samme dag. Derfor er det så viktig å ha god støtte av noen som forstår i prosessen. Bruk behandleren din for det han/hun er verdt og tørr å slippe personen inn i dine vonde tanker og følelser. Si det som er vanskelig å få satt ord på!
Følelser er viktige signaler til oss og er noe som bør tas på alvor. Mange prøver å trene bort, kaste opp eller slanke vekk problemene sine. Selv om man får en stund fri fra alt det vonde, så er problemet at de vonde tankene og følelsene ikke forsvinner for godt, men kommer tilbake etter en stund. På denne måten så får man aldri jobbet med det vanskelige. Man unngår det bare for en stund! Det er derfor du selv som må begynne å jobbe med å finne andre måter å uttrykke dine problemer og dine vanskelige følelser på enn å slanke de bort. Det er lov å være sint hvis en har grunn til å være sint. Det er lov å være trist hvis en har grunn til å være trist. Det er lov å være frustrert hvis en har grunn til å være frustrert osv. Dette er en jobb som bare du selv kan gjøre! Kom i kontakt med noen som kan hjelpe deg og snakk om ditt syn på din kropp og hvilke problemer som kan ligge bak dette behovet for å prøve å "slanke bort problemene dine".
Grunnlaget ditt for å klare endre ditt nåværende spisemønster, er at du forstår hva spiseforstyrrelsen kan gjøre med kroppen din i negativ retning. Det virker som du forstår at du nå lever på en måte som er skadelig for kroppen din og din psykiske helse siden du skriver inn til Klara Klok. Med god hjelp er det ingen ting i veien for at du skal bli helt frisk og få et sunt og godt forhold til både mat, kroppen din og livet ditt.
For å skaffe deg hjelp så må du snakke med noen voksne som f.eks. helsesøsteren eller årgiveren på skolen din og forteller det samme som du skrev i ditt Klara Klok innlegg. Du kan også bare skrive ut dette innlegget og gi det til dem hvis du har problemer med å ordlegge deg. De voksen vil kunne hjelpe deg å komme i kontakt med en lege. Hos legen kan du fortelle om hva du sliter med. Fastlegen vil kunne lytte til dine problemer og henvise deg til en psykolog. Hos psykologen vil du få bearbeidet det som kan ligge bak ditt problematiske forhold til mat, trening og kropp.
Ja, moren din har også problemer, men ønsker hun ikke hjelp er det ingen som kan hjelpe henne. Det samme gjelder deg. Ønsker ikke du å ta tak i din vonde tanker og følelser så kommer heller ikke noen behandling til å virke på deg. Man kan ikke hjelpe noen som ikke ønsker å bli hjulpet. Man kan heller ikke forandre andre mennesker enne seg selv. Du akn ikke ta ansvar for å hjelp moren din, men du kan være moden og ta ansvar for din egen psykiske helse. Jobb med alt som er vondt sammen med en psykolog så vil du også kunne lære deg teknikker som kan gjøre det lettere for deg å takle din mors problemer samtidig som du vil lære å snakke med henne på en mer konstruktiv måte.
Hvis du har det vanskelig og trenger en nøytral person å snakke med, så kan du også ringe støttetelefoner og snakke med noen når du har behov for dette. Dette kan også fungere som en god forberedelse på å snakke med en profesjonell om dine plager og vil kunne være et godt springbrett for å begynne å sette ord på alt du sliter med. Problemer føles alltid litt mindre når man deler dem med noen og kan hjelpe deg å få ting litt på avstand og få tømt tankene og følelsene sin litt. For eksempel kan du ringe Mental Helse sin hjelpetelefon på tlf: 116 123. Du vil kunne snakke om alle slags problemer og tjenesten er anonym. Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud for alle mennesker, uansett alder. Det er gratis å ringe. Du kan også ringe Røde kors sin hjelpetelefon for barn og ungdom på tlf: 810 333 21. Denne tjenesten er gratis å ringe fra fasttelefon og mobil. Telefonen er åpen mandag til fredag fra klokken 14.00 til 20.00.
Lykke til!
Vennlig hilsen psykologen
< Tilbake