Dette spørsmålet ble stilt 2.3.2010 og ble besvart 5.3.2010.

Spørsmål:

Hei.

Jeg tar meg så nær av ingenting. En liten kritikk (elr det jeg oppfatter som kritikk), heving av stemme, at en person blir bestemt, gjør raske bevegelser gjør at jeg føler meg liten. På avdelinga jeg er nå (psykiatrisk avd) så har ting begynt å bli ubehagelig, for de (ansatte) minner meg om pappa når de er sinte. Eller jeg vet ikke om de er sint slik at det er vondt ment, men måten de er på minner meg om pappa, slik at jeg reagerer likt med de gangene pappa er sint på meg. dvs begynner å storgrine, får ikke puste osv. De gangene de har hevet stemmer, gjort raske bevegelser som jeg tolker som at de er sinte, har som regel vært et resultat av at jeg har prøvd å skade meg. Jo, jeg ser deres side, at de skal hindre meg liksom. Men jeg blir så redd, og knekker helt sammen. Og jeg HATER å gråte. Pappa sier at de er feigt å gråte og han har sant, men jeg klarer ikke hele tiden å holde meg når det er pappa elr personer som minner om han. Det er nok at det er en autoritær person som påpeker bitte litt, så vil ikke jeg snakke med personen.

Og så lurer jeg på: jeg tok litt for mye medikamenter (hadde gjemt unna medisin), men jeg ble helt borte. Husker ingenting, det siste jeg husker var at noen ambulansepersonell kom inn på rommet. Er det vanlig å ikke huske noe som helst??

I dag var jeg ute på perm og da var jeg på legevakta for å få sovetabletter. Løy og sa at jeg ikke hadde sovet på lenge. Jeg skal ta dem i mårra (ons). Men samtidig har jeg dårlig samvittighet for jeg avtalte med legen på avd (som er kjempe flink) at jeg ikke skulle gjøre noe når jeg er ute på perm, men nå skal jeg gjøre det. Jeg liker ikke å lyve eller å bryte avtaler, jeg taper jo på det, og livet blir jo ikke bedre av å bryte tillitten å bare ta overdoser helt til jeg dør. Jeg har jo ansvar for mitt liv liksom hvis du skjønner. Men det blir liksom vanskelig, for jeg er bekymra for fremtiden og alt. Og jeg føler meg verken som barn elr voksen, jeg er jo ingen. Jeg har bodd alene i fire år, men jeg føler meg jo ikke voksen, jeg kan jo ikke alt det der med å søke om lån til hus og slikt. Samtidig så er jeg jo ikke et barn heller liksom. Jeg vet ikke hva jeg er. Nå har jeg ikke lyst til å leve, jeg det har skjedd ting i livet og jeg er dødsbekymra for fremtiden. Står helt fast og kommer meg ikke videre. Men samtidig har jeg lyst til å får tilbake lysten, motivasjonen og viljen til å leve. Jeg har begynt å studere og har lyst til å gjøre det skikkelig bra, men jeg klarer jo ikke å konsentrere meg. I tillegg er jeg redd pappa samtidig som jeg er glad i han. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, finner liksom ikke aldri ut av det.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og når har jeg jo kjøpt alle tablettene, så jeg kan jo ikke la være.
Innsendt av jente 21 år
(redigert)

Svar:

Hei jente 21 år.

Når det gjelder det at de ansatte minner deg om din far når de er irettesettende eller sinte på deg, er noe jeg råder deg til å ta opp som et eget tema til den behandleren som du har på den avdelinga du nå er på. De ansatte ER ikke din far, og det at de viser bekymring for deg når du har skadet deg osv. er viktig. De kan sikkert forsøke og reagere annerledes enn de gjør, men det er viktig at du tar tak i dette og gjør det til et aktivt tema som du kan ha samtaler om. Det er viktig fordi du vil møte mange mennesker i ditt liv som gir deg kritikk på en eller annen måte, og da er det også viktig at du kan lære deg og forholde deg til kritikk på en moden og hensiktsmessig måte. Derfor kan det være lurt at du gjør dette til et tema som kan bli gjenstand for diskusjon.

Du har tatt overdoser av medikamenter som du hadde gjemt unna. Du skriver ikke hva disse medikamentene var. Det er ikke uvanlig at en mister bevisstheten hvis en har tatt en overdose av spesifikke medikamenter. Det er likevel mer nærliggende at du begynner å tenke igjennom hvorfor du velger å gjemme unna medikamenter for å ta disse som overdose, når du faktisk er i et behandlingstilbud som skal hjelpe deg ut av denne problematikken. Din egen innsats, motivasjon og ansvarsbevissthet er viktig å ta tak i slik at du kan jobbe sammen med de ansatte for at du skal få det bedre med deg selv. Så lenge du gjemmer unna medikamenter for å ta overdoser, så klarer du heller ikke å fokusere på din egen positive utvikling. Dette er det viktig at du tar opp med din behandler slik at du kan begynne og jobbe med deg selv på en mer konstruktiv måte.

Du har kjøpt nye medikamenter for å ta ny overdose. Selvsagt kan du la vær å ta disse, og begynne med å ta tak i deg selv og din egen utvikling på en annen måte enn du har klart så langt. Du er innlagt, og de som jobber på avdelinga ønsker å hjelpe deg videre. Det er likevel ikke nok å overlate ansvaret for din egen framtid til disse menneskene. Det er DU som skal jobbe for å få det bedre, og da er det viktig at du tar opp de bekymringene for din egen framtid (og fortid) som du sliter med. Dette kan du gjøre sammen med de som jobber med deg nå, og på den måten viser du også at du tar tak i deg selv på en konstruktiv måte. Det virker mer som om du nå har en periode bak deg hvor du legger opp til en "maktkamp" mellom deg og de ansatte - hvor du tar overdoser og skader deg selv, mens de andre forsøker å få deg til å ikke gjøre dette. Å ta overdoser eller skade seg selv på andre måter, handler om valg. Det er derfor bare du selv som kan velge å finne andre måter å jobbe med deg selv og dine problemer på. Å ha et overfokus på selvskading og overdoser, fører bare til at du bruker opp all din tid og energi på dette fokuset - og da forsvinner også fokuset på å få et bedre liv.

Uansett hva dine grunnleggende problemer er eller handler om, så har du mulighet til å ta tak i dette nå. Du er ung, og du kan ha et langt og utfordrende liv foran deg. Til syvende og sist er det bare du selv som kan ta en avgjørelse om å begynne og jobbe med deg selv og dine problemer på en annen måte enn du har klart så langt, og det råder jeg deg også til å gjøre. De som jobber for å hjelpe deg i din utvikling, vil kunne være gode støttespillere og samtalepartnere for deg, men det krever også at du tar tak i deg selv på en annen måte enn det du beskriver her.

Lykke til framover! Husk at selv om ting kan se vanskelig og uoverkommelig ut akkurat nå, så betyr ikke det at det MÅ være slik for alltid!

Med hilsen psykologen

< Tilbake