Dette spørsmålet ble stilt 30.8.2010 og ble besvart 6.9.2010.

Spørsmål:

Hei! Jeg er så bitter over manglende hjelp av psykisk helsevern. Jeg ble alvorlig syk( deprimert) for 4år siden. Da jeg endelig ble kom inn ett år senere var min depresjon litt lettere takket være egeninnsats. Jeg scoret da 45 på testen MADRS og det sier litt om hvor syk jeg faktisk var året før og ikke fikk hjelp... Jeg ble utredet og fikk i tillegg til bipolar 2 diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg fikk behandling for min depresjon, men ikke for min pf. Nå, 4 år senere, har jeg fremdeles ikke kommet ordentlig i gang med behandling. Dette er dog delvis min egen feil pga to flyttinger. Jeg har hele tiden vært supermotivert for å komme i gang. Jeg er bare nødt til å ha en profesjonell "partner" for å nå mine mål, da jeg mislykkes på egen hånd. Jeg har komplekse vansker og er mye forvirret som følge av at jeg ikke vet hva jeg skal fokusere på til enhver tid. Jeg har vært for ivrig kan man si. Det har ødelagt mye for meg. Nå er jeg bare så lei av å ha det som jeg har det, og av å vente. Har jeg noen grunn til å være bitter over hjelpeapparatet? Jeg har barn og jeg sliter stadig mer. Min angst og selvtillit blir gradvis bare verre. Og jeg har skjøvet venner bort fra meg fordi jeg har vært så selvsentrert. Det er vanskelig å komme tilbake til livet og jeg er usikker på hvorvidt jeg lenger orker å vente på å få hjelp. Har mange tanker om jeg er for ødelagt til kunne hjelpes. Om det finnes noen som egentlig gidder... Jeg har en lang og traumatisk historie bak meg og har slitt meg ut med ubehandlet angst gjenom hele livet. Jeg føler meg dobbelt så gammel pga min slitenhet..

Innsendt av jente 29 år

Svar:

Hei,

Du forteller om bitterhet over hjelpeapparatet og om langvarig sykdom med bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelse.

Spørsmålet ditt er om du har noen grunn til å være bitter over hjelpeapparatet.

Det spørs om det vil være riktig av meg å forsøke å vurdere om du har noen grunn til å være bitter. Bitterhet er en følelse, en tilstand. Det er din opplevelse, og det er den som teller. Det jeg kan gjøre her, er å gi noen kommentarer til det du skriver i innlegget ditt.

Slik jeg forstår deg fikk du hjelp første gangen etter lang venting. Du skriver at depresjonen din var mildere ved behandlnigsstart på grunn av egeninnsats, men jeg forstår at den fortsatt var tung. Det at du hadde greid å komme deg igjennom en tung og dyp depresjon ved egeninnsats, viser sterke ressurser hos deg. Det er imponerende at du klarte det.

Det kommer frem av innlegget ditt at du har fått behandling for depresjonen, men at personlighetsforstyrrelsen står ubehandlet. Du skriver at utsettelsen av behandling delvis skyldes at du har flyttet. Dessverre er det slik at flytting kan forsinke innsøkingsprosesser i helsevesenet.

Du forteller at du har barn. Da er det særlig viktig at du får hjelp.

Dersom du er henvist til et behandlingssted (DPS) og står på venteliste, bør du ta kontakt med behandlingsstedet og be om at du får innkalling. Da kan du vise til at du har omsorg for barn.

Du kan også be den som henviste deg om å hjelpe deg å purre på time til behandling. Fastlegen din kan også hjelpe deg til å få kontakt med psykisk helsetjeneste i bydel eller kommune. Noen kommuner/bydeler har psykolog som jobber på lavterskelnivå, det vil si at det er lettere å komme inn til behandling.

Et annet alternativ som kanskje kan passe for deg, er å få hjelp av fastlegen din til å søke privat psykolog med avtale.

Detter er i hvert fall noen forslag til hva du kan gjøre selv for å komme raskere til behandling.

Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen  

< Tilbake