Dette spørsmålet ble stilt 6.3.2010 og ble besvart 12.3.2010.

Spørsmål:

Det første som slår meg når jeg skriver et innlegg her er at problemene mine ikke er verdt å bli fortalt til noen. Det er mange som har det verre, og hver gang jeg prøver å fortelle noen at jeg ikke har det bra sitter jeg igjen med skyldfølelse (for å ha brukt opp tiden deres, tvunget dem til å bry seg om meg og kanskje gjort dem deppa) og skam (for å være svak nok til å søke hjelp). Spørsmål som: ”Hva er det for noe?” kan jeg ikke svare på, for det er ingenting konkret. Men jeg føler at jeg gjør alt feil, at jeg er en skam for omverdenen og har ofte forestilninger om at alle hater meg. Noen ganger har det til og med gått så langt at jeg har skadet meg selv for å straffe meg for å være så patetisk.

Før var jeg ivrig på skolen, nå ønsker jeg bare å fordufte fra timene. Konsentrasjonen er på bånn, jeg klarer nesten ikke gjøre lekser og karakterene går rett ned. Jeg pleide aldri å gråte før, men nå gråter jeg flere ganger i uka. Å være sammen med mennesker er utrolig vanskelig, selv venner og familie. Jeg er sammen med venner fordi det er en pliktfølelse i meg, et forsøk på å ikke få dem til å hate meg, men etterpå er jeg like trist fordi jeg har brukt opp tiden deres. Jeg har ofte hodepine eller et slags knip i magen, febersymptomer og er generelt sliten og trett. Selv etter en natt med ni timers søvn kan jeg sovne på sofaen når jeg kommer hjem fra skolen, særlig hvis jeg har grått først.

Verken venner eller familie forstår hva som er problemet mitt, og jeg klarer ikke forklare. Derfor gjemmer jeg meg inni et skall av smil og latter, og gråter heller når jeg er helt alene. Men så lenge jeg mestrer å leke glad når jeg må, er vel ikke problemet mitt så stort? Foreldrene mine insisterer på at alt dette er helt normalt for alle 16-åringer, men det forstår jeg ikke. Da ville flere enn meg vært innesluttet og isolert, gjemt seg på do for å gråte innimellom, og lidd av en konstant utmattethet. Siden flere 16-åringer ikke reagerer sånn, men alle tydelig vis har det som meg, må jo det bety at jeg er veldig, veldig svak.

Slik har det pågått i omtrent 4 måneder nå. På vei hjem fra skolen hender det at jeg har selvmordstanker. På den tiden da jeg hadde nakkesmerter håpet jeg ofte at det var et resultat av hjernehinnebetennelse, og at jeg snart ville finne meg selv på et sykehus, svevende mellom liv og død. Jeg føler at de få gode egenskapene jeg har enten er løgn eller ikke betyr noe, og er overbevist om at så snart alt tipper over, og jeg ikke klarer å leke glad lenger, vil alle dra fra meg. Jeg er ikke redd for å dø eller å oppleve smerte, men jeg er inderlig redd for å bli forlatt, forhatt og ensom. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke klarer å være i noe godt, langvarig forhold med verken venner eller kjæreste heller. Jeg føler at jeg må forlate dem før de forlater meg. Er alle disse tankene og følelsene virkelig hundre prosent normale, eller har jeg faktisk en grunn til å være trist? Alt jeg vet er at det ikke var slik for ett år siden…


Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei jente 16!

Det høres ut som om du har en vanskelig periode akkurat nå og det er derfor veldig bra at du skriver inn til Klara Klok og søker hjelp. Dette er et stort skritt i riktig retning og et tegn på at du skjønner at du sliter.

Uten å ha hatt deg til utredning og samtaler er vanskelig å si med sikkerhet om hva du sliter med, men symptomene du beskriver er forenelige med depresjon. Selvmordstankene dine kan også skyldes dette. Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et senket stemningsleie, tapt interesse, økt isolasjon, gledesløshet og energitap som fører til trettbarhet og redusert aktivitet. Andre vanlig symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvfølelse og selvtillit, tomhetsfølelse, selvmedlidenhet, mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden og søvnforstyrrelse. Folk har forskjellige måter å takle depresjonen sin på. Det er vanlig at flere mennesker takler det på måter som er lite gunstige for en selv, som for eksempel krangling, isolasjon, selvskading, rusmisbruk eller trøstespising. Det er veldig vanlig at depresjonen går utover skolegang/jobb og ditt normale funksjonsnivå og sosiale evner. Noen ganger blir det så vanskelig at man ikke klarer å se noe håp og man føler at det ikke er noen andre løsninger enn døden. Husk at selvmordstanker og tanker om at du ikke har lyst til å leve lenger, er på en måte tanker og ønsker om å slippe å måtte streve og slite med tunge ting i livet ditt. Dette er forskjellig fra å virkelig ville begå selvmord og dø fra livet. Når du får riktig hjelp og støtte slik at du får det bedre, så får du lyst til å leve videre og selvmordstankene forsvinner.

Det er ikke sunt å gå rundt med slike tanker og det viser at det tydeligvis er elementer i livet ditt som må bearbeides. Går man rundt med suicidale tanker så er det viktig å få hjelp siden man tydeligvis er sårbar for vanskelige situasjoner som kan gjøre at man går så langt at man tar sitt eget liv.

Siden du tydeligvis sliter, så er jeg sikker på at du kan få det lettere i dagliglivet ditt og mestre hverdagen din på en bedre måte hvis du oppsøker hjelp, noe jeg anbefaler deg å gjøre.  For å komme deg til psykolog trenger du henvisning fra fastlegen din. For å komme til fastlegen din så er det viktig at du snakker om problemene med foreldrene dine eller noen andre voksne du kan stole på (som f.eks. helsesøsteren din på skolen din) som kan hjelpe deg å komme i kontakt med de profesjonelle. Siden du er over 16 år kan du komme i kontakt med fastlegen din på egenhånd hvisd det er slik at du føler at du ikke blir forstått eller tatt på alvor av de voksne rundt deg. For å finne ut hvem som er fastlegen din kan du ringe fastlege telefonen på tlf: 810 59 500. Fastlegen din vil kunne lytte til dine problemer og finne et passende tiltak til deg som f.eks. gruppeterapi eller individualterapi. For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det. Fastlegen din (og en eventuell fremtidig psykolog) er avhengig av å få all denne viktige informasjon. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Det er viktig å se på hvordan du løser problemer på, analysere hvilke faktorer som gjør livet ditt vanskelig og å se om det kan ha vært ukjente faktorer i ditt liv som har gjort deg mer sårbar eller har vært med på utløse denne depresjonen. Føler du at det er vanskelig å åpne seg for en annen person så kan du ta meg deg Klara Klok innlegget ditt og bruke dette som utgangspunkt for en samtale. 

Husk at det er lov å være trist hvis en har grunn til å være trist. Det er lov å være frustrert hvis en har grunn til å være frustrert osv. Dette er en oppgave som bare du selv kan gjøre noe og det blir ditt og de voksne rundt deg sitt ansvar å komme i kontakt med personer som kan hjelpe deg, som for eksempel fastlegen din! Ens problemer og bekymringer blir ofte større når man sitter alene med disse og jeg håper derfor at du får deg den hjelpen du har krav på og sier tydelig i fra hva du sliter med til de personene du snakker med. På sikt er jeg da sikker på at du vil få det bedre med deg selv og får den hjelpen og støtten som du har behov for.

Mens du venter på hjelp kan du ringe  Røde kors sin hjelpetelefon på tlf 800 333 21. Denne tjenesten er en anonym tjeneste for barn og ungdom. Det er gratis å ringe fra fasttelefon og mobil. Telefonen er åpen mandag til fredag fra klokken 14.00 til 20.00. 

Ikke gi opp! Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen 

< Tilbake