Dette spørsmålet ble stilt 25.8.2010 og ble besvart 1.9.2010.

Spørsmål:

Jeg er en jente på 15 som føler meg ufattlig alene i verden. Jeg lider av depresjoner på grunn av en voldekt for et halv år siden. Det å gå og være redd for kritikk og avisning er ikke lett, noe som har ført til at jeg kun har 2 nære venner jeg kan si ting til uten at det blir ja, nei eller et kort svar.

Venn nr.1 er jeg så beskymret for, det føles ut som jeg mister henne mer for hver eneste dag. Hun har fått seg en ny vennine som hun har begynnt å gjøre dumme ting med. De røyker, har prøvd å drikke, skulket, stjelt og mye mer. Jeg var med venn nr.2 og sa ifra et par månder før sommerferien begynne. Læreren vår skulle ha en samtale med foreldrene hennes om det. Men før møte var klarte vennina mi og manipulere foreldrene sine til å tro at den nye vennina røyker og derfor tror folk at de gjør det. Jeg trodde muligens møte hadde fått henne til å skjønne litt. Men fikk bekreftelsen på at hun ikke hadde slutta..

Det føles litt ensomt å kun være med en annen, tenk de dagene hun er syk. Jeg har at folk ser meg gå alene, da blir det vel nødløsning å gjemme seg på do hele friminuttet.
Hjemme har jeg ingen. Jeg klarer aldri å tilgi dem helt etter hva de gjorde med meg tidligere
Når jeg gjorde noe galt så husker jeg at hvor redd jeg blei når jeg hørte mamma trampe fort innpå rommet mitt, dro frem hånden og ga et klask. Pappa var ikke noe bedre og kunne finne på det å dytte meg hardt. Vis jeg prøvde å si noe ble jeg ''skremt'' til å være stille. Denne skrekken sliter jeg med på skolen. Redd forå få kjeft når jeg rekker opp hånden eller skal si noe til dem i klassen. De gangene jeg skal endelig finne på noe med venner virker det ofte som at de venter på en grunn til å si nei. En gang skulle jeg være med vennine nr.1 på tur. Jeg hadde ryddet huset fint og fikk i tilegg hjelp av vennine nr.1 for å få lov, men hadde glemt å rydde inn i oppvasken så jeg fikk ikke være med. Derfor hender det ofte at jeg lyver når folk spør meg om jeg vil finne på noe.

Dette var enkelig ikke det jeg skulle spørre om. Det gjelder enkelig mest kropp. Jeg er 165 cm og har gått ned til 52 kilo. Jeg hater kroppen min ! stygge feite lår, svai rygg og iføle vennine nr.1 ufattlig tynn midje med litt hofeter. Jeg føler meg ekstra feit med ryggen, etter mitt syn ser jeg gravid ut fra siden.

Jeg spiser ikke like mye som jeg gjorde før og jeg er besatt og vite hvor mange kalorier det er i maten. På konfirmasjonsleiren spiste jeg nesten kun middag som mat. En av dagene følte jeg meg alene og pluttselig var ønsket mitt å skade meg (har vært tiderligere selvskader). Jeg hadde kun plastkopp så jeg rev av en bit og startet og kutte meg på armen. Det var ikke nok så jeg kuttet på huden over pulsåren, heldigvis var den ikke skarp nok. PÅ kvelden kom en jente. Hun lurte på om det var noe, og at hun synes det var litt merkelig at jeg ikke spiste. Hun fortalte at hun har noen venner som lider av spiseforstyrelser. Jeg sporet samtalen til voldekten. Planen min gikk bra og hun spurte ikke noe mer om mat.

Jeg kjøpte en sjokolade på en butikk og låste på inn på do. Jeg tokk vel en bit og svelget den, så tok jeg flere biter. Men dem spytta jeg ut i do, det var som kroppen ikke ville ha dem i det hele tatt.

I det siste har jeg følt meg slapp, trett og mer frossen en det jeg var før. Hva er det som enkelig skjer med meg ?
(redigert)

Svar:

Hei!

Du sliter med større påkjenninger og problemer enn det som er vanlig for ungdommer på din alder. For å finne ut hva som skjer med deg og hva som kan gjøres for at du skal få det bedre, er det nødvendig at du ber om hjelp hos de voksne du har omkring deg. Det er imidlertid ikke alltid nødvendig å finne årsaken til problemene for å kunne gjøre noe med det. Heldigvis finnes det flere ting som hjelper mot slike problemer som du har. Du sliter for tungt til at du skal klare å finne ut av dette alene og derfor er det beste rådet jeg kan gi deg at du skaffer deg hjelp og støtte til å forandre situasjonen til det bedre.

Du kan skaffe deg hjelp ved å snakke med en av foreldrene dine, helsesøster, en lærer, rådgiver eller en annen trygg voksen du stoler på. Du kan også  få hjelp hos fastlegen din. Hvem som er fastlegen din finner du ved å gå inn på nettsiden helfo.no. Legen kan helt sikkert hjelpe deg i forhold til det du sliter med. Du kan lære mer om hvordan du finner fram til dine lokale profesjonelle støttespillere her.

Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du får hjelp og støtte slik at situasjonen kan endres og du kan få det lettere. For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Mange som har det slik som deg synes det er vanskelig å snakke om problemene sine. Det er med dette som med andre ting; alt går bedre med litt trening. Jo mer du tar sjansen på å hoppe i det og snakke om det du sliter med, jo lettere blir det etterhvert. Vær tålmodig med både deg selv og hjelperen, så går samtalen greiere når dere blir bedre kjent og øver dere på å snakke sammen.

Dessverre er det ikke slik at foreldre, lærere, leger, behandlere, venner, kjæreste eller andre mennesker kan gjette hvordan andre har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Du kan jo begynne med å vise det du har skrevet her til de du søker hjelp hos. Eller du kan skrive noe enda mer detaljert som dagboksnotater o.l. Slikt skriftlig materiale er til god nytte for hjelperen som skal sette seg inn i din situasjon.

Mens du venter på annen hjelp kan du ringe Røde kors-telefonen for barn og unges på tlf.nr. 80033321. Der kan du være anonym og snakke med en voksen person om alle slags problemer. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20.

Du kommer til å få det bedre etterhvert når du får riktig hjelp og støtte. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake