Dette spørsmålet ble stilt 29.8.2010 og ble besvart 3.9.2010.

Spørsmål:

Hei, jeg har emosjonell up.

Jeg er så sint på alt og alle, uten at jeg egentlig har grunn. Jeg HATER hele det dritt sykehuset og legen og politifolkene!!!!! egentlig er de greie, men det er liksom småting, som jeg aldri blir ferdige med: feks at de brøt taushetsplikten (sa fra til foreldrene mine!!), reimsenga, de vonde sprøytene, ventrikkelskyllinga og ALT sammen!! egentlig er de greie, men jeg er så sint akkurat nå enda det er tre- fem mnd siden!! blir aldri ferdig med det!! eller tror jeg er ferdig med det, men så på en dag jeg føler meg dødssur og grintete så blir jeg så sint på dem!! fredag var jeg døds lei meg, i går slet jeg med å puste og gråt og gråt og i dag er jeg bare fly forbanna!! og jeg har ingen grunn i det hele tatt! jeg vil bare dø fra alt sammen! jeg kjennner ingen på studiet jeg begynte på for en uke siden, absolutt ingen!! jeg begynte 14 dager senere enn de andre pga at jeg sto på venteliste og at jeg var innlagt. Alle kjenner noen, men jeg kjenner ingen!! jeg har kjempe lyst til å gjøre det bra på studiet og jeg liker fagene, men jeg har ingen venner der! og familien min er bare full av problemer og pappa og mamma kan aldri bli ferdig med den sju år gamle skillsmissen og pappa klarer aldri la være å kontrollere sinnet sitt. han eksploderer på alle oss andre i familien, og det er ekjkelt når han gjør det!!!jeg hater når han gjør det!! og behandleren min sier at vi skal jobbe med "overgangen til voksen livet" og han sier jeg trenger å prøve å si "nei" til pappa. Men jeg tørr ikke å si i mot, jeg er livredd!! han blir så sint! og jeg skjønner ikke det der voksen greierne, jeg er jo 21!! jeg var jo voksen da jeg var 18 år gammel, så jeg skjønner ikke hvorfor han snakker om det å være voksen. Jeg har jo nevnt at jeg ikke føler meg voksen, for jeg føler meg ikke som noen. men i teorien skal jeg jo være voksen etter 18 år. i stede føler jeg meg alene, usikker, trist, tom, frustrert og alt på en gang!! følelsene svinger fra dag til dag og jeg hater meg selv så innmari. jeg har lyst på noen nye foreldre som er trygge voksne som ikke blir sinna på meg, i stede er alt jeg har en problemfamilie og nesten ingen venner her. jeg føler meg liten og helt alene, og jeg vil så gjerne forsvinne fra alt. alle selvmordsforsøkene har vært fullstendig mislykka og jeg skjønner ingenting, og jeg skjønner meg ikke på meg selv. jeg gråter, er fly forbanna, har pusteproblemer, alt om hverandre. jeg er uduglig, og jeg er så, så lyst til å dø. men det jeg egentlig skulle spørre om var om det gikk an å få litt og litt medisiner fra apoteket. feks få medisiner for en uke, for overdosene og suicidforsøkene blir en flukt for meg hver gang det går til helvete. og det gjør det jo omtrent hver dag. så går det an å få cipralex, og få det uke for uke. nå har jeg 72 cipralex 20 mg på hybelen og jeg har ekstremt lyst til å ta dem for å komme bort fra alt sammen. Jeg var hjemme i sommerferien og da fikk jeg med meg tab, men jeg løy og sa til legen når jeg kom tilbake her jeg studerer at jeg hadde økt dosen fra 20 mg til 40 mg og at jeg derfor hadde brukt dem oppp så jeg måtte få mere. Så jeg fikk en ny resept og nå har jeg 72 tab som jeg har veldig lyst til å ta. jeg er trøtt og så lei av de svingende ekle følelsene!

Innsendt av jente 21 år

Svar:

Hei!

Her beskriver du en veldig slitsom hverdag med hyppige stemningsforandringer (emosjonell ustabilitet) og flere alvorlige kriser som du har lært en del av; slik at du har fått visse forventninger til hva som vil komme til å skje hvis man f.eks prøver å forgifte seg.

Heldigvis har du en behandler du ser jevnlig, og den personen er instilt på å hjelpe deg til å takle livet rundt deg (voksenlivet) og følelseslivet inni deg (det å føle seg alene, usikker, trist, tom, med selvhat og rådvillhet). Men etter siste utskrivelse har du kommet litt skjevt ut på studiet når det gjelder sosial inkludering og vennskapsbygging som er viktig for å trives og lykkes som student.

Det jeg vil anbefale deg, er å ta på alvor at følelseslivet ditt er så ustabilt. Jeg tror du må anse det som din jobb nummer 1 å finne gode løsninger på. Hvordan man har det inni seg påvirker hvordan man har det rundt seg, og visa versa. Både indre stemningsstabilitet og ytre harmoni med familie og venner går det an å jobbe systematisk med, hver for seg og sett i lys av hverandre.

En ting jeg tror du kunne hatt nytte av å få utredet når det gjelder indre stabilitet, er om stemningsforandringene dine muligens kan være påvirket av en form for vedvarende depressiv tilstand som svinger med et bipolart lidelsesmønster. Dersom det viser seg at du har en lidelse i det bipolare spekteret (f.eks bipolar lidelse, type 2), så vil cipralex (SSRI-preparater) i utgangspunktet ØKE svingetakten og svingehøyden på de unormale stemningsforandringene. I verste fall kan SSRI-preparater utløse mani hos mennesker som er disponert for slike lidelsesmønstre. Mot bipolar lidelse er det først og fremst Lithiumsalt eller antiepileptisk medisin (f.eks valproat eller lamotrigin) som virker stabiliserende.

Dette spørsmålet (om du kanskje har en bipolar lidelse) tror jeg det er viktig å finne ut av så fort som mulig. Uansett hva som blir svaret, så vil det ha stor betydning for hvordan man skal legge opp behandlingen og tilretteleggingen videre.

En annen viktig ting jeg vil anbefale deg, er å lage en kriseplan sammen med behandleren din. Det betyr at du får hjelp til å lage noen lure handlingsalternativer du kan gripe til når du kjenner at du har det du kaller "en emosjonell up" med mye raseri og begynner å orientere deg i tankene mot en ny intox.

Et mål med å lage en kriseplan er å unngå en ny rundreise med medisinforgiftning, akutt innleggelse, pumping, akutt opphold/kriseavverging og hurtig utskrivelse til et mangelfullt støtteopplegg som ensom student med mye indre emosjonell ustabilitet. Du får mye mer ut av et planlagt opphold (f.eks et utredningsopphold) enn av å gå fra krise til krise.

Dersom det er slik at du har strevd i årevis med stemningsproblemer uten å finne riktig behandling, så har du dessuten krav på noe som heter "Individuell plan - IP". Det er en sjekkliste over alle dine behov som må være dekket for at du skal kunne ha et godt liv. En koordinator fra kommunen skal hjelpe deg å lage en slik oversikt over dine behov. Her kan man f.eks ta med behov for utredning av stemningslidelse, behov for mer informasjon om behandlingsalternativer, behov for kriseplan, behov for hjelp til å komme i gang med sosiale aktiviteter, hjelp til å takle familie...etc. Det er opp til deg å definere hjelpebehovene dine.

Alle som har behov for langvarige og sammensatte helsetjenester har krav på å få hjelp fra en koordinator til å sette opp en Individuell Plan - IP. IP'en skal inneholde både kortsiktige (halvårlige) og langsiktige målsettinger som evalueres jevnlig av alle de viktigste hjelperne dine som skal samarbeide optimalt om din rehabilitering til et godt og stabilt liv med god livskvalitet. For å lære mer om hva som skal stå i en IP, kan du gå inn på denne linken.
http://www.helsedirektoratet.no/habilitering_rehabilitering/individuell_plan/

Mitt råd er derfor at du ber behandleren din om å undersøke muligheten for et fremtidig, godt planlagt utredningsopphold med fokus på din langvarige stemningslidelse, og at du samtidig spør om du kan få en såkalt "individuell plan - IP" for din rehabilitering.

Lykke til!
Hilsen Psykologen

< Tilbake