Dette spørsmålet ble stilt 29.8.2010 og ble besvart 2.9.2010.

Spørsmål:

Jeg er 15 år. Alle ser meg som den superglade og positive gledesprederen. Det er ikke rart, for det er sånn det er når jeg er med andre mennesker. Alle tror jeg har det så fantastisk og elsker livet mitt. Men sånn er det ikke. Jeg har det vanskelig, og når det blir på det værste, noe som er ganske ofte, tyr jeg til kutting og selvskading. Det hjelper. Det er fint å føle noe fysisk litt, og ikke bare psykisk. Og det er en smerte jeg føler at jeg kan kontrollere, noe jeg ikke kan med det psykiske. Kuttingen gjør at jeg fungerer i hverdagen. Det lindrer. Jeg klarer å være "glad" på skolen og med andre mennesker.
For noen uker siden satt jeg ute med bestevenninna mi. Vi har et helt utrolig forhold. Vi to og en annen gutt er bestevenner med hverandre, og forholdet vårt fungerer veldig bra. Har aldri hatt venner som dem. Hun så at jeg hadde sår på benet. Hun spurte meg om jeg hadde laget det fordi det var vondt på en deilig måte og jeg sa ja. Jeg fortalte henne at jeg kutter meg og at jeg hadde gjort det lenge. Hun ble veldig WTF fordi jeg ikke fremstår som personen til å gjøre det. Vi snakket mye, hun gråt. Jeg fortalte det til han andre og han gråt. Det hender vi snakker om det og da gråter han. Det er veldig vondt for dem at jeg gjør det, så jeg lovet til slutt å aldri gjøre det igjen.

Det er noen uker siden jeg lovet det, og jeg har ikke gjort det siden. Jeg kunne sagt at jeg syns det er bra, men det syns jeg ikke. Jeg har det vondere enn før og trenger å kutte meg mer enn ellers. Jeg blir så lei meg at jeg skjelver. Det eneste som hjelper på de tidspunktene er å kutte seg, men jeg kan ikke gjøre det, fordi jeg lovet. JEg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det blir vondere og vondere. Det er ingenting annet som hjelper. Jeg får angstanfall. Jeg hadde noe i angstområdet før, fra 1. til 6. klasse, men jeg klarte å overvinne det. Det tok lang tid, men jeg klarte det til slutt. Nå som jeg har slutta å kutte meg føler jeg at det kommer sakte men sikkert tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke flere år med det. Herregud jeg får helt fnatt. jeg vet ikke hvordan dette skal gå uten kuttinga. Jeg skulle ikke ha lova å aldri gjøre det igjen. Jeg kommer ikke til å klare å holde det. Hjelp meg.

Fra jente 15 som bruker denne siden titt og ofte.

Svar:

Hei jente på 15.

Det er flott at du har snakket med dine to venner om dine problemer med selvskading. Du har nå lovet disse at du ikke skal skade deg mer, og du føler at dette er vanskelig for deg å holde på.

Det å skade seg selv er en aktiv og målbevisst atferd. Det er et valg som du selv tar. Du må derfor også selv velge å finne andre måter å uttrykke dine frustrasjoner, tristhet, sinne osv. på. Det er flere som opplever at det å skade seg selv letter på vanskelige følelser for en kort periode, men disse vanskelige følelsene samt behovet for å skade seg på nytt vil komme tilbake. Selvskading på denne måten kan også være med på føre til at du ødelegger din egen evne til å uttrykke normale vanskelige følelser på mer hensiktsmessige måter.

Jeg råder deg til å tenke igjennom hvilken voksen person du kan snakke med om dine problemer. Dette for at du skal begynne og lære deg å uttrykke dine problemer ved å samtale om dette. Dine problemer med å "være deg selv" (tillate deg selv å ikke alltid skulle være på topp, blid, fornøyd osv.) blir ikke bedre av at du skader deg. Du fortsetter bare på en måte å unngå å gjøre noe med det som er hovedproblemet.

Jeg råder deg derimot til å begynne og ta tak i det som er ditt problem. Dette kan du gjøre ved å snakke med en av dine foreldre om du har et greit forhold til disse. Eller du kan snakke med en annen voksen person i din slekt. Du kan velge å snakke med helsesøster på skolen der du går. Du kan velge å ta dette opp med din fastlege, og du kan velge å bli henvist til behandling hos en psykolog eller annen terapeut. Slik behandling er gratis for de under 18 år som har behov for slik hjelp. Siden du er under 16 år så skal dine foreldre informeres om at du søkes til slik hjelp.

Som sagt: Ta tak i deg selv og de problemene som du opplever at du har. Det å tillate seg selv å få hjelp i en vanskelig periode av sitt liv, kan være gull verdt for ens egen utviklings del. Selv om dette er vanskelig for deg, så vil du kunne oppleve at det å ha en terapeut eller voksen person som støttespiller og samtalepartner i en periode, kan være svært godt for deg selv!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen 

< Tilbake