Dette spørsmålet ble stilt 1.9.2010 og ble besvart 3.9.2010.

Spørsmål:

For ca 5 måneder siden søkte moren min forlenget bidrag for meg av faren min. Jeg har juridisk rett til dette bidraget i og med at jeg fremdeles går på videregående. Dette gjorde faren min rasende. Han forlangte at jeg skulle trekke tilbake søknaden, noe som er mulig i og med at jeg hadde fylt 18 år. Jeg visste at han ville bryte all kontakt dersom jeg ikke gjorde slik, allikevel valgte jeg å la saken gå sin gang. Egentlig har jeg jo rett til økonomisk støtte ifra han.

Jeg slet med dårlig sannvittighet og frustrasjon. Jeg holdt på å trekke saken tilbake, men gjorde det ikke. Det har nå gått flere måneder og jeg savner han utrolig mye. Jeg gråter ofte og føler meg forlatt. Jeg vet at han ikke ønsker å ha kontakt med meg igjen. Jeg ønsker heller ikke noe kontakt med han. Da foreldrene mine gikk ifra hverandre da jeg var 3 år truet faren min at dersom jeg ikke valgte å bo hos han ville han ikke være faren min lenger. Det har gått så lang tid, men jeg er fremdeles lei meg og trist. I tilegg er jeg konstant sliten selv om jeg ikke tenker på han. Vet ikke om dette har noe sammenheng med det som har skjedd. Kan dette være en deprisjon? Jeg vet selvsagt at alle er lei seg av og til, men har vært lei meg lenge og årker ikke mer. Av og til kan jeg ta dette utover andre selv om det ikke bør gå utover dem. Jeg føler at jeg ikke har livsgleden. Selvsagt kan jeg ha det gøy i noen timer og være glad, men så kommer kvelden og jeg kommer på at faren min forlot meg. Jeg vil ikke ha tilbake faren min i livet igjen. Han har såret meg nok ganger. Jeg føler at jeg egentlig fortjener bedre. Alt jeg vil er å slutte å være lei meg og fortsette å nyte livet.

Jeg gikk til psykolog for noen dager siden (det var første gang), men syns nesten det gjorde vondt værre. Psykologen var veldig hyggelig og jeg har ikke noe imot henne, men jeg ble så trist og gråt skikkelig høyt. Er sikker på at mange hørte meg i samme bygget. Ble så ute av meg at psykologen måtte be meg repitere det jeg hadde sagt fordi jeg snakket så utydelig som følge av at jeg var så lei meg. Ble så følsesmessig intenst. Syns det var pinlig å vise at jeg brøt følsomsmessig sammen foran en jeg ikke kjenner. Ble lei meg resten av dagen og følte meg skikkelig uvell. Konstant hodepine og kvalm. Følte meg fysisk dårlig resten av dagen. Jeg vet at psykologer hjelper folk, men jeg føler at jeg er en belastning. Er lei meg og gråter ofte alene, men det er mye lettere. Skammer meg også litt av og gå der at jeg ikke klarer å ta meg sammen selv. Vet ikke om jeg skal ta flere psykologtimer når jeg føler det som en så stor påkjenning etter å ha vært der. Mitt spørsmål er om dette er vanlig og om det blir bedre etter hvert?

Innsendt av jente 18 år

Svar:

Hei jente 18 år.

Dine reaksjoner hos psykologen er normale. Du har åpnet for et tema til en annen person (din psykolog) som du ikke har gjort tidligere, og dette har kanskje fungert som en form for ventil for deg. Jeg tror at du kan oppleve dette som langt bedre etter hvert. Jeg tenker at det er nettopp viktig at du fortsetter hos psykologen slik at du kan gi deg selv en mulighet til å bearbeide de følelsene som du har knyttet til din far. Jeg tror som sagt at dette kan bli bedre for deg på sikt.

Du kan også gjøre dette "sammenbruddet" til et aktivt tema hos din psykolog. Si at du følte det vanskelig i ettertid, og at du opplevde deg som en belastning. Jeg er helt sikker på at din psykolog kan berolige deg på at du ikke har vært til belastning, og at det er naturlig at du reagerer på en vanskelig livssituasjon på denne måten. Psykologen kan hjelpe deg i en periode framover slik at du kan få sortert i dine egne følelser knyttet til din far, og slik at du kan få til å forholde deg til deg selv og din egen utvikling på en bedre måte enn du synes å ha klart så langt. Dine depressive tanker og følelser kan godt være knyttet til det at du føler deg forlatt av din far, men disse følelsene må ikke være slik for alltid. Å investere i seg selv ved å gå i behandling i en periode framover kan være noe av det beste du kan gi deg selv for å komme deg videre i din egen utvikling!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake