Dette spørsmålet ble stilt 29.1.2012 og ble besvart 3.2.2012.

Spørsmål:

Jeg er en jente på 16 år, og har selvmordtanker. Har hatt det i perioder etter mamma og pappa skilte seg for noen år siden. Det skyldes lav selvtillit og at jeg føler meg lite verdt.
Jeg har hatt en kjæreste i noen mnd nå, og da hadde jeg det så bra! Var ingen bekymringer og selvtilliten min hadde ikke vært bedre. Men for noen dager siden slo han opp med meg, og nå er hele verden rast sammen igjen. Vurderte sterkt i dag og avslutte livet! Det eneste som holder meg tilbake er det at jeg ser for meg familie og venner i begravelsen min, og hvilken sorg jeg påfører dem. Men plutselig tenker jeg ikke sånn lenger, og bare tenker på meg selv og hva som er best å gjøre for meg; nemlig å ta mitt eget liv!
Vet ikke om dette er normalt eller ikke? er vel ingen som er fornøyd med livet, men noen som er såpass feige og gir opp.

Svar:

Hei jente på 16 år.

Å ta sitt liv, er et valg hvert enkelt menneske kan ta. Jeg vet ikke om jeg tenker at dette handler om feighet. Jeg tenker at dette handler om at personen befinner seg i en situasjon som oppleves så fastlåst og umulig, at de ikke ser noe annen utvei. Det FINNES likevel mange andre utveier uansett.

Jeg råder deg til å ta kontakt med din fastlege slik at du kan henvises til en psykolog eller annen terapeut som kan hjelpe deg igang med å begynne og endre på deg selv og din egen tenkning. Siden du er over 16 år så må ikke dine foreldre informeres om at legen henviser deg til slik behandling, men mitt råd er at du informere disse uansett. Foreldrene dine kan være gode støttespillere for deg, men da må de også få vite at du sliter med deg selv. Legen kan som sagt henvise deg til samtaleterapi hos en psykolog eller annen terapeut, slik at du kan komme i gang med en hensiktsmessig endringsprosess for din egen del. Slik behandling er gratis for de under 18 år som har behov for slik hjelp.

Din kjæreste har "holdt deg oppe" en periode, men nå er det slutt mellom dere og du opplever dette vanskelig. Husk likevel på at DU ikke var noen annen person da du var sammen med han, sammenlignet med den du er nå. Det er DU som har vært der hele tidene - men hans støtte og hans oppmerksomhet til deg har antakeligvis gjort at dine problemer har vært mindre framtredende i den perioden dere var sammen. Det betyr uansett at du HAR disse egenskapene i deg selv, og disse kan du videreutvikle også uten han som kjæreste. Å gjøre tillate seg selv å få hjelp fra en terapeut til å komme igang med en nødvendig endringsprosess knyttet til ditt selvbilde, din selvtillit osv. kan gi deg verdifull innsikt i deg selv og din egen tenkning. Ingen andre enn du selv kan bestemme deg for å oppsøke din fastlege, men mitt råd er som sagt at du vurderer dette. Å tillate seg selv å få hjelp i en vanskelig livsfase, er noe av det viktigste vi kan gjøre for vår egen del! Dette gjelder også for deg.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake