Dette spørsmålet ble stilt 5.3.2010 og ble besvart 8.3.2010.

Spørsmål:

Hei! Jeg går i 9 klasse, snart 10. Jeg føler meg bare i veien, som menneske. Jeg vet det kansje er vanligt, men jeg går ofte å tenker på, f.eks at mamma og pappa hadde hatt bedre økonomi hvis ikke jeg hadde vært her. Jeg føler liksom at andre ville hatt det bedre uten meg. Og selvom jeg aldri har blitt mobbet, jeg har fine venner og fin familie, men selvom føler jeg det slikt. Jeg føler liksom at jeg ikke er flink til noe, at jeg aldri kommer til å gjøre noe ut av livet mitt. Og i det siste har det tatt helt av med sånne tanker.

F.eks har jeg begynt å gå av på holdeplassen før jeg egentlig SKAL av når jeg tar bussen, fordi det altid går av en eller annen da, og fordi det altid somregel er KUN jeg som går av der jeg egentlig pleierå gå av. Da tenker jeg ofte "Skal hele bussen liksom stoppe bare fordi JEG skal gå av?"
Det hørtes veldig komplisert ut, men håper du skjønte det.

Jeg vil ikke virke påtrengende på noen. Hvis noen kaller meg irriterende tar jeg det VELDIG til meg.

Jeg hadde også veldig problemer når jeg gikk i 8. Jeg havnet i helt feil klasse, og ble også voldtatt av læreren min en gang på starten av året, men jeg har aldri sagt det til noen fordi jeg ikke vil at de f.eks skal syns synd på meg, også vil jeg ikke gi han læreren problemer (selvom jeg hater han..)
Etter voldtekten begynte jeg å skulke skolen, og på bare et halvt år hadde jeg over 70 dagers fravær. Da måtte jeg i møter med sosiallæreren, foreldrene mine og masse styr.
Jeg fikk hele tiden høre av dem at jeg ødela for elevene i klassen min, foreldrene mine og lærerne mine. Jeg fikk bare kjeft hele tiden. Jeg fikk ofte spørsmål av alle om hvorfor jeg skulket skolen, men jeg sa bare at jeg var lat og ikke gadd.
Siden jeg ikke tålte trynet på læreren min, sa jeg at jeg skulle slutte å skulke hvis jeg fikk bytte klasse, og det fikk jeg.

Jeg fikk byttet klasse, men jeg klarer fortsatt ikke slutte å skulke skolen. Jeg er veldig deprimert, sint på meg selv, jeg føler at jeg ødlegger alt for alle, jeg føler at jeg aldri kommer til å gjøre noe bra. Det er ingen som vet hvordan jeg egentlg har det, og jeg vil heller ikke at noen skal vite det! Psycolog er ikke et aternativ. Jeg vet det kansje hadde hjulpet meg, men jeg tåler verken tanken på å spørre mamma og pappa, eller tanken på at en person får betalt for å høre på meg klage!

Er det noe som kan hjelpe meg, gå turer, meditere osv? Noen øvelser?
Og skulkingen; det er veldig vanskeligt for meg å slutte. Har du noen tips om hvordan jeg kan slutte?
Håper så inderlig du svarer! :)


Innsendt av person 15 år

Svar:

Hei

Det jeg leser ut fra din "fortelling" her er at du absolutt har behov for hjelp og noen å snakke med om det du sliter med av tanker om å "være i veien for andre", den voldtekten du ble utsatt for, det depressive du sliter med og den skulkingen av skolen du også sliter med i dag. Jeg vet ikke så mye om deg, men det jeg forstår er at det må ha vært veldig vondt og vanskelig for deg å bli utsatt for et seksuelt overgrep fra din lærer. Og jeg vet at det er vanlig for de som blir utsatt for slike overgrep at de ender opp å slite psykisk i etterkant, med depresjoner, angst og ofte med mange negative tanker om seg selv. Jeg tenker vel at din opplevelse av å "være i veien for andre" kanskje kan sees på som en slik negativ antagelse om deg selv, og som kan sees på som et resultat av det vonde du ble utsatt for. Det samme tenker jeg om skulkingen du sliter med, at denne atferden kan være en måte du har "valgt" som en løsning. En løsning som kanskje for deg dreier seg om å "sabotere" for seg selv. For det er veldig mange som ender opp med å skylde på seg seg selv etter man har blitt utsatt for slike overgrep, selv om man (offeret) ikke har noe skyld selv. Det har/hadde heller ikke du!

Jeg tror ikke gåturer, meditasjon eller andre slike øvelser vil være det som gjør at du får det bedre med deg selv! Jeg tenker at du, som andre overgrepsutsatt, har behov for noen å snakke med om det man ble utsatt for og det man sliter med i dag. Så mitt råd til deg er at du skaffer deg hjelp. Man får det som oftest verre ved at man blir gående alene med alle ens vonde tanker og følelser. Det er derfor viktig at du presser deg til å snakke med noen om det du sliter med og at du får hjelp til å uttrykke deg selv på andre måter. For jeg tror at den skulkingen du driver på med i dag kanskje for deg er en måte at du viser til omverden at du sliter og at noe er galt. Men det er ikke så lett for andre rundt deg å forstå at det kanskje er dette du forsøker å formidle.

Jeg tenker at det er viktig å presisere at, selv om du kanskje tenker det, så er det ikke din feil at du ble voldtatt. DU hadde ikke gjort noe galt og DU trenger derfor ikke straffe deg selv i dag ved å tenke at du er en belastning for andre. Det du trenger å gjøre er å skaffe deg selv hjelp til å få bearbeidet de vonde du ble utsatt for og slike at du i dag kan gå videre i livet ditt. Uansett om snakker med dine foreldre eller ei så anbefaler jeg deg å skaffe deg hjelp. Jeg håper at du kan snakke med dine foreldre først om hva du ble utsatt for og hva du sliter, slik at de kan hjelpe deg og være med deg til fastlegen din. Siden du er under 16 år så må du snakke med foreldrene din før du kan snakke med legen din. Dersom du absolutt ikke vil snakke med foreldrene dine så kan du selv kontakte helsesøster på skolen der du går eller ta kontakt med helsestasjon for barn og unge. Der vil du også kunne får hjelp til å få det bedre med deg selv.

Jeg vil også anbefale deg å ta kontakt med Dixi Ressurssenter i Stavanger. Dette er en organisasjon som hjelper overgrepsutsatte og deres pårørende i tiden etter overgrepet. Mange trenger lang oppfølging, og det er ikke uvanlig at voldtatte oppsøker Dixi i flere år. Det spesielle med Dixi er at alle som jobber der, har egne erfaring- er med seksuelle overgrep. Dixi hjelper mennesker som har vært utsatt for voldtekt i hele landet , og de som svarer på telefonen der har mye kunnskap både om hvilke vansker en voldtekt kan skape i et menneskes liv, og hva som er viktig å gjøre for å komme seg videre. Telefonnummer til DIXI og deres hjemmeside finner du her.

Når det gjelder den skulkingen du spør om tips til å slutte med, så tenker jeg at skulkingen kanskje er noe som henger sammen med det overgrepet du ble utsatt for og at du i dag bruker skulkingen som både et "rop om hjelp" og en måte å sabotere for deg selv på. Når det hjelder konkret tips for å slutte med denne så tenker jeg at du du bør skaffe deg hjelp (slik nevnt ovenfor) og jeg anbefaler deg også til å selv ta et valg om hva som er viktig for deg. Dersom du vil forandre en uvane eller atferd du sliter med så er det viktig at du selv bestemmer deg for hva du ønsker å gjøre istedenfor. Du sier jo selv her at du vil slutte å skulke, og det høres på meg ut som du derfor har bestemt deg for hva du vil. Det som gjenstår er selv gjennomføringen. Og den er det du som står for og som må ta ansvar for, og det vil si at du selv må tvinge deg til å være på skolen selv om du får trang til å "stikke av". Kanskje du kan alliere deg med en lærer som du stoler på som kan hjelpe deg til å få til dette?

Jeg håper at mine tanker er til hjelp for deg og at du velger å skaffe deg hjelp enten ved å snakke med dine foreldre om hva du sliter med eller at du selv tar kontakt med helsesøster (enten på skolen eller på helsestasjonen). Jeg ønsker deg deg lykke til videre!  

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake